Bokelskere.no

Håper du ikke blir skuffet. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt :-)

Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.

Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?

Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».

En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!

Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.

«Det gikk en snau time. Temperaturen var brukbar nå. Zenta hadde ristet av seg pleddet og sov. Jeg tenkte på å ta en kopp kaffe til. Men torde ikke. Jeg visste jo at noen hadde rørt seg der borte i skogbrynet. En som var ytterst vaktsom.
*Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans. Han kom fram fra skogen et lite stykke bortenfor der skisporet gikk. Han stilte seg i myrkanten mellom en einerbusk og en forkrøplet furu. Han så oppmerksomt ut over myras lille snøvidde og snudde på hodet slik at jeg så profilen med den edle snuten, den bratte pannen og ørene som sto rett opp.»

Jeg har stått over et halvt år i lånekø på biblioteket for å lese den siste romanen til Kerstin Ekman Løpe ulv som ble utgitt i 2021, på norsk i 2022. Endelig er den lest.

Da jeg første gang leste om Løpe ulv, tenkte jeg at jeg skulle lese romanen Hendelser ved vann, som står i bokhylla, om igjen. Men tida gikk. Påsken kom og filmatiseringen av Hendelser ved vann, TV-serien, ble tilgjengelig her på NRK. Det var ikke mye jeg husket fra da jeg første gang leste boken. Annet enn at den var god, spennende, og drap i et telt, og skog. Masse skog. Fantastisk god serie synes jeg det var.

Derfor var det slik at når jeg leste Løpe ulv, var det landskapet i TV serien jeg så for meg. Her er Kerstin Ekman i en samtale med SVT om boken – fra 2021:

”Nu kommer Löpa varg, Kerstin Ekmans första roman på över tio år. Boken utspelar sig i Hälsingland och är, som flera gånger förr i hennes författarskap, en berättelse om människans förhållande till naturen. I centrum står den pensionerade jägmästaren Ulf Norrstig, vars tillvaro ställs på sin spets när han möter en varghane på nära håll.”

Løpe ulv er en god roman. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022, og ble omtalt slik:

*«En aldrende jeger ser en dag spor etter en stor ulv i skogen og kjenner akutt samhørighet med dyret. Ulvens ankomst til bygda samler og splitter jaktlaget mannen har vært leder for i mange år, og får ham til å se tilbake på et langt liv i og med skogen, med børsa, jakthundene og etter hvert kona som konstanter. Lik en gammel ulv som har vært en selvskreven alfa, er han nå på vei til å drives vekk, og når han leser de gamle jaktdagbøkene sine, revurderer han livsvalgene han har tatt.

Med Löpa varg viser Kerstin Ekman at hun behersker instrumentet sitt fullt ut. Hver formulering vitner om forfatterens absolutte språklige gehør. Kresent og presist gir Ekman form til et menneske som famlende får øye på seg selv, den han har blitt og den han kanskje kunne vært – samtidig som hennes framstilling av en enkelt menneskeskjebne åpner for flere og mer allmenngyldige lesninger i flere sjikt. Bare gjennom tittelen, Löpa varg, som betyr å bli ett med dyret og anta ulveskikkelse, lar hun leseren reflektere over hvordan grensen mellom menneske og dyr er vilkårlig og bevegelig.

Siden debuten i 1959 har Kerstin Ekman, født 1933, bygd opp et stort og bredt forfatterskap som er belønt med flere tunge priser. Blant annet fikk hennes roman Händelser vid vatten både Augustprisen og Nordisk råds litteraturpris i 1994. I Löpa varg samles i konsentrat noen av forfatterskapets viktigste temaer. Det handler om det enkelte menneskets situasjon og ansvar i en postantroposentrisk verden, forholdet mellom menneske, dyr og bygd og om dynamikken mellom mennesker i et mindre samfunn. Samtidig rommer romanen en mer inderlig fortelling om et gammelt ekteskap og et liv som er på vei mot slutten.»*

Noen ganger ødelegger slutten på en roman for leseopplevelsen jeg har hatt underveis. Fordi leseopplevelsen var så god underveis i romanen Løpe ulv, var jeg spent på slutten. Valget hun har tatt likte jeg veldig, veldig godt. Viser hvilken god forfatter Kerstin Ekman er. Jeg planlegger å lese trilogien Vargskinnet før jeg leser Hendelser ved vann.

