Bokelskere.no

Hei igjen, jeg kjøpte "Fare, fare krigsmann", "Kaptein Corellis mandolin" og "Besettelse" antikvarisk på ditt råd og har nå lest de to første. Felles for dem er at det tok noe tid før jeg ble sugd inn i handlingen. Den første tok det lengst tid med, men da de forskjellige personene kom sammen og det ble dramatisk, særlig for Jaqculine og Jeff (har jeg navnene riktig) var jeg solgt til historien. Og "Kaptein Corellis mandolin", som tidligere både sjarmerte og grep meg, har en spesiell kvalitet, at ting ikke er så opplagte. Det er ikke opplagt hvem som er venn og hvem som er fiende, og det er heller ikke opplagt hva som er en happy ending. Dette er kvaliteter som særlig min mann setter høyt, så han er nå neste på listen. Og jeg får glede meg til "Besettelse"! Takk for gode råd!

Det kommer nok jeg snart til å gjøre også - når jeg avslutter mitt forhold til Edward her og nå!

En 3-er blant alle disse 5- og 6-erne! Jeg har bare lest første bok i trilogien, «En ulastelig mann», og kjedet meg allerede i den.

Det første kapitlet ga en lovende beskrivelse til hovedpersonens personlighet – presis, humoristisk og erkebritisk. Yes, dette var noe for meg. Skuffelsen kom da Gardam begynte å nøste opp Edward Feathers / Gamle Filths livshistorie. Etter mitt syn bygger ikke beskrivelsene av Edward i yngre år opp til den gamle Edward vi møter i første kapittel. Jeg har flere ganger grepet meg i å tenke: Er dette virkelig Edward. Ville han uttrykke seg på en slik måte, reagere sånn? Selv om vi utvikler oss gjennom livet hadde jeg forventet å finne noen gjennomgående karaktertrekk, en slags sammenhengende tråd i oppbygningen av Edwards karakter. Følgelig tror jeg ikke helt på han, og mye av boken klapper sammen for meg. Jeg savner i det hele tatt å komme bedre under huden både på Edward og bokens øvrige personer.

Når jeg som deg Ellen heller ikke synes noe særlig om forfatterens språk og skrivestil, blir det ikke mye igjen. I positiv retning teller historiene om kolonibarna.

I begeistringen over første kapittel bestilte jeg straks de to neste på biblioteket. Når du og andre fremhever nummer en som best, lurer jeg på om jeg skal bry meg med å lese nummer to og tre.

Jeg hadde med skam å melde ikke hørt om Georges Perec før Stendal forlag gav ut denne boken for et par måneder siden,eller det blir ikke helt riktig å si for når jeg sjekket navnet i «bokhyllen» min inne på bokelskere.no når jeg var i gang med dette innlegget så viser det seg at jeg har en bok av ham stående på vent, og i etterkant har jeg notert meg flere jeg kunne tenke meg for det skal definitivt bli lest mer Perec her i huset for dette var veldig bra. Han har hele fem bøker på 1001-listen så navnet har jeg garantert «hørt om» men ikke lagt spesielt merke til – før nå.

Jeg husker er en ganske så spesiell bok og helt ulikt noe annet jeg har lest på veldig lenge og er så absolutt ingen erindringsroman slik jeg aller først trodde. Før jeg kommer inn på selve boken så har jeg lyst til å fortelle litt om forfatteren for han har en litt spesiell historie og resten av dette avsnittet har jeg delvis sitert fra etterordet til Miriam Stendal Boulos.
Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp sammen med foreldrene i Paris frem til han var fem år. Faren meldte seg til tjeneste for den franske hæren i 1939 og ble skutt og drept ved fronten i 1940. Året etter sendte Georges mor ham med tog til slektninger i frisonen mens hun selv ble deportert til Auschwitz og døde der i 1943. Tapet av foreldrene skulle prege ham resten av livet og var med på å sette sitt preg også på forfatterskapet hans. Det sies at foreldrene er indirekte til stede i alle bøkene hans og i romanen w,eller Barndomsminnet forteller han om hvordan han i mangel på mening forsøkte å sette ord på tapet av foreldrene gjennom å samle på tegn. Tegnene ble noe å holde fast i og leken med former, tegn og puslespillets biter ble et tilholdssted som reddet ham fra oppsmuldring. Akkurat dette med puslespill kommer veldig godt frem i romanen Livet bruksanvisning som Rose-Marie har skrevet en utmerket anmeldelse av her. Så blir han også kalt en lekens og minnenes mester.

Den ferske nobelprisvinneren Annie Ernaux ser i retning av Georges Perec forfatterskap for å finne inspirasjon til bøkene sine og de bruker noen av de samme «virkemidlene» men dette skal jeg komme tilbake til for nå er det på tide å fortelle litt om jeg husker.

