Noe av det mest kjedeligste jeg har lest på lenge. Bortkastet tid og penger.

Jeg har inntrykk av at økonomen Peder Martin Lysestøl har gjort en ganske grundig jobb med denne boka.
Fortsatt finnes det vel de som fremdeles ser på Israel i et rosenrødt skjær, som den eneste demokratiske staten i Midt-Østen.
Akkurat som Sidsel Wold skriver om i hennes bok Landet som lovet alt, som kom ut i 2015, var Peder Martin Lysestøl også en "Israel-elsker" i yngre dager. De reiste begge to i ungdommen for å jobbe i kibbutz, og ble i Israel i lang tid.
Men senere, etter å ha blitt bedre kjent med utviklingen i landet, og etter å ha sett flere sider enn den ene, godkjente offentlige propagandaen, etter å ha fått kjenne landet innenfra, gikk de begge over til å bli mer skeptiske.
Ikke bare ble både Sidsel Wold og Peder Martin Lysestøl skeptiske til staten Israel og den hardhendte og nådeløse politikken som landet har drevet med i mange år, - de oppdaget for alvor den rasistiske og undertrykkende siden, der økonomien, den sosiale og politiske utviklingen vakler på innsiden, selv om den offentlige propagandaen er et glitrende glansbilde av en "perfekt moderne stat" med mange attraktive framtidsutsikter.
Men glansbildet slår dype sprekker, og har gjort det lenge. Det kan se ut som at dette sterkt militariserte landet nå blir ledet rett i avgrunnen.
Likevel, han er optimistisk. For presset og motstanden utenfra er nødt til å få Israel til å slutte å opprettholde dagens terrorregime.

Sitat fra side 181:
«Israels tallrike brudd på menneskerettighetene, den diskriminerende politikken, økende militarisering og kutt i velferdsordninger gjør det stadig vanskeligere å opprettholde myten om Israel som en «demokratisk, europeisk velferdsstat». For en stor del av befolkningen har utviklingen de siste årene, særlig etter fire Gaza-kriger, skapt pessimisme.»

La oss håpe at pessimismen virkelig kan snus til optimisme og bedre tider, for menneskene som lever i dette betente området i Midt-Østen.

Amal Aden er nådeløst ærlig i denne boka.
Boka kom ut i 2008, men er fremdeles aktuell. Kanskje mer aktuell enn noensinne.
Amal Aden skriver selv i forordet til boka at det hun skriver i denne boka er harde fakta, sannheten om det somaliske miljøet "må både hennes eget miljø og de godtroende norske myndighetene tåle". I denne sørgelige situasjonen er Se oss et nødrop fra en utålmodig - og modig norsksomalisk jente.
Amal Aden ønsker å sette fokus på det som foregår, og vil vekke opp mennesker som jobber med flyktninger - i asylmottak, på kontorer, barnevern og skole, - alle som har noe med flyktninger og innvandrere å gjøre.
Se oss er skrevet av ei som har opplevd det somaliske miljøet fra innsiden og har kjent det på kroppen selv. Hun greier ikke å tie og kan ikke vente lenger, sier hun om boka.

Amal Aden har skrevet flere bøker:
Det skal merkes at de gråter fra 2011
Min drøm om frihet fra 2009
ABC i integrering fra 2009 og
Jacayl er kjærlighet på somali fra 2015

Siden denne boka kom ut har Amal Aden brukt mye tid på å holde foredrag om livet sitt og erfaringene om å komme til Norge og livet her. Hun har fått mange trusler, også drapstrusler, fra det somaliske miljøet, og hun har vært nødt til å ha politibeskyttelse.
I dag, 8 år senere, lever hun litt mer i det stille. Hun fikk beskjed fra det norske politiet om at hun var nødt til å dempe seg i sine oppriktige uttalelser, for politiet har rett og slett ikke ressurser til å beskytte henne hele tida.
At det er nødvendig å be ærlige mennesker som Amal å dempe seg, er en sørgelig utvikling for - for henne, - og for alle de andre modige kvinnene som tør å stå fram for å hjelpe og frigjøre alle undertrykte kvinner - og barn, som lever kuede liv i sterkt patriarkalske miljøer og samfunn.

