Bokelskere.no

Her inviteres vi inn til den virkelige upper-upper-class i New York på 1870-tallet, - til et miljø som om mulig var enda mer klassebevisst enn det engelske, antagelig for å vise at de ikke var dårligere enn dem. Boken skildrer de svært strenge reglene for hva som var sosialt akseptabelt, og den gjør det på en grundig og latterliggjørende måte, og skildrer hvordan hovedpersonen er både tiltrukket av og føler på tomheten i en slik tilværelse. Men det sentrale hovedtemaet i boken er almenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?

Det samme spørsmålet sto hovedpersonen i Den franske løytnants kvinne overfor, - og det var da også den boken som fikk meg til nå å gjenlese denne! Og begge er filmatisert med glimrende skuespillere, her med Daniel Day-Lewis. Michelle Pfeiffer og Winona Ryder, - jeg har sett begge filmene flere ganger! Et lite sidespor, men underveis kom jeg på at Daniel Day-Lewis også spilte hovedrollen i en annen film fra New York fra omtrent samme tid: The Gangs of New York, - men der ble vi presentert for den helt motsatte siden av byen! Han er en glimrende skuespiller, og det er artig at han har vært med på å fremstille dem begge.

Jeg var faktisk ikke klar over at New York har hatt en så «erkebritisk» overklasse. Men som du er inne på, de var etterkommere av britiske og hollandske immigranter som hadde arbeidet seg opp. På én måte minner boken meg litt om P. G. Wodehouse. Selv om dette er en helt annen type bok, har Edith Wharton noe av den samme elegante måten å blottstille dette konvensjonelle levesettet på. Hun skriver glitrende.

Du skriver Ellen: «… det sentrale hovedtemaet i boken er allmenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?» Baksideteksten på min utgave (Gyldendal 1994) sier at dette er «en bok om mot og om mangel på mot». Mot til å følge hjertet?

Jeg er for så vidt ikke uenig. Men rommer ikke boken et sentralt og allmenngyldig dilemma til: Fører det å følge hjertet nødvendigvis til et bedre liv? Jeg synes mye av tematikken kretser rundt dette dilemmaet. Spesielt blir det tydelig, synes jeg, i bokens avslutning (som jeg ikke skal røpe).

Takk for en fin omtale både av boken og filmen, Ellen. Filmen skal jeg se, og «Den franske løytnants kvinne» fikk jeg lyst til å lese, tror jeg har den. Filmen har jeg sett for lenge siden, men husker bare at jeg likte den.

Takk for god omtale! Synes begge bøkene og de to filmene er særdeles gode, og enig i at de sammen belyser denne epoken på en glimrende måte.
Jeg har også stor sans for Daniel Day-Lewis. Husker at jeg så ham første gang i My Beautiful Laundrette, i regi av Stephen Frears og med manus av Hanif Kureishi, og har fulgt ham siden, selv om det dessverre har vært stille fra ham i mange år nå.

Spoiler alert! Etter nå å ha gjensett filmen gikk det plutselig opp for meg at Scorsese i filmen har laget en annen og tristere slutt enn det var i boken! For det er da vitterlig sekretæren vi skimter i vinduet? Og det tilfører jo historien noe helt nytt, - i boken sto det at det var en tjener! Stemningen i avslutningen var også en annen, - i boken opplevde jeg at Archer på en drømmende og virkelighetsfjern måte fikk holde fast på deres forhold, riktignok uten å tørre å nærme seg det, mens dette i filmen ble revet i stykker av at sekretæren viste seg. Det tragiske ved situasjonen ble ytterligere understreket med musikkbruken, mens avslutningsstemningen i boken var mer aksepterende, slik jeg oppfattet den. Gjennom hele filmen hadde Scorsese fulgt boken utrolig nøye, men her la han altså inn sin egen vri, - interessant!

Har bare sett filmen én gang, og må innrømme at jeg ikke la merke til forandringen på slutten. Godt observert! Nå er det jo vanlig at filmer avviker fra boken de er basert på, men undres på hvorfor Scorsese valgte den løsningen, mens han i resten av filmen var tro mot romanen? Kan det tenkes at han ikke liker «happy endings», og at slutten ikke var trist og tragisk nok for ham?