Om ikke Jeg husker er en erindringsroman så handler det likevel om erindring og minner for boken er en samling tekster bestående av 480 nummererte enkeltsetninger eller små avsnitt og alle begynner de med ordene jeg husker…. og Georges Perecs bok er både i tittel, form og stemning inspirert av Joe Brainards bok I remember.
Her finnes for det meste erindringer som ikke er direkte personlige men heller små og store hendelser eller begivenheter som har skjedd «på hjørnet» eller ute i den store verden i perioden 1946-1961,mens forfatteren var mellom 10 og 25 år. Noen av begivenhetene fant sted etter nevnte datoer.
Selv om Perec i sin bok har vektlagt såkalte kollektive minner fremfor personlige så vil man i flere av minnene kunne spore tilbake til flere dramatiske hendelser fra barndommen hans.

En skulle kanskje tro at det ble kjedelig å lese «jeg husker…» 480 ganger men til det er svaret et klart nei, så absolutt ikke og fordi det nettopp er ordene «jeg husker» som blir repetert så oppstår det en slags forbindelse mellom forfatteren,minnene som blir delt og meg som leser. Disse gjentakelsene opptrådte som et slags mantra og de mante frem noen av mine egne erindringer og minner lenge før jeg var kommet halvveis gjennom boken. Ganske så fascinerende må jeg si men så er det nettopp dette som var formålet til forfatteren, invitere leseren med seg i en slags felles eller kollektiv erindring. Samlingen av minner avspeiler et liv, i den private og den offentlige sfære,som kommer i berøring med leserens sier Miariam Stendal Boulos et sted i etterordet.
Kult ikke sant? Derfor var ekstra morsomt å oppdage at det var satt av noen blanke sider mot slutten av boken hvor leseren selv kan notere ned noen av sine egne «jeg husker» som (forhåpentligvis) dukket opp under lesingen.
Det er nettopp disse virkemidlene Annie Ernaux bruker i sine bøker, blander kollektive referanser og minner fra eget liv, og på den måten skapes et kollektivt minne.

Georges Perec var en ganske så eksperimentell forfatter og knyttes til den litterære gruppen Oulipo, hvor flere forfattere og matematikere tok i bruk eksperimentelle virkemidler med strenge formale krav og begrensninger for å frembringe nye former for litteratur. Dette ser vi godt i Jeg husker hvor han nummerer hvert minne og begynner hvert minne med jeg husker. I en annen av bøkene hans utelater han en bestemt bokstav i et ord gjennom hele romanen.
Perec delte også forfatterskapet sitt inn i fire kategorier: en sosiologisk,en ludisk,en romanesk og en selvbiografisk. Dette går jeg ikke noe mer innpå her for den som leser får vite og dermed mer kunnskap.

Jeg har delt noen av disse minnene og andre minner kunne være kjente personer fra kinolerretet,eller fra musikkens verden og etter det jeg kunne se var det en del referanser til jazzmusikk her. Ting som rørte seg på den tiden han noterte ned disse, og noen så seint som på slutten av 70-tallet. Noen av minnene fremstår som ørsmå glimt mens andre forteller en mer dramatisk historie.

Oversetter Elin Beate Tobiassen har skrevet noen anmerkninger og forklaringer til noen av disse minnene for innimellom er det slik at han har husket litt feil eller blandet sammen flere hendelser eller personer, så akkurat disse var veldig kjærkomment. Etterordet fra Miriam Stendal Boulos var veldig interessant å lese for her blir vi ganske så godt kjent med hvem Georges Perec var og hva han har betydd for mange andre franske forfattere. Jeg er veldig glad for at jeg ble invitert med på denne delingen av minner og utrolig morsomt at det mens jeg leste kom frem et par minner fra min egen ungdomstid hvor jeg var på dans for aller første gang og hadde lyseblå øyenskygge fra merket «Debbie».
Kom over en artikkel (blogginnlegg?) hvor det står noe om et essay Annie Ernaux har skrevet om nettopp Georges Perec og som skal bli gitt ut nå i 2022,om så er tilfelle så håper jeg at dette blir oversatt til norsk ganske snart. Annie Ernaux er allerede en favoritt hos meg, det skal ikke forundre meg om Georges Perec kommer til å bli det en gang også, jeg er i hvert fall veldig nysgjerrig på ham etter å ha lest denne fascinerende og fine erindringsboken.
Det er flere dager siden jeg leste ferdig denne boken men fremdeles surrer den rundt i hodet mitt så det er ingen tvil om at den har gjort inntrykk på meg. Jeg har ikke googlet så mange av hendelsene som det ikke står forklaring på men det er heldigvis fullt mulig å gjøre det nå i ettertid og på den måten deler Perec enda mer med leseren. Uten at jeg har lest flere bøker av ham så sitter jeg med en følelse av at nettopp denne boken kan være en fin introduksjon til resten av forfatterskapet hans og det er en veldig fascinerende bok.

Dette er sakset fra innlegget mitt på bloggen

Hele omtalen finner du her.

Stort sett liker jeg å holde på med kun én bok av gangen men om jeg leser noveller må jeg ha en roman ved siden av, liker kun å lese en novelle av gangen og får jo nesten abstinens av ikke å ha noe annet for hånden! Jeg leser av og til enklere bøker ala barnebøker på engelsk da er det også greit å veksle med en «voksenbok» ved siden av.