Boken med stor B - Den hellige Skrift

"Morgen i Jenin", Susan Abulhawa
Han hoppet av lasteplanet, kommanderte med ord og gestikk folkemengden bort fra veien, men tok frem pistolen, en Luger, da en liten gruppe ikke lystret hans kommando. Om våpenet var stødig eller ikke, vites ikke, men det var trolig det. Metall med to faste punkter er gjerne det. Det fremste punktet, løpet, var trykt mot libaneserens brystbein, det andre lå i min høyre hånd. Tror den var stødig, siden jeg brukte kraft fra min kropp mot den andres - jeg husker ikke. Men jeg husker luktene. Luktene av folka, diesel, eksosen og dieseleksosen. Husker også lydene. Lydene av lastebilen, en M6, og av V8 motoren i Jeepen. Aller best husker jeg lyden av mitraljøsene og av håndvåpnene - særlig av håndvåpnene. De var urytmiske, en lyd her og en lyd der. Uant retning. Uroligere rytmer, skaper større uro. Husker godt det jeg så også. Folka, husa. Det hadde nok sett bedre ut. Både husa og folka. Sporlysilden også husker jeg godt. Den tegna et vakkert, men usystematisk mønster på nattehimmelen. Hva kulene traff vet jeg ikke. Lyset brente ut før kulene traff noe som helst. Det jeg husker aller best var blikkene. Blikket til han med brystbeinet var en ting, men blikket til de nærmeste. De som sto nærmest, jenter, unge damer, jeg antar de var i nær familie, så de var nok nærmest på flere måter. Sikkert derfor de holdt ham fast, for å hindre å bli pårørende. Særlig godt husker jeg blikkene etter at jeg avsikret våpenet. Han stirret utfordrende på meg, på en litt pubertal måte. De rundt han stirret på både han og meg- med både frykt og fortvilelse i blikket. Særlig etter at en medsoldat avsikret sin AG3. Han satte den på "f", familie som vi kalte det når vi skulle være barske. Dette var et episk øyeblikk, i dobbel forstand. Det var i det øyeblikket, med de blikkene, både flakkende og faste, at jeg forsto at makt og ansvar hører sammen - og at det er de med mest makt som må være mest ansvarlig. Jeg sikra mitt våpen, førte løpet til AG3en mot bakken med høyre hånd, og vinka libaneserne bort med en litt femi bevegelse med venstre hånd. Jentene dro ham med seg, og laga masse lyd - det gjorde han også. Hva de sa, vet ikke jeg. Da vi kom ned til posisjonen vi skulle sikre og hjelpe, sa en med lysere berett enn hva jeg hadde: "God jul gutter, sånn har vi det her ute i ingenmannsland. De feirer jul her også". Dette skjedde på julaften 1984, sånn ca midt mellom Jenin og Beirut, vel 2 år etter massakren i Sabra og Shatila. Når vi kjørte forbi folkemengden på vei tilbake til HQ, hovedkvarteret, løfta vi ølboksene vi hadde i granatlommene i splintvesten, og skålte "God jul" til de som bodde, levde og elsket i "Ingenmansland" (sic). De vinka tilbake. Sånn er det å være en nøytral i fredens tjeneste. Når våpen skal skape fred - ikke frykt og hat.
Vel, det var min befatning med krig og fred og sånnt. Så til boka:

Synes boka, som er realistisk og bygd på historiske hendelser, eller forulempelser, var mest spennende i de partiene som tok for seg opprettelsen av Israel, maktovergrepa, fortvilelsen, håpet og kjærligheten til jord og folk. Synes livet i USA ble litt kjedelig, selv om det hørte godt med for å beskrive viktigheten av historiske røtter og identitetsfølelse. At boka går i disfavør Israel skulle bare mangle. Trist at historien gjentar seg gjentar seg gjentar seg og gjentar seg. Sånn går det når makta ikke tar ansvar, men fornedrer, dreper, isolerer, skaper fortvilelse, desperasjon, hat og fiender - nevnte jeg hevnlyst?
Spør dere selv hva dere vil gjøre for å plante hat og skaffe dere fiender - og gjør det motsatte.

