"Pergamentet", Gert Nygårdshaug
Åhh. Endelig kom den - dessverre er jeg ferdig, heldigvis har jeg ikke lest alle, og jeg håper han vil skrive flere; for i Gerts bøker er et deilig sted å være.
Selv om krim er en sjanger som i utgangspunktet ikke trigger min leselyst, er det heldigvis mange forfattere som pakker godsaker og delikatesser inn i en kriminell historie, og krydrer språket med gode bilder - Gert er en av dem.
Denne boka snurrer rundt et gammelt mystisk pergament, kjent som Voynich-manuskriptet, noen lik og liknende.
Bare det å kose seg med språket til Gert, er en god grunn til å lese boka. En annen grunn er matopplevelsene, en tredje er at han som oftes har et budskap, en fjerde er historien, og den femte er fokuset på historieforfalskning, noe som har farget hans forfatterskap - ikke nødvendigvis i nevnt rekkefølge. Gert kan, for å sjarmere Dan Brown litt, samenlignes litt med ham i tematikk, men la det være helt klart at Gert skriver så uendelig mye bedre. Her er det person og stedsbeskrivelser på høyt plan, religionsforståelse og kritikk på ennå høyere plan, humor i massevis, og man får faktisk matlyst av å lese boka. Gerts interesse for mat setter skikkelig krydder på historien, og er absolutt etter min smak. Gode dialoger som skaper en avslappet stemning - ikke en sånn heseblesende greie. Han bruker noen språklige virkemidler som avskrift av diktafon og lesing fra Skriften, noe som gjør sitt til at teksten får forskjellig uttrykk. Der andre forfattere, Dan Brown i sær, ofte skrur opp tempoet, kan Gert gjerne ta det ned, kose seg med litt ost og analysere litt hva som egentlig foregår - eller legge inn litt samfunnsnyttig kunnskap om mat, religion, geografi og gode fiskesteder. Boka er lettlest, men har noen litt tyngre passasjer, og tar seg godt opp på slutten
Han gjorde riktignok en kardinalfeil som trekte ned helhetsinntrykket: Tenk å la en karakter som er bygget opp som en skikkelig gourmetelsker, stoppe, på sin ferd i Oslos gater, for å kjøpe en pølse på Narvesen? Hallo? Han bruker også i overkant mange fremmedord, noe som jeg lett tilgir, for han gjør det nok for å få frem hvor eksentrisk denne stiltonostelskende Kripos-etterforsker Skarphedin er. Han er onkel til Fredric Drum, som er gjennomgangsfigur i en krimserie på ti bøker, hvor også Skarphedin er med i