Bare hyggelig 🙂

Kan det være Fiskehuset av Stein Torleif Bjella? Han har gitt ut et par diktsamlinger og debuterte som romanforfatter nå i år.

Akkurat ferdig med dette avsnittet. Fantastisk flott skrevet :-)

Kjekt med å lese sakte og stødig, det kan være fint for å få med seg detaljer og nyte boken ordentlig, tusen takk for anbefaling :). Håper du får en fin opplevelse med litteratursynposium i Odda :) Håper du får en fin søndag og god uke til deg også :)

Det går sakte framover med Torgrim Eggens sin bok om Axel Jensen. Eller skal jeg si stødig..? Boka er tjukk, så det vil gå tid før jeg kan alt om Jensen :-) Leser nå slutten på boka Løpe Ulv av Kerstin Ekman. Anbefales alle som elsker god litteratur - som det er mange av!

Onsdag til og med søndag blir det nytt litteratursymposium i Odda. Hovedtemaet i år er A4. Har som vanlig tatt meg fri fra jobb ors-lør for å hjelpe til med alle mulige oppgaver. Og det blir nok en prat med noen av forfatterne i år også.

Ha en fortreffelig uke :-)

Jeg begynte på Kerstin Ekmans siste bok, og ble ferdig nå. "Løpe ulv" er en fin bok. Forrige fredag måtte jeg avlive min egen hund, som var 13 år og skrøpelig, så vi ventet nok for lenge. Derfor ble jeg veldig glad for denne boka akkurat nå, men den har kvaliteter langt utover det. Dette avsnittet berørte meg spesielt: "Han løp. Han var lykkelig. Hunder med sitt korte, intense liv har alltid gitt meg glede. De vet ingenting om døden og heller ikke om utdøelse. De har fått meg til å forstå og føle deres glede i nuet. Gleden i å løpe Å være hjemme i store områder. Å finne vann". God helg til alle.

Lev livet langsomt

Huskevers

Folk har for travelt med for mange ting,
og det er en evig skam.
Et liv er en flod, som skal rinde i ro
for at afsætte frugtbart slam.
Det er meget for lidet av ingenting
på alt for manges program.

-Piet Hein

Hentet fra Muntre vers fra flere alvorlige land - Utvalgt av André Bjerke. Den norske bokklubben 1974

TREES
I think that I shall never see
A poem lovely as a tree

A tree whose hungry mouth is pressed
Against the earth's sweet flowing breast;

A tree that looks at God all day
And lifts her leafy arms to pray;

A tree that may in summer wear
A nest of robins in her hair;

Upon whose bosom snow has lain;
Who intimately lives with rain.

Poems are made by fools like me,
But only God can make a tree.

• Joyce Kilmer

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

• Hans Børli

Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - Dikt vi har sammen i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag- 2016

Ja, det er den nye romanen hennes. Virker veldig lovende!

Småtusser? Hadde en katt engang som av og til fulgte etter noe bortover gulvet eller lå flat og stirret på -ingenting- under et skap som var for lavt til å ha plass til katta, mens lommelykta avslørte at det var ikke så mye som en edderkopp under der engang! En gang så jeg bartehårene hans samle seg og plutselig rykke forover mens kattslasken sov på gulvet - han bråvåkna og løp etter... ingenting! Det var rart.

Det var kanskje en av mukklene.

Haha, så søtt spørsmål!

Svensk Wikipedia sier at "Mucklor är små djur i Pettson och Findus-böckerna, filmerna och spelen. De kan endast ses av katten Findus. Mucklor är inte särskilt intelligenta, men de brukar vara mycket bestämda i sina få idéer. Några av dem är mycket störningskänsliga. De är finurliga och busar gärna med Pettson genom att knycka en strumpa eller två, eller flytta en bok från ett ställe till ett annat. Om man tittar noga är de med på många av bilderna även om de sällan nämns i texten"

Lenke til svensk wikipedia

Har Løpa varg på Kindlen, og gleder meg stort til å lese den så snart jeg blir ferdig med en annen bok!

Den skal jeg gjerne lese i oktober måned, tror jeg. Men får se. Så kjekt at du liker den. Kjekt med litt krim også, håper du har en fin søndag :)

Har brukt et par uker på å lese trilogien(?) som Jørn Lier Horst og Thomas Enger har skrevet om etterforsker Alexander Blix og journalist Emma Ramm. Krim naturligvis, og jeg liker måten disse to forvalter språket på. Historiene er gode blant annet fordi en hele veien får et lite innblikk i hvordan politiet arbeider i det virkelige liv. Bøkene heter Nullpunkt, Røykteppe og Slagside. Kanskje kommer det en oppfølger?

Uka som kommer blir det ikke lesing! Lørdag om 6 dager gifter eldste jenta mi seg, så det blir heller reinskriving av bryllupstalen :-)