Denne boka burde være obligatorisk for absolutt alle som ikke vet noe om islam, alle som lurer på noe om islam, og alle som vet litt, men gjerne vil vite mer om islam. Og spesielt er alle nødt til å sette seg inn i hva islam og terrorisme har med hverandre å gjøre, i dagens situasjon, der vi opplever terroraksjoner og selvmordsbombing et eller annet sted i verden nesten daglig.

I mange tiår har Odd Karsten Tveit risikert livet for å rapportere hjem til oss om det som foregår i Midtøsten. Hans siste bok gir oss hjerteskjærende beretninger gjennom over 1000 sider om det som foregår/har foregått i Israel-Palestina, og jeg har vekselsvis følt meg kvalm. og andre ganger rett og slett sint over at verdenssamfunnet ikke evner å finne en løsning etter godt og vel 50 år med krigshandlinger på begge sider.

Jeg stikker ikke under en stol at jeg er over middels interessert i denne konflikten, og jeg legger heller ikke skjul på at jeg ofte sympatiserer med den svake part. Det betyr ikke at jeg godtar drapene og hevnaksjonene på noen side av konflikten. Allikevel er det vanskelig å ignorere USAs rolle, og det er vanskelig å underslå at Israel innerst inne ønsker landområdene for seg og sine. Og det er vanskelig å underslå at det faktumet har gjennomsyret fredsforhandlinger/avtaler i alle år.

Vi får et godt innblikk i Oslo-avtalene med alle involverte parter, og ikke minst utfyllende opplysninger om "Lillehammerdrapet", som fikk ringvrkninger i mange tiår etter. Veldig interessant etter min mening. Mange politikere og involverte parter liker nok ikke denne delen av boka.

Jeg synes Odd Karsten Tveit har vært modig, og det virker som han har underbygd/dokumentert nesten hvert eneste ord i boka, kanskje ikke så rart. Statslederes og politikeres svakhet og feighet går som en rød tråd tråd gjennom boka og gjennom hele historien fra Israel ble tildelt landområdene i 1948 og frem til i dag.

Sterkt og vondt.

Når kristendommen blir politisk ...

Dag Hoel (f. 1962) er norsk fotograf, filmprodusent og forfatter av dokumentarbøker. Før "Armageddon Halleluja!" har han utgitt tre bøker; "Dette er Cuba, alt annet er løgn!" (1996), "Veien til Damaskus" (2012) og "Liv laga" (1991) sammen med Rolf Jacobsen. De tre siste utgivelsene er det Spartacus forlag som har stått bak. Jeg hørte Dag Hoel presentere sin bok på Pax og Spartacus´felles pressekonferanse tidligere i høst, og det var tilstrekkelig til at en interesse for temaet ble tent. Fra før av har jeg interessert meg sterkt for Midtøsten-konflikten, og leser en del av den litteraturen som kommer om dette temaet på det norske bokmarkedet - senest Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til", Åshild Eidems "Spillet om Gaza", Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" og Amin Maaloufs "Identitet som dreper" - bare for å nevne noen.

"Vi snakker om politisk islam, men sjelden om politisk kristendom. For det finnes kristne som elsker Israel fordi det er Guds trone på jorda. For dem var opprettelsen av den israelske staten i 1948 fullbyrdelsen av en profeti. Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje."

Slik presenteres boka av forlaget. Dag Hoel har under sitt arbeid med boka vært både i Setesdalen, i Texas og i Israel for å finne svaret på hvem kristensionistene er, hva de står for og hvilken innflytelse de faktisk har i det politiske landskapet i verden. I USA har de en betydelig definisjonsmakt over det politiske livet, og også i Norge er det mye aktivt menighetsarbeid blant kristensionistene, hvor noen kaller seg Israel-venner. De støtter Israel nær sagt uansett hva Israel foretar seg, selv når helt fundamentale menneskerettigheter settes til side. Alt for den gode sak - nemlig at endens tid er nær, og faktisk kan trenge litt drahjelp - for så skal Jesus komme tilbake og regjere verden fra Jerusalem.

"Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel.

Hvorfor skal man egentlig det?

Boka kaster et lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister - de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon - Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten.

Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem - de vil ta imot Jesus." (side 7)

I likhet med svært mange nordmenn som vokste opp på 1960- og 70-tallet, bar også Dag Hoels oppvekst preg av en hel del religion. I tillegg er hans kone pinsevenn, leste jeg i et intervju med ham. Selv om han ikke er religiøs selv, kan han sin Bibel-historie - nok til å stille mange åpne og nysgjerrige spørsmål under sine reiser både i Israel, Norge og USA. Det fine med boka er at han tross egen skepsis gjør dette på en svært respektfull måte. Han oppnår tillit og åpenhet, og ingen av dem han er i kontakt med gir opp tanken på at han nok skal bli en av dem. Han blir bedt for, han blir forsøkt frelst, han blir belært - men like fullt blir påvirkningen aldri mer enn utvortes, for å bruke hans egen beskrivelse av dette. Det trenger liksom ikke inn i ham.

Den som trodde at det er gratis å gå på bedehus, tar skammelig feil. Over alt forventes det donasjoner til kollekten, og man er da moderne og tar kredittkort også, må vite! Det er frelse i Visakortet.

"De kristne holder ondskapen tilbake med bønn, men etter opprykkelsen, når bønnene forsvinner fra jorda, går det galt med verden.
- Det blir et helvete vi ikke har sett maken til, det står jo det! Satan kommer ned til jorda, sier Roger, og det er som han gyser inni den burgunder genseren. Han må en tur ut på kjøkkenet for å spytte ut det som er igjen av snusen.

Etter sju år med lidelser kommer Jesus. Han stiger ned fra Oljeberget, og det er så kraftfullt at det revner i to. Så tar han kommandoen og avgjør slaget ved Armageddon. Jesus og englene jager Satan og Antikrist fra jorda, og så begynner endelig Jesu tusenårige fredsrike." (side 19)

I USA representerer kristensionistene en reell maktfaktor, og Obama har ingen høy stjerne siden han ikke applauderer alt Israel gjør, men tvert i mot er meget kritisk. (Enkelte har endog gått så langt som å hevde at det er han som er Antikrist - min bemerkning.) Det finnes for øvrig også jøder i USA som tar sterk avstand fra den nasjonalreligiøse politikken i Israel - ikke bare blant de sekulære, men også i de ortodokse miljøene.

Noe av det skumleste er at apokalyptikerne mener at endetiden ikke kommer av seg selv, men må antennes ... Det er til å bli skikkelig mørkeredd av!

"... For første gang i historien er tilliten stor mellom kristne og jøder.
- Det som samler oss er en milliard muslimske fiender. Uten dem ville vi krangle, men fordi muslimene truer oss, står vi sammen.

Tilliten mellom jøder og kristne, som vi selv er eksempel på med vårt besøk, er ikke uten nyanser. I deler av kristenheten er skepsisen til Israels politiske forehavende voksende. Men israelerne opplever at blant konservative og fundamentalistisk troende, er det sterk oppslutning om Israel, og det er betydelig felles politiskreligiøs grunn å stå på. Kristensionistiske grupperinger, som European Coalition for Israel og Jerusalem Summit, driver omfattende lobbyvirksomhet mot EU og Washington for det de mener er Israels sak. De samarbeider tett med den politiske høyrefløyen i Israel." (side 144)

"- Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land.

Jeg spør hvorfor det er riktig å støtte de jødiske bosetterne?

Det jødiske folket er hovedpilaren i Guds frelsesplan for menneskene. Det er det enkle svaret. Realitenene er at folk, kristne eller ei, har de forskjelligste grunner til å støtte Israel. Noen reagerer på måten jødene blir behandlet i media. Noen er opptatt av Holocaust. Men Karmels støtte til Israel er bibelsk." (side 190)

Dag Hoel konkluderer i sin bok med at kristensionistenes fremferd overfor Israel fører til økte spenninger og ikke til fred i Midtøsten. I stedet bygges konfliktnivået opp - nærmest for å fremskynde Armageddon ...