Etter langt fravær er det på tide å melde seg på igjen. Har nesten ikke lest ei bok siden oktober - før jeg "slo til" med favorittforfatter Cormac McCarthy sin Stella Maris. Den er er helt annerledes enn det en er vant med fra denne sin penn. Kjempegod men uvant!

Så brukte jeg god tid på diktsamlingen til en kjenning av meg, sjøsamiske Camilla Tranås Kristiansen. Navnet på boka er Ja Tænk Om Det Blir Heilt Stille. Boka måtte jeg bestille fra henne personlig. Samlingen er ei kraftpakke av et kamprop om egne opplevelser innen fornorsking (sentralt emne nå om dagen), rasisme, misbruk, fattigdom, skam, med videre - men også om naturen og opplevelsene i Helgeland, kjærlighet og framtidstro for henne og samene generelt.

Nå er jeg om lag halvveis i romanen til Odda sin store sønn Lars Ove Seljestad kalt Eitranes. Så langt er det mye som tyder på at dette er hans beste roman til nå,

Ønsker alle en god og varm helg - med eller uten regn og vind.

Godt lesetips, den må jeg også lese. Hvor skal biografene finne sitt stoff fra når vi ikke skriver brev til hverandre. I en av bøkene jeg har lest om Knut og Marie Hamsun, er det sitert fra et av de første brevene Knut skrev til Marie der han innleder brevet sitt med: «Elskede. Jeg skriver disse Ord tilfods under et Lampeblus i Gangen for at faa Brevet afsted straks. Jeg reiste fra dig idag i fuld Tro på dig, tro nu du mig igjen!”

Mannen man blir kjent med i boka, Josef Olaus Aleksander Alting kom fra en taterfamilie på vandring i Aust-Agder på 1900-tallet. Bortplassert da mora døde, og kom til Elvebakken i Nordre Land som sjuåring. Der fikk han fosterforeldre og tok etternavn etter gården han kom til. Det ble kalt Helvete på folkemunne, derfor ble han kalt Josef Helvete. Josef levde et liv få kan forestille seg. En skogsarbeider og eneboer som bodde i koier i over 30 år fram til 1960-tallet - en person i samfunnets ytterkant som få egentlig visste om, men som mange likevel pratet om. En jeger og fisker, humorist og historieforteller med skogen som sitt hjem. Denne boka forteller om et helt spesielt liv. Jeg har holdt flere foredrag rundt omkring, og forteller ofte om Josef Olaus Aleksander Alting. Jeg kommer fra taterslekt selv, og kan kjenne igjen hans historie fra Trondheim der jeg kommer fra. Det er mange historier fra Trøndelag også som ikke er så ulik Josef Elvebakkens liv.

I flere hundre år har det eksistert omstreifende mennesker i Norge, uten fast hjem og arbeid,
som har levd parallelt med resten av befolkningen. På Østlandet ble de kalt tatere. Fanter på
Sørlandet. På Vestlandet var de kjent som splinter, mens i Trøndelag og Nord-Norge gikk de
under navn som fuss, fark eller tater.
Selv omtalte de seg for reisende.

Høsten 1929 rammet den økonomiske depresjonen flere tusen norske sjømenn i Brooklyn, USA. Tusenvis fikk verken jobb eller hyre i det forjettede land. Utveien ble for noen å slå seg ned på en søppelfylling i Brooklyn og bygge sine egne hus av ting de fant. Snart utgjorde «Ørkenen Sur» en hel koloni; et lite samfunn med egen borgermester, frisør, håndverkere, en pastor og et forsamlingshus. Boken får fram en ukjent side ved norsk emigrant- og sjømannshistorie som er vel verdt å lese.

