Alarm!

tanker om en kultur i krise

av (forfatter).

Luther 2010 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.44 (18 terningkast.)

59 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis! Kjøp boka hos ark.no

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Forfatteren mener at Norge sliter med store sosiale og medmenneskelige utfordringer. I denne boken presenterer hun resonnementer om hvorfor samfunnet har utviklet seg slik, og analyserer hva som skal til for å få et varmere og mer solidarisk samfunn. Hun argumenterer blant annet for at det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen, gjøre opprør mot 68'erne som har nedbygget respekten for lærer, prest, politi og familien, og at det igjen må bli lov å være stolt av religiøse idealer.

Omtale fra forlaget

Hanne Nabintu Herland, kjent kontroversiell religionshistoriker og en av Norges mest medieprofilerte samfunnsdebattanter, belyser i denne boken en rekke områder hvor den norske kulturen er i krise. Det er et paradoks at Norge som er et av verdens rikeste land, likevel sliter med store sosiale og medmenneskelige utfordringer. I sin nye bok Alarm! Tanker om en kultur i krise presenterer hun en rekke dyptpløyende resonnementer om hvorfor samfunnet har utviklet seg slik. Hun analyserer hva som skal til for å få et varmere og mer solidarisk samfunn.

Bokdetaljer

Forlag Luther

Utgivelsesår 2010

Format Innbundet

ISBN13 9788253146119

EAN 9788253146119

Omtalt sted Norge

Språk Bokmål

Sider 202

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

4 6 5 0 3 0

Bokomtaler

Om moralsk forfall, kulturelt selvmord og den norske "integreringstragedien" m.m.

Jeg skal vel ikke akkurat nekte for at det var med en viss skepsis jeg bestemte meg for å lese denne boka. Årsaken ligger i en del av medieutspillene som har kommet fra den sterkt mediefokuserte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland opp gjennom de siste årene. En god del av budskapene hennes er så spisset at de er mer egnet til å provosere enn til egentlig å danne grunnlag for gode og nyanserte samfunnsdebatter. Jeg skjønner imidlertid godt at media elsker å trekke frem en meningsytrer som er fullstendig uredd og som står for en trøkk når det stormer som verst. Og som ikke går av veien for å gi media det media vil ha - nemlig provokative og slagkraftige overskrifter i nyhetsbildet. Og det skal hun ha - hun er og blir en morsom friskus!

Herland mener at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen, og at det ikke er noen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i et etnisk mangfold. Ikke minst mener hun at USA viser at dette er mulig. Hun har i intervjuer rundt boka bl.a. uttalt at hun i "Alarm!" tar et totaloppgjør med de kulturradikale 68´ernes måte å tenke på. Det hun sikter til er den nedgradering av egne idealer og verdier som har skjedd for europeere generelt i møte med ikke-vestlige innvandrere. Hun mener det i dag blir uglesett dersom man fremhever de store idealene og verdiene som har gjort Europa til en stor sivilisasjon. Det kulturelle selvmordet som vi er i ferd med å begå i Europa, mener Herland må opphøre. Det forhold at vi er tilbøyelig til å synes synd på innvandrerne som kommer hit, karakteriserer hun som en form for rasisme.

Så langt i grunnen vel og bra ... Men på et eller annet tidspunkt i boka tippet det etter mitt skjønn så mye over at jeg hadde problemer med å henge med i svingene ... Og jeg ble så eitrende forbannet at jeg måtte moblisere styrke til å gidde å lese videre. Noe av det jeg reagerte mest på var regelrette personangrep på navngitte personer, og det etter at forfatteren selv hadde kritisert venstreradikale for å gå til personangrep på navngitte verdikonservative personer i samfunnet. Hun gjør mao. nettopp selv det hun beskylder andre for å gjøre. F.eks. opplevde jeg angrepet på samlivsekspert Thue som stygt. Jeg kjente ikke igjen de holdningene hun tilla ham, og oppfattet hennes utlegninger som temmelig nedlatende.

