Tekst som har fått en stjerne av Andreas Bokleser:
Viser 121 til 137 av 137:
Thomas Andresen som svar til Lars Mæhlum :
09:00, 9. januar 2014 Diskusjon: Lars Mæhlum om Hjortedreper den første krigsstien av James Fenimore Cooper av James Fenimore Cooper
Ikke enig i at boken har mistet sin evne til å fenge dagens unge, med en bedre oversettelse enn Christian Heyerdahls fra 2012 er dette fremdeles en spennende beretning.
Enna L : Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
20:28, 25. januar 2013 Kommentarer: 718
Her vil vi gjerne oppfordre de som vil til å dele det første avsnittet eller den første setningen i bøkene dere leser.
Om dere vil dele fra de dere allerede har lest, dårlige, fantastiske eller rett og slett underlige, så gjør gjerne det!
Husk tittel og forfatter!
Hovmod fører et menneske til fall, men den ydmyke vinner ære. (Ordspråk 29,23)
En salme av David. Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider. (Salme 23)
For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker. Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til. For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene. I stedet for tornebusker skal det vokse opp sypresser, istedet for nesler skal det vokse opp myrter. Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet. (Jesaja 55:8-13)
Terje siterer Gullgruben av C. Asschenfeldt-Hansen (side 221)
13:24, 25. juni 2012* Ingen har det som favoritt.
Josef lignet sin mor, Rakel, i SKJØNNHET.Men legemlig skjønnhet er også en fare.Det har vist seg så ofte og viste seg også her. Josef ble satt på en meget stor prøve.Potifars hustru fattet en uren kjærlighet til ham. Og hennes kjærlighet viste seg å være farligere for ham enn brødrenes hat.For de kunne bare skade hans legeme, men her var det fare for å ta skade på sjelen. Det var et fint svar Josef ga den løsaktige kvinnen, da hun kom med sitt urene begjær. Han pekte først på hvilket forræderi det ville være mot Potifar, som hadde vist ham så stor tillit og betrodd ham alt annet. Det tiende bud sto allerede skrevet i Josefs hjerte, for hans svar er en forklaring på dette budet.Men så peker Josef på hvilken ondskap og synd det ville være mot Gud, som hadde velsignet ham. Og det var avgjørende. Det som kan bryte fristelsens makt, er ikke bare hensynet til det vonde vi kan gjøre mot andre mennesker. Det er først og fremst at det er synd mot Gud. Det var det David følte da han falt i fristelsen: han hadde syndet mot Herren. "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (Salme 51,6.) Vi minnes også her gamle Polykarps ord da han ble fristet til å fornekte Kristus for å unngå martyriet. Da sa han: I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg annet enn godt. Hvordan skulle jeg da gjøre den store ondskap å fornekte ham. Slik var også Josefs svar til Potifars hustru ikke et nølende nei, ikke et halvhjertet nei. Det var et AVGJORT nei.
Et komisk og noe infantilt eksempel på venstresidens lefling med totalitære kommuniststater, var den utbredte "ambassadefylla" på sytti og åttitallet. Norske radikalere fra AUF til SU og NKU frekventerte den sovjetiske, østtyske og nordkoreanske ambassaden og ble servert gratis vodka, propagandalitteratur og politiske røverhistorier fra sleske diplomater (jeg var selv med på en slik galei ved en anledning). Det var MANGE som benyttet seg av dette "tilbudet", og det var ikke få ustøe bein som ramlet nedover mot Solli plass etter slike fuktige sammenkomster.Humoren i dette til tross, så sier det også noe om den moralske kapitalen på deler av den norske venstresiden under den kalde krigen. I enkelte norske lærebøker gjengis den kalde krigen som en slags fabel med to likeverdige parter: kapitalismen på den ene siden og kommunismen på den andre siden. Begreper som "den frie verden" blir sjeldent benyttet.I realiteten var ikke den kalde krigen et spørsmål om høyresiden eller venstresiden, men om frihet kontra det totalitære.
Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. De som hører Kristus Jesus til, har kosfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden! (Gal. 5:19-25)
Terje siterer The Reagan Diaries av Ronald Reagan (side 12)
15:58, 22. juni 2012 Ingen har det som favoritt.