Med lun humor og varme skildrer Hoel møtene med de innvidde i de kristensionistiske miljøene. Jeg har fått med meg at noen mener han er sarkastisk og ironisk, men selv er jeg ikke enig. Noen sider ved miljøene han har vært borte i, har imidlertid en del naivistisk ved seg, og det er dette jeg opplever skinner litt igjennom fra tid til annen. Dersom Hoel ikke skulle ha skrevet om dette, ville bokprosjektet hans ikke vært annet en en ensidig hylling av miljøet. I stedet opplever jeg at boka er svært balansert og reflektert, og at han i sin tilnærming er respektfull til det siste. Beundringsverdig respektfull, vil jeg understreke. Han kunne virkelig gått mye lenger! Men det hadde kanskje kostet mer enn det smakte?

"Armageddon Halleluja!" er en spennende og interessant bok om et fenomen som jeg kjente nokså lite til før jeg begynte å lese den. Han har helt rett: muslimsk fundamentalisme eller politisk islam har vi hørt mye om. Mens kristen fundamentalisme har vært mye mer ukjent - kanskje bortsett fra i USA, hvor man som politiker ikke kommer særlig langt dersom man ikke har sin bibeltro i orden.

Boka fremstår som en slags reiseskildring fra Setesdalen, en tur innom Texas og til en bussreise i Israel. Litt rotete til tider var den, slik at det var litt vanskelig å finne tråden noen ganger, og en del gjentakelser ble det også. Samtidig gjorde dette boka til noe ganske annet enn en akademisk avhandling, og nettopp dét var faktisk litt befriende. Det gir fremstillingen et sjarmerende og personlig preg, og jeg kan illustrere dette ved å sitere følgende fra side 112:

"Tilbake på hotellet, med slitne knær etter Jerusalem-marsjen, slår Ingar og jeg av en prat om hvasom skal skje med jødene under krigene i trengselstiden, før Jesus kommer. Ingar viser til profeten Sakarja. Han har det klart. To tredjedeler av jødene skal utryddes. Noen troende mener at denne utryddelsen allerede har skjedd. Andre mener det vil komme, forklarer Ingar.

Jeg synes det er for galt. Jeg vil ikke ha en slik Gud, og jeg tilstår overfor Ingar at jeg gir Den hellige ånd mye å jobbe med etter affæren med Jan Hanevold. Det virker ikke som Han klarer å hamle opp med meg. Ingar på sin side mener jeg må være tålmodig. Det kommer, om ikke så brått. Men det nytter ikke om man er uvillig. Det å bli frelst er en bestemmelse man tar. En må ønske det.

Kanskje det er der det stikker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke kan bestemme meg for en omvendelse jeg ikke kjenner noen trang til. Ingar er uforsonlig på dette punktet."

Dag Hoel er innom mange temaer; som Karmel-Instituttet, som religiøs nasjonalisme, som nybyggere i Samaria, som Israel-venner og kristensionisters pilgrimsreiser til Israel, som løvhytttefesten og en hel del annet. Hans bok er et fint tilskudd i debatten om politisk religiøsitet, som har en tendens til å overfokusere på islams rolle. Vi har det i aller høyeste grad innenfor kristendommen også!

Har du interesse for denne problematikken - ikke nøl med å lese boka!

Denne skulle ha vært pensum ikke bare på alle norske skoler, men i hele den vestlige verden og ikke minst i Israel. En uhyre viktig bok - ettersom Israel så til de grader har lyktes med å fortelle "sin historie". Godt og innsiktsfullt skrevet.

En hver israeler av jødisk opprinnelse vil nok ha problemer med å lese denne boken. Den er ensidig, men sånn må det bli når det skal settes fokus på en sak på som denne. Boken er delt i fire deler, hvor handlingen følges kronologisk. Vi starter i 1955 og ender i 2009. I de årene skjedde det mye i landet Palestina, mye av det også godtatt av de vestlige landene selv om det gikk ufattelig hardt ut over den muslimske befolkningen.
Jeg hadde også litt problemer med å lese boken, det fordi det var tøff lesning i lys av at virkeligheten er så skremmende nær. Slutten var preget av håp, løsninger og positive fremtidsvyer, noe som gjør at jeg vil anbefale boken. Det er selvfølgelig en oppdiktet historie dette her, en roman i kjent format, men tøft å lese allikevel. Mer på bloggen hvis det kan friste deg :)

Ikke enig i at boken har mistet sin evne til å fenge dagens unge, med en bedre oversettelse enn Christian Heyerdahls fra 2012 er dette fremdeles en spennende beretning.