Dessuten virker det ikke helt som om Herland forstår hvordan lover blir laget i det norske samfunn, dvs. at disse vedtas av Stortinget og ikke av den til enhver tid sittende regjering. Et eksempel på dette er kirkens manglende oppfølgning av partnerskapsloven, dvs. enkelte presters motstand mot å vie homofile. Herland steiler over at politikerne i det hele tatt forsøker å tvinge sine verdier på kirken i et sekularisert samfunn, og mener at religionen bør være hevet over det verdslige. Dette er et resonnement jeg ikke har problemer med å følge når det gjelder trosbekjennelser og/eller kirkelige spørsmål av mer teologisk karakter. Men at kirken skal være hevet over alminnelig lovgivning som skal sikre at f.eks diskriminering ikke skal finne sted - der faller jeg altså av. Uten innblanding fra lovgivningen ville vi i dag aldri hatt kvinnelige prester, og alle vet hvilken kamp det har vært for homofile å få lov til å praktisere innenfor dette yrket.

Videre synes jeg Herland går vel langt når hun sammenligner det norske samfunn med det tidligere Sovjetunionen, fordi hun mener at annerledes tenkende blir straffet så hardt. OK, jeg tar poenget - men man tar i alle fall ikke livet av annerledes tenkende i et land som Norge, og man risikerer heller ikke livstidsstraff for å ha avvikende meninger. Hvis en offentlig tjenestemann eller en som står på det offentliges lønningslister ikke er villig til å følge de lover og regler som gjelder for vedkommendes yrkesutøvelse - vel, så må man faktisk finne seg i at en konsekvens kan være at man mister jobben ... uten at Norge dermed kan karakteriseres nærmest som et totalitært samfunn! Jeg er nesten tilbøyelig til å gi uttrykk for at det virkelig ikke går an å påstå noe slikt!

At verken Norge eller øvrige land i Europa har lykkes veldig godt med å integrere en hel del av de ikke-vestlige innvandrerne, er det for øvrig ikke vanskelig å være enig i. Herland har også et poeng når hun understreker at det har hatt noen omkostninger når vi har privatisert religionen, fordi vi har mistet viktige samfunnsoppbyggende verdier på veien. Man skulle tro at det europeiske samfunnet var særlig egnet til å øke menneskenes livskvalitet, for aldri har vi hatt større frihet, mer materiell velstand og flere valg, men så er det faktisk det motsatte som langt på vei har skjedd. Det er tilstrekkelig å nevne antall selvmord spesielt blant unge menn, narkotikamisbruk og ensomhet blant svært mange mennesker.

I motsetning til Herland er jeg imidlertid optimistisk mht. fremtiden i et flerkulturelt Norge. Kanskje trengs det et generasjonsskifte eller to til før vi er helt fremme ved målet, men måten de helt unge omgås i et flerkulturelt samfunn, er virkelig eksempler til etterfølgelse! At vi i mellomtiden må kvotere inn innvandrere i arbeidslivet, er ett av flere virkemidler som må til, og dette handler ikke om å synes synd på mørkhudede. Det handler derimot om å bryte ned eksisterende fordommer hos nordmenn gjennom lovverket! Bare tenk hvor hårreisende næringslivet fant kravet om 40 % kvinnedeltakelse i styrer og råd! Tror vi virkelig at det ikke finnes et tilstrekkelig antall dyktige kvinner i det norske samfunnet? I en overgangsfase forsøkte man med frivillighet, men da skjedde det dessverre sørgelig lite. Lovregulering må faktisk til for å nå slike mål - og dette er ikke annerledes for innvandrere, som opplever at de på tross av høyere utdanning ikke en gang kommer til intervjuer.