Monday, March 30 ( ) Left the hotel at the usual side entrance and headed for the car - suddenly there was a burst of gun fire from the left. S.S. Agent pushed me onto the floor of the car & jumped on top. I felt a blow in my upper back that was unbelievable painful. I was sure he'd broken my rib. The car took off. I sat up on the edge of the seat almost paralyzed by pain. Then I began coughing up blood which made both of us think - yes I had a broken rib & it had punctured a lung. He switched orders from W.H. to Geo. Wash. U. Hosp. By the time we arrived I was having great trouble getting enough air. We did not know that Tim McCarthy (S.S) had been shot in the chest, Jim Brady in the head & a policeman Tom Delahaney in the neck. I walked into the emergency room and was hoisted onto a cart where I was stripped of my clothes. It was then we learned I'd been shot & had a bullet in my lung. Getting shot hurts. Still my fear was growing because no matter how hard I tried to breathe it seemed I was getting less & less air. I focused on that tiled ceiling and prayed. But I realized I couldn't ask for God's help while at the same time I felt hatred for the mixed up young man who had shot me. Isn't that the meaning of the lost sheep? We are all God's children & therefore equally beloved by him. I began to pray for his soul and that he would find his way back to the fold. I opened my eyes to find Nancy there. I pray I'll never face a day when she isn't there. Of all the ways God has blessed me giving her to me is the greatest and beyond anything I can hope to deserve.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
Det finnes utrolig mange bøker der ute som blir betraktet som klassikere, bøker en burde lese. Jeg har etterhvert innsett at jeg aldri kommer til å lese alle klassikerne hvis jeg samtidig skal prøve å holde tritt med bøkene som blir utgitt i dag.
Noen klassikere har jeg allerede lest (Stolthet og fordom, Overtalelse, Oliver Twist, David Copperfield, Tom Sawyer, Huckleberry Finn, Skatten på sjørøverøya, Alice i Eventyrland, Rebecca, Greven av Monte Cristo, Ringens Herre, Hobbiten, Narina-bøkene, Jane Eyre, Stormfulle Høyder osv.) og en del vil jeg lese. Denne lista blir en liste over klassikere jeg virkelig vil lese. Kanskje ikke nå, kanskje ikke i år, men en eller annen gang:)
Kom gjerne med forslag til bøker DU mener er klassikere, og som jeg burde lese. Det er kjekt med litt innputt. Og jeg har tross alt mange år forran meg på å lese bøkene på denne listen:)
servo siterer Inn i virkeligheten av Nina Karin Monsen
20:27, 22. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
Jeg bekymret meg som tenåring også sterkt for negres situasjon (ordet kunne brukes dengang), og skrev historieoppgave på gymnasiet om apartheid i Sørafrika og borgerrettsbevegelsen i USA.
Nå lurer jeg på hvorfor denne type spørsmål sto så sterkt i Norge og den vestlige verden. Hvorfor var det så viktig å lære unge å synes synd på mennesker fra tidenes morgen, lære medlidenhet med de ingen kunne hjelpe, hvorfor skulle vi lære så mye om undertrykkelse, vold, mord, tortur og diskriminering i fortiden og på andre siden av jordkloden? Har ikke tenåringer store nok problemer?
Skulle vi så tidlig som mulig finne de riktige heltene og de riktige
fiendene? Kapitalistene? Storindustrien? De hvite? Tyskerne?
Kristne? Vesten? USA?
Lærte vi å være triste og sorgfulle og i opposisjon og fulle av
forakt for vår egen nasjonale kultur på vegne av hele menneskeheten?
Lærte vi å bli den hvite manns hovedfiende? Lærte vi å kjenne oss
mindreverdige og onde på grunn av utbredelsen av sosialistiske dogmer?
Riktige sosialister, var det hva vi skulle bli?
Hvorfor fikk vi ikke få kunnskaper vi kunne bruke til noe, så vi kunne lage kvalitet i vårt eget liv? Eller slik at vi kunne få hjelp mot de små tyrannene som styrte oss? De var store nok for oss. Verdensrevolusjonen behøvde virkelig ikke komme først.
Hvorfor lærte vi ikke ferdigheter, så vi alltid kunne ha noe fornuftig å bruke kreftene på? Hvorfor lærte vi aller mest å kaste bort tiden og kjede oss? Skulle alt gå langsomt, repeterende, tregt. Hodet mitt ble fylt av død energi.
Denne har jeg også plukket opp i fra boktipset.se.
Ta den boken/bøkene du leser og slå opp på s 43. Skriv ned de fem første linjene. Jeg synes det er greit å begynne naturlig og slutte der punktumet står.
Husk også å få med tittel og forfatter.
Dette kan være en fin måte å få et lite innblikk i bøker. Og kanskje også et tilbakeblikk for de som allerede har lest boka.
Ingebjørg siterer En prest og en plage av Niels Christian Geelmuyden
16:11, 24. mai 2011* Ingen har det som favoritt.
- Det ufødte og det fødte liv er vevet i hverandre. Man kan ikke frata det ene verdi uten å forringe det annet. (...) Vi kan jo ikke vite om vi egentlig var ment å skulle havne i en søppelsekk på sykehuset. Hva er det som gjør oss så mye bedre enn de som havner der? Ingen ting, selvsagt.
Ingebjørg siterer En prest og en plage av Niels Christian Geelmuyden (side 89)
18:43, 27. februar 2011 1 har det som favoritt.
Saken er at ingen har rett til å avgjøre at et barn skal dø. Ingen!
I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.
Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.
Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.
Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.
Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.
Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.
Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!
Sist sett
