Verden som var min

(romansyklus i seks bind)

bind I

sekstitallet

av (forfatter).

Aschehoug 2016 Heftet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.78 (76 terningkast.)

188 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no

Omtale fra forlaget

Ketil Bjørnstad skriver sin egen dypt personlige historie opp mot den tiden han vokste opp i. Et dramatisk tiår som starter med frykten for atomkrig og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham.

Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ketil er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.

Boka er første bind i en romansyklus som omhandler tiårene fra 1960 frem til i dag.

Bokdetaljer

Forlag Aschehoug

Utgivelsesår 2016

Format Heftet

ISBN13 9788203361203

EAN 9788203361203

Genre Biografisk litteratur

Omtalt tid 1960-1969

Omtalt sted Oslo

Omtalt person Ketil Bjørnstad

Språk Bokmål

Sider 794

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

6 51 16 2 1 0

Bokomtaler

Historisk tilbakeblikk på et ti-år preget av brytning

Ketil Bjørnstad (f. 1952) er en forfatter (og musiker) jeg har fulgt gjennom mange år. I rundt 30-35 år, for å være mer spesifikk. Det er noe med måten han skriver på, følsomheten i tekstene og ikke minst tematikken som alltid har fascinert meg. Da jeg leste hans siste roman "Veien til Mozart" (linken fører til min bloggomtale av boka) tidligere i år - en roman som inneholder to musikkportretter; både Mozarts og hans eget - avsluttet jeg min bloggomtale blant annet med følgende ord:

"Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok!"

Da var jeg intetanende om Ketil Bjørnstads store prosjekt. Han har for øvrig ikke planer om bare én bok. Hele seks bind skal det bli til slutt; en bok for hvert ti-år.

Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av den første boka i serien: "Sekstitallet". Dermed har jeg kunnet lese boka før den offisielle utgivelsen som finner sted i neste måned. Da er nemlig boka månedens bok i Bokklubben. Jeg kan allerede nå røpe at jeg likte boka så godt at jeg også skal sikre meg den innbundede utgaven av den.

"Da jeg skrev Veien til Mozart, merket jeg hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform. Helt siden jeg begynte å lese Hans Jæger på syttitallet, hadde jeg tenkt tanken. Men hva skulle jeg skrevet om, den gangen jeg sto midt oppi det, uten avstand til noe? Tid gir avstand. Men tid gir også nærhet. Ny innsikt. For å omskrive en sang av min kjære venn Ole Paus: "Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en roman." (fra forfatterens hilsen og forord - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret av boka, som ikke er korrekturlest)

For meg som ble født på midten av 1960-tallet, har det vært ekstraordinært interessant med en samlet innføring i hva som skjedde i dette spesielle ti-året. Bjørnstad tar i sin bok for seg år for år. Samtidig som han forteller historien om sitt eget og familien Bjørnstads liv, fletter han inn de fleste - for ikke å si alle? - viktige historiske hendelser i boka. Fordi han var 8 år da 1960-tallet begynte, husker han mye selv, men neppe alt. Han ble dessuten født inn i en svært samfunnsengasjert familie, som nærmest levde med historien. Det var tårer og sorg når kjente personer ble drept, og trusselen om atomkrig lå der hele tiden. Det økonomiske oppsvinget familien Bjørnstad opplevde særlig på slutten av dette ti-året var nok et hovedstadsfenomen, for i resten av landet kom det virkelige oppsvinget først på begynnelsen av 1970-tallet, med oljen.