For øvrig synes jeg Herland burde begrense seg til å være rikssynser om det hun utvilsomt kan mye om, nemlig religionshistorie, og være noe mer forsiktig med å komme med for bastante oppfatninger om samfunnsøkonomiske forhold. Noen av påstandene om Norges oljepenger og bruken av disse, er faktisk direkte gale. Dette skjemmer en ellers provokativ bok som absolutt er et friskt innslag i samfunnsdebatten, der hun åpenbart tør å sette ord på en del forhold det ikke er helt stuerent å snakke høyt om. Jeg har ikke helt sansen for stilen hennes eller måten hun gjør dette på. Og kanskje skyldes noe av min antipati at vi har så totalt forskjellig politisk ståsted. På den annen side trengs flere stemmer i debatten, og jeg har respekt for at hun ikke har samme oppfatninger som meg! Helt til slutt en viktig presisering: Herland er ingen forsker, selv om media ynder å kalle henne dette.

Godt sagt! (15) Varsle Svar

Herland har skreve ei bok der ho, som venta, ikkje sparar på kruttet. Sjølv om eg på langt nær er samd i alt ho kjem med, er det likevel forfriskande lesestoff, etter mi meining. Ho innfrir mine forventningar til den krasse tonen eg meiner at eit kamprop som dette skal ha.

Utover dette synest eg at boka var noko prega av gjentakingar, som drog ned heilskapsinntrykket for min del. Då viser eg ikkje berre til poeng som blir gjentekne, men også til heile setningar som kjem fleire gonger, nokre gonger i same avsnitt. Er kanskje berre pirk frå ein overentusiastisk språknerd, men eg lar meg plaga av slikt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte,
slik det presenteres i media.

Vår europeiske kultur er i dramatisk endring. (...)

I dag har vi skiftet verdigrunnlag.

Vestlig kultur har vært igjennom en altomfattende ny-marxistisk
strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon,
der det gjaldt å angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre,
religiøse og tradisjonelle verdier. (...)

Den opprinnelig sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat,

var ikke at staten og maktelitene skulle hetse og forfølge
de gudstroende i Europa.
Men gapestokken fra middelalderen har gode kår i vår anti-kristne tid,

det er bare å se på de hatske holdningene mot konservative kristne.

Jeg reiser mye internasjonalt og skremmes stadig mer av frihetsinnsnevringen
i Norge
som ser ut til å bli verre med årene.

Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant,
innbitt motstand mot de som bryter med konsensus.

Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved
nasjonale verdier og gudstro.

Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte,
slik det presenteres i media.

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur

på en måte som i andre samfunn defineres som ren forfølgelse av de troende.

Dette gjelder muslimer så vel som jøder, kristne og andre (...)

/

(fra debattbrev, Hanne Nabintu Herland)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Usaklig synsing og overgrep mot Hege Storhaug

Istedenfor å møte saklig kritikk med rasjonelle argumenter, velger enkelte kulturradikale i offentligheten å forfalle til det som tidvis har vært de progressive eliters førstevalg i møtet med motstand: Man tar i bruk hersketekniske virkemidler som latterliggjøring, usynliggjøring eller bevisst marginalisering av motstanderens budskap. Utfordringen er at når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.
Et talende eksempel er forsøket på karakterdrap mot informasjonsleder for Human Rights Services (HRS), Hege Storhaug. Dette ble iscenesatt blant annet av Dagbladet sommermånedene i 2009. For Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: å kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet i dagens meningstrange Norge.
At Storhaugs bøker ikke alltid blir strålende mottatt, er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke var redelig, var hvorledes debattredaktør i Dagbladet Marte Michelet 10.september forsøkte å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. For å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse, må man tenke nytt. Her kan deprogressives naive tro på multikulturalismen trenge en dose realitetsorientering. Dette har Arbeiderpartiet etter hvert innsett og bidrar nå med en høyst nødvendig innstramming.
Michelet bedrev derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten, videreformidle ondskapsfulle rykter, spre sladder og henge ut personer uten at en eneste rettsak har avgjort skyldspørsmålet. Storhaug har aldri sagt at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påsto i artikkelen der hun usmakelig antydet at alt rakner for Storhaug, at hennes tid er forbi, at hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne, at Human Rights Services driver med tvilsomme metoder og at sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med HRS.
For alle visste at somaliske Amal Adens politianmeldelse av Storhaug og HRS ble henlagt på grunn av mangel på bevis. Ingen endelig uttalelse forelå dessuten fra myndighetenes side. Kritikken mot Storhaug besto følgelig av usivilisert synsing som åpenbart hadde til hensikt å svekke troen på hennes troverdighet og integritet. Først når full og objektiv informasjon foreligger, kan man med rette anklage den ene part som beviselig har gjort enkelte feil. Før det bør tvilen komme tiltalte til gode. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum.
Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i 2007. Ikke en eneste domfellelse eller rapport ble lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurierende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, mens Hege Storhaug blir utsatt for den slags karakterdrap som vitner om falske holdninger.
Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs kritiske røster i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