England er helt klart blitt mitt reisemål nummer en. Jeg har vært der en del ganger. I London og andre byer. Jeg har reist rundt på den engelske landsbygda. I vest, sør og nord. Å reise til England er som å reise hjem. Jeg får følelsen allerede når jeg kommer inn på flyplassen. Jeg vet at det er et land med økonomiske forskjeller. Når jeg ser, hører og leser om problemer i det britiske samfunnet blir jeg trist. Og jeg håper at ting kan bli bedre for de som sliter. Allikevel, jeg kan ikke la være å glede meg over at en kort flyreise, så er jeg der. Jeg velger gjerne bort en tur til landet «Syden» for å kunne reise til England. For meg er det ingenting som er hyggeligere enn å spise lunsj på en engelsk pub. Eller å innta te og scones på koselige små restauranter og kafeer.
Derfor er det mange steder jeg har vært som beskrives i boken til Jon Berg: En smak av England som har tilleggstittelen: På landeveien i Berkshire, Wiltshire, Bristol, Somerset, Devon og Cornwall. Boken ble utgitt i 2022. I boken er det reisetips. Flotte bilder. Og matoppskrifter.

Her er en smakebit fra Wiltshire, byen Lacock:

"Vi kjører videre sørover, gjennom et lappeteppe og klynger av hus her og der. En tett hekk danner en vegg langs veien som det ennå så tidlig på våren er mulig å se gjennom. Etter en halvtime er vi framme i filmbyen Lacock.
Har du sett noen berømte engelske TV-serier er, er det stor sjanse for at du har sett landsbyen Lacock i Wiltshire i sørvest- England, ikke langt fra Bath.
Bortsett fra bilene, ser landsbyen ut omtrent som den har gjort i hundrevis av år, akkurat som Castle Combe. Mange av bygningene er fra 1200-tallet, upåvirket av tidens tann. Det bare å ikle skuespillere og statister datidens antrekk, så er tiden skrudd tilbake. Her er ingen synlige kabler, parabolantenner, minibanker eller klimaanlegg. Det er steinhus og hus i bindingsverk om hverandre. Igjen, bare bilene vitner om den nye tid.
Deler av «Downton Abbey», «Harry Potter», «Emma» og «Stolthet og fordom» er spilt inn her. Vi trer inn i The George Inn, en pub fra 1361. Her har det vært servering helt siden den gang. En stor peis står midt i lokalet, og det er lavt under det hvite steintaket.
De har alle standardvarene i ulike varianter; fish and chips, burger, pai, sandwich, og selvsagt en enorm mengde halvdødt, lunkent øl. Alt sammen godt laget og tilberedt.»

Spiral

My time
moves on in a spiral.

The spiral
limits my landscape,
leaves what is past in the shadows
& makes me advance
full of doubts.

Oh perfect straight line! Pure
spear without spearman.
How your light turns my solomonic
path into dreams!

- Frederico Garcia Lorca 1898-1936

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems, Farrar, Straus and Giroux, New York 2002

Svøm med dem som drukner er veldig god bok. Leste den i år for andre gang faktisk så den anbefalingen kan jeg virkelig stille meg bak. Tatovøren i Auschwitz har jeg også lest, ja du har mye poeng i det du skriver. Det er fæle historier fra 2.verdenskrig dessverre og flere vil nok komme etter hvert når mer materiale dukker opp. Men det er viktig å ta vare på historien og aldri skal vi glemme. Håper du får en god lesning og ha en god helg :)

Jeg hadde bestilt Svøm med dem som drukner av Lars Mytting etter ha lest en omtale om boken her på Bokelskere.