"Det er borgerkrig i Kongo og regn i Oslo. Det regner hele tiden, faktisk. En kald og ekkel sommer da far får den fikse ideen at vi skal dra til Tolga og ha noen ukers ferie. Det har vi fortjent, alle sammen. Været er bedre der oppe i dalsøkka innover mot Røros, men det er også mer mygg. Vi skal installere oss i en liten hytte som far har blitt tipset om gjennom en bekjent på jobben. Det er ikke den slags hytter som averteres til leie i Aftenposten, i hvert fall. En eneste stue som også fungerer som soverom for fire personer. Mor er ikke glad. Men alle finner seg i det." (side 51)

Slike beskrivelser som dette bringer oss tilbake til tider da hyttene virkelig var hytter - primitive og uten innlagt vann og strøm - fordi vi (det vil si hele familien, unntatt mor som ble stående med all matlaging og vask - det tok absolutt all tid, og dermed var hun unntatt fra feriefølelsen) ønsket oss tilbake til naturen - ikke luksushjem slik som i dag. En problematikk som i alle fall hjemme hos oss har ført til diskusjoner rundt hva som er å "dra på hytta" og hva som er å "dra på hytten" (uttalt med Montebello-aksent).

Fordi det er så mye gjenkjennelse i teksten, både av personlig art og av mer historisk art, er lesingen av "Sekstitallet" interessant på flere nivåer. Samtidig blir vi bedre kjent med Ketil Bjørnstad, en kulturpersonlighet som ikke bare har satt spor etter seg innenfor litteraturen, men også innenfor musikklivet. Denne gangen byr han i rikt monn på seg seg selv. 1960-tallet er også historien om hans tenåringstid - innledet med at han var åtte år og avsluttet med at han var 18 og under øvelseskjøring med faren bokstavelig talt kjørte ut av og bort fra sin barndom. Tenåringstiden var preget av overvekt og en voldsom interesse for jenter. Samtidig bakket han ut av skolen og satset på en musikk-karriere. Foreløpig med fokus på den klassiske musikken, men med lengselsfulle blikk på populærmusikken - mest i smug siden moren, suffløren i Den norske opera og bokhandlerske, kun hadde forakt til overs for popmusikk og dens like. Og for alle oss som har fulgt Ketil Bjørnstads karriere innenfor litteraturen, er bøkene hans lett gjenkjennelige fra privatlivet hans. Slik tror jeg for øvrig det er for de fleste forfatterskap som har pågått over lang tid. Skillet mellom det fiktive og det virkelige liv er nok ikke så markant som mange forfattere ønsker at vi skal tro.

Noe av det jeg likte best med boka - i tillegg til at den er deilig tykk! - er at forfatteren er så personlig når han forteller om sin egen barndom. Han legger ikke to fingre mellom når han forteller om egen sårbarhet og prestasjonsangst. Selv om familien klarte å skaffe seg et hus på Frogner, var han ingen selvsikker vestkant-gutt som tok det meste for gitt. Han var tvert i mot svært bekymret for familiens økonomi og i særdeleshet for at foreldrene skulle gå fra hverandre.

Preferansene til litteraturen og årene på Steinerskolen er den en hel del av i denne boka. Enkelte lærere var med på å sette sitt preg på ham i disse årene - som Lindholm som snakket om hvordan ordet gjør oss til mennesker, gjør at vi kan forstå og begripe også det vi ikke kan forstå.

"Og den dagen dere skjønner dette, med deres egne, selvstendige tanker, vil dere skjønne at litteraturen er det viktigste i deres liv. Den vil bli en kilde til forståelse, til trøst, til sinnets helbredelse, eller, motsatt: til helvedestanker, skrekksyner og skremsler som dere må kjempe imot, dag etter dag, for å overleve. Det er risikoen vi tar, ved å være i live. En eneste setning tvinger dere til å dikte videre. Og det er derfor dere sitter her, dag etter dag, tenker på Olav Åteson og er så stille at vi akkurat nå kan høre en knappenål falle." (side 379 - sitatet er hentet fra forhåndseksemplaret, som ikke er korrekturlest)

Den unge Bjørnstad, som også skulle få kjenne mobbing på kroppen, ble fascinert av hvordan to mennesker kunne oppfatte en og samme situasjon så totalt forskjellig.

"Jeg tenker på det Lindholm sa den gangen, om hvordan vi, når vi leste en historie, skapte oss hvert vårt personlige bilde av det vi leste. Kanskje var det slik i virkeligheten også. En lærer kunne stå ved kateteret og snakke. Noen av oss lyttet, betatt og interessert. Andre følte seg truet, oversett, misforstått." (side 494)

Når vi tror at det handler om den andre, så handler det mest om oss selv, hva vi har med oss i bagasjen fra før av, filteret vi tolker omverdenen med - som altså sier mest om oss selv og lite om andre. Mens vi opplever at det er omvendt ... At Ketil Bjørnstad beskriver akkurat dette, som jeg selv har interessert meg så veldig for særlig gjennom coachinglitteraturen hvor kognitive strategier står sentralt, kjente jeg var sterkt.

Kameraten hans betror seg en dag til ham med følgende ord:

" ... Vet du, Ketil. Jeg vil bare ut av denne barndommen hurtigst mulig. Jeg vil ta kontrollen over mitt eget liv. Det er nok nå." (side 498)

Dette minner meg faktisk om en av Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker, der han vel egentlig oppsummerer barndommen som en sum av krenkelser. Men der Knausgård opplevde at hans egne grenser til stadighet ble krenket, opplevde Bjørnstad å leve i en familie der hans valg i all hovedsak ble respektert av foreldrene. Derfor er også tonen her en annen. Selv om alt ikke var bare idyll, inneholder "Sekstitallet" historien om en lykkelig barndom. Så vet vi alle likevel at livet er tornefullt og vanskelig for de aller fleste, og i så måte skiller ikke Ketil Bjørnstads barndomsbeskrivelser seg fra dette. Også han hadde mange ting som ikke gikk som det skulle; overvekten, at han ikke fikset skolen, at han vokste opp i skyggen av sin superflinke storebror (traumatisk nok i seg selv), at han følte en dragning mot popmusikken (tabu i det Bjørnstadske hjem) og at han ble mobbet og det temmelig stygt. Uten at dette gjorde ham til en miserabel person av den grunn. Tvert i mot må dette ha gjort ham svært modig og sterk.

Som alltid skriver Ketil Bjørnstad lett og ledig, med en skarp observasjonsevne til det som skjedde rundt ham. Vi skjønner selvsagt at det ikke er barnet eller tenåringen som gjør alle disse observasjonene, men at det er den nå godt voksne Bjørnstad som med distanse ser tilbake på ting som skjedde, setter dette inn i sin historiske kontekst og lar tankene spinne rundt hvordan det må ha vært. Resultatet er en tykk bok som jeg vil tro slår godt an hos de aller fleste! De historiske tilbakeblikkene er i seg selv spennende. Hvordan var det i Norge da hunden Leika ble sendt opp i rommet, da Cuba-krisen oppsto, da John F. Kennedy ble skutt, da romfartkappløpet eskalerte, da Vietnamkrigen raste og da et gryende studentopprør til slutt tok av? Alt dette og mer til skriver Ketil Bjørnstad om i sin bok "Sekstitallet".

Selv kan jeg nesten ikke vente på neste bind - "Syttitallet"! I denne neste boka vil forfatteren Ketil Bjørnstad tre tydelig frem, i og med at han utga intet mindre enn åtte bøker i løpet av dette tiåret. Og jeg sitter og tenker at det er på tide å grave frem de gamle bøkene, og lese dem på nytt. Dessuten var det i dette tiåret han turte å satse på noe annet enn utelukkende klassisk musikk.

Jeg anbefaler "Sekstitallet" på det aller varmeste!

Godt sagt! (10) Varsle Svar

En sann fryd å lese! Det handler om den unge Ketil, en usikker og til tider engstelig kar som plages med overvekt; men det handler like mye om sekstitallet, både om den store verden der ute med Khrustsjov og Kennedy og Vietnam, og om den nære verden i familien og på skolen og mellom vennene, og det handler om musikken. Skrevet på en måte som trekker meg inn og får meg til å kjenne smakene, høre musikken, kjenne luktene, til å være der: ja, sånn var det!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Det er svært ambisiøst det hele, så lykkes han?
Absolutt vil denne leseren påstå. Jeg er fire år yngre enn forfatteren, og får dermed på mange måter repetert min egen barndom (selv om det i utgangspunktet er diametralt forskjellige barndommer - han i tykkeste Oslo, jeg i lille Vennesla).
Mange vil kanskje påstå at det kan virke noe oppkonstruert det hele, denne opptattheten av de store hendelsene ute i verden, hvordan dette påvirker guttepjokken, og samtidig driver historien framover. Men jeg kan faktisk huske vår egen opptatthet av det som hendte. Hvordan vi kunne diskutere hvilken av stormaktene Sovjet og USA vi holdt med, hvilket inntrykk drapene på John F. og Robert Kennedy gjorde. Hvor pen vi syntes Jacqueline Kennedy var. Hvor spennende det var med alle disse rakettene ut i verdensrommet. Vi fulgte med den gang også"

Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler om verket


Sitater fra dette verket

Da jeg ble nummer 5 i skirennet i barnehagen, som gikk gjennom den uhyggelige Åsjordet-skogen, tenkte jeg at den plasseringen var perfekt. Det var ikke noe annet jeg ønsket meg, enn å være nummer fem. Da unngikk jeg pallen og all oppmerksomheten. Dessuten ble jeg ikke nummer fire, som var plasseringen for skuffelse; det store intet. For er du nummer syv, åtte eller ni, spiller det egentlig ingen rolle om du har deltatt, hvis du tilhører vinnerkulturen som erobrer verden. Når du blir nummer fem, er du trygt plantet i alminneligheten, allikevel får du navnet ditt på rulleteksten, uten at noen husker deg så veldig nøye av den grunn. Og det var der jeg ønsket å være, resten av livet.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

Jeg spiller Bach, og er ikke engang nervøs. Av en eller annen grunn kan jeg både preludiet og fugen. Er det et tegn på at jeg egentlig har veldig få venner ?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det er ikke behovet for søvn som er sterkest når man vet at man kanskje skal dø neste morgen.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Musikken er usynlig. Den lar seg ikke fange. Den gir deg følelser i samme øyeblikk som den oppstår.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Hun begynner å nynne, med denne rare stemmen som bor på et loft helt oppe i hodet hennes, og som har en vibrato som hopper over tre etasjer, i et vanvittig sprang.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Lager en liste over bøker jeg ønsker å lese, mange av dem faktisk basert på omtaler her på bokelskere.no.
Mest som en huskeliste for meg selv.
Mange forfattere som for meg vil bli nye bekjentskaper.
Uprioritert rekkefølge.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Som jeg har lyst til å lese


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Her er en kronologisk oversikt over bøker jeg har lest i år.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

bøker jeg har lest i 2016


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Verden som var min - (romansyklus i seks bind)" av Ketil Bjørnstad
  • "Ensomheten - roman" av Ketil Bjørnstad
  • "Maleren - roman" av Sigrun Slapgard
  • "Slekters gang - fortellinger fra et glemt land" av Jan Kjærstad
  • "Livet, til det betre - Mathilde, Yann, Billie" av Anna Gavalda
  • "Damen i dalen - roman" av Ketil Bjørnstad
  • "En fremmed ved mitt bord - familiefortelling" av Ivo de Figueiredo
  • "Boka om Baltimorefamilien" av Joël Dicker
  • "Land ingen har sett - roman" av Edvard Hoem
  • "Vida og miss Hazel" av Jonathan Odell
  • "Det syvende barnet" av Erik Valeur
  • "Mysterieavenyen" av John Irving
Alle bokanbefalinger for dette verket

Andre utgaver