"Under et feltarbeid blant muslimer i Kenya i 2004, ble jeg konfrontert med følgende paradoks da en kjent muslimsk leder spurte hvorfor europeere kaller muslimer fra Saudi Arabia for barbariske fordi de hugger hånden av en mann som beviselig har stjålet noe som ikke rettmessig var hans. Han var forundret over at man kunne betegne denne arabiske skikken med de groveste skjellsord under henvisning til menneskerettigheter og andre statutter. Parallelt gir man i eget samfunn europeiske mødre full rett til å ta livet av sine egne barn. Han pekte på at dette var mennesker som beviselig aldri hadde gjort noe galt. Hvilken kultur er egentlig mest barbarisk?"

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Er det oligarkene i Arbeiderparti-lobbyen i Oslo som i sovjetisk stil skal diktere hva kirken til enhver tid skal stå for? Det virker temmelig underlig å kreve at en kirke som er en del av en religion med 2.3 milliarder mennesker skal omforme hele sitt teologiske grunnlag og uten videre reflektere Arbeiderpartiets oppfatninger.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Multikulturalismen som håndteringsmodell for innvandring mener følgelig at man bør tone ned egne kulturelle og idealer for å forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Langs aksen "Europa - de andre" ble det i Derridas ånd viktig å nedrive makten til den dominerende part, i dette tilfellet Europa, som ble anklaget for å anse sin egen kultur som overlegen. "De andre" skulle gis forrang siden "den hvite mann" angivelig hadde forårsaket så mye elendighet i verden under kolonitiden.
Eksempelvis situasjonen i Den Demokratiske Kongo Republikken der over seks millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen det siste tiåret. Argumentet om den hvite manns grådighet under kolonitiden ødela Afrika, holder ikke lenger mål. Femti år etter de afrikanske statenes frigjøring, er det åpenbart at kongoleserne har vært vel så harde mot hverandre.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

"Bindestreksnordmenn". Forfattere med tilhørighet til flere land enn Norge. Enten de er født i et annet land eller norskfødte med én eller begge foreldre fra annet land enn Norge. Adopterte er dermed med på lista. Det er en stor variasjon som vises her - heldigvis.

Obs - lista er under arbeid, så kom gjerne med tips :-)


Godt sagt! (4) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Rundlurt - om innvandring og islam i Norge" av Hege Storhaug
  • "Respekt" av Hanne Nabintu Herland
  • "Riket som ikke kom" av Joseph Wilting
  • "9. april 1940 - et historisk bedrag" av Aage G. Sivertsen
  • "Islam og terrorisme" av Mark A. Gabriel
  • "Tilslørt, avslørt - et oppgjør med norsk naivisme" av Hege Storhaug
  • "De to kilder til moral og religion" av Henri Bergson
  • "Det har ringt for tredje gang" av Emanuel Minos
  • "Dialog - om vold, undertrykkelse og ekstremisme" av Abid Q. Raja
  • "Der andre tier" av Sylvi Listhaug
  • "Men størst av alt er friheten - om innvandringens konsekvenser" av Hege Storhaug
  • "Talsmann" av Abid Q. Raja
Alle bokanbefalinger for dette verket