Jeg plukket med meg Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris i farten så den fikk også komme hjem med meg. Begynte å lese mens jeg ventet på bussen. Der er stadig noe nytt som kommer fram fra WWII. Leser den som fakta informasjon i romanform. Jeg har lest andre bøker fra konsentrasjonsleirer - det som slår en råskapen hva et menneske kan få seg til å gjøre mot ett annet menneske. Vel naturen viser vei - ett råttent eple i et fruktfat kort tid etter er alle råtne, med det mener jeg at noen mennesker klarer å hente ut de verste egenskaper hos andre.

Har lest om valuta forfalskning som foregikk i konsentrasjonsleir(ene) - (Falskmyntner i Sachsenhausen : en norsk jøde der overlevede holocaust av Moritz Nachtstern).

Jeg synes denne trilogien om Sigrid fra Bjarkøy er svært god, og har nesten lyst til å plassere den innenfor norske klassikere selv om den er for ung til det... Tviler ikke på at Vera Henriksen har sjekka alle kilder, og selv om dette er romaner, så er det mye historie her... At Olav den Hellige døde på Stiklestad i 1030 vet vi jo alle, men hva som skjedde før og etter er litt nytt for meg da som ikke er historiker... og litt lenge siden jeg gikk på skolen og lærte historie... Min bror bodde jo i Einar Tambarskjelves gate, så nå fikk jeg jo lære om hvem han var også, og på Steinkjer hadde vi et møterom som het Olve, så nå fikk jeg vite hvem Olve var også :-) så alt i alt en meget lærerik trilogi, og gode romaner om Sigrid fra Bjarkøy som var søster til Tore Hund, som jeg har hørt om. Anbefales til alle som er interessert i historie og som liker å lese historiske romaner

En storslått familiehistorie spilt ut med de store dramatiske hendelsene i Europa på 1900-tallet som bakgrunn. Høsten 1971 blir et kjærestepar funnet omkommet i Frankrike, på en avstengt, skogbevokst slagmark fra første verdenskrig. Deres tre år gamle sønn Edvard er sporløst forsvunnet. Fire dager senere dukker han opp på et helt annet sted i Frankrike. Ingen vet hvor Edvard har vært, og han vokser opp på en fjellgård i Gudbrandsdalen sammen med sin tause bestefar. Hva gjorde foreldrene i det avstengte skogholtet, og var det en tilfeldighet at de tråkket på en gammel gassgranat fra krigens dager? Og hvem har, til bestefarens begravelse, sendt dem et praktstykke av en kiste, snekret i et treverk ingen har sett make til? Letingen etter svar fører 23 år gamle Edvard både til Shetland og tilbake til Frankrike, der han må grave seg inn i de mørkeste krokene i familiens fortid. En fortid som er tett vevd sammen med de store europeiske hendelsene fra forrige århundre, men også lidenskapen til en mestersnekker som søkte lykken i 30-tallets Paris. «Svøm med dem som drukner» er en stor episk fortelling med lange røtter.

"Bygda var alt sunket inn i ei lysblå skumring, og da klokka på Lindegård ringte arbeidsfolka heim til kvelds, bølget det som en solfallsang bort over fjord og fjell."

"Den siste viking" av Johan Bojer.

Dette er den moderne historien om en gruppe finlandske samer som gjennom to verdenskriger ble fordrevet fra sine tradisjonelle områder i Petsamo i dagens Russland. Hirstis engasjerende fortellerstil preges av hans bakgrunn som journalist. Han får fram innholdet og styrken i skoltesamenes livsform ved å konsentrere seg om historien til én hovedperson, den stammeeldste Jaako Sverloff.

Selv om samene fra Suenjel fikk seg nye, faste bosettingsområder på 1940-tallet, er Hirsti pessimistisk på deres vegne. Integrering og modernisering truer grunnlaget for den lille minoritetsgruppen. Som han selv påpeker i siste kapittel, gjelder dette også andre samiske lokalsamfunn i Norden. Her har utviklingen siden 1974 - da boka kom ut - vist seg å gå i en annen retning enn Hirsti forutså.

Fine fotografier, men av og til uklart når og hvor de er tatt. Se også omtalen min av Herrene sendte oss hit av Elin Anna Labba (2021).

Jeg valgte og kjøpe denne boken fordi tittelen provoserte meg. Og med fare for å bli rykket ut av min polstrede god stol, fra mitt lune, varme og trygge rede. Tvunget til å innse at jeg kan og bør engasjere meg mere en det jeg gjør. Tørre og kjenne på urettferdighet og smerte som fins. Takke for friske barn som vokser opp i en trygg kant av verden. Og gi av meg selv, ta litt mere tak, og ikke bare betale avlat når det dukker opp en pengeinnsammling som rammler ned rett forran mine føtter.

“I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig
sikker på.”
Denne historien begynnes med disse setningene. Det er inkludert i toppen - de første setningene i verdens og fransk litteratur.
Hovedpersonen i boken er Mr. Meursault. Interessant nok at vi aldri ser navnet hans gjennom hele boken. Meursault opplever ikke de foreskrevne følelsene da moren døde, når han får en ny stilling, når han møter en kvinne, når han dreper en person og til og med lærer om egen død. Han er helt rasjonelt kald i denne verden. Selv etter å ha fått vite om egen død, tenker han først på hvordan giljotinen vil se ut, hvor den vil stå: på bakken eller på en plattform. Han er blottet for de tradisjonelt akseptert følelsene.
Men samtidig, hvordan dømmes Meursault? Han blir ikke dømt i det hele tatt for sin handling, han blir dømt for sin holdning til morens død.
Kanskje viser dette absurditetet i lover og regler, at vi ikke kan se på verden og noens handlinger som bare handlingene av «Den fremmede».
Jeg tror at nå er Meursault mer moderne enn det kanskje virket før. Han er apatisk over at moren er på sykehjem. Men det er kanskje ikke så ille. Han gjentar flere ganger at han ikke kunne gi henne tilbørlig oppmerksomhet, og i boken får vi vite at hun hadde en venn. Han er rolig om ekteskapet og er nesten klar til å gifte seg. Han er ikke sikker på om han er forelsket eller ikke, men han liker å tilbringe tid med denne kvinnen. Men han er ærlig med henne og mot seg selv.
Men likevel virker det for meg som om det er veldig vanskelig å komme nærmere Meursault uten å lese den andre kjente boken "Myten om Sisyfos". En mann for Camus er en mann - Sisyfos, som blir glad når han ruller steinen sin opp på fjellet. Dette er en absurd person som har innsett all livets skrøpelighet, men går til slutten. Jeg tror det var myten om Sisyfos som Albert Camus ble tildelt Nobelprisen for. Han er forresten en av de yngste nobelprisvinnerne. Hvis du ser på alle Nobelprisene i litteratur, er de fleste av dem tildelt forfattere fra det 20. århundre.

Ja! Tusen hjertelig takk, Ava. Nå ble jeg så glad at jeg nesten må felle en ørliten tåre.
En stor glede at du skjønte hva jeg mente og fant diktet.

Jeg har en mistanke om at diktet du etterlyser kan være Vestre Gravlund av Arnulf Øverland.

Vestre Gravlund

Der jamrer en klokke i kvelden,
forstyrret og skrikende øde.
Den svinger og maner og svinger…
Kapellets klokke ringer
til nattero for de døde.

Den brokede kirkegård tømmes
for alt sitt travle liv,
felter og ganger rømmes
av sorte kjoler og røde,
og damer med sprøite og spade
belager sig på å forlate
de velbegravede døde.

Nu ligger de godt og rolig
og pent i sin ordnede by,
hvor hver har sin egen bolig,
som skjenker ham tyve års ly,
en velavmålet parcelle,
som koner kan vanne og stelle.

Dessuten så har de jo himlen,
og der skal det være bra.
Mangen en kunde vel takke til!
Åja, åja.

Godnatt da, I kjære døde,
og sov nu, og ha det godt!
Jeg kommer tilbake imorgen
og gir jer med sprøite og spade
og gråter mig øinene røde,
så I kan nok være glade!

• Arnulf Øverland