Bokelskere.no

Jeg kjører på motorveien i stor fart. Utover. Bortover. Vestover. Og jeg vet hva som skjer. Men jeg sier det ikke til noen. Ikke til far engang, enda han vet det allerede. Det er jo min egen barndom jeg kjører fra.

Å øve åtte timer piano er ikke noe problem. Men å halvere inntaket av knekkebrød med smør, er noe helt annet,

Selvtillit eller tvil ? To ord.To tilstander. Begge kan forandre et liv.

Lyset kommer tilbake. Ettermiddagene blir lengre. April har så mange løfter.

Hvis du har en følelse du tror på, må du gi den en sjanse. Ikke flykte videre til neste. Følelser er viktige. De forplikter.

Når han er midt i det, er det som når han sitter på podiet ved flygelet. Da er det ikke skremmende lenger. Da er det konsentrasjon.

Der pengene er raske er også beslutningene raske.

" Tenk om det fantes et apparat som ikke bare fanget lyden og bildet, men også foreviget det vi følte" , sier sønnen plutselig. " Da ville vi fått evig liv", sier faren med et smil.

Å komme seg ut i naturen. Han hater det, men faren sier det er viktig.Hva er viktig? De svette ullklærne som stikker, strømpene som strammer, støvlene som gnager, skiene som glipper, saften fra appelsinen som renner ned på vottene, snørret som fryser fast i neseborene. Det eneste forsonende er Kvikk-Lunsj-en.

Alle skiturers mareritt. Rennende appelsinsaft i bitende kulde. Klebrige hender og tilsølte votter. Det må ha vært en sadist som en gang tvang hele den norske befolkning til å ha med digre grå ryggsekker og måtte spise appelsin hver gang man gikk i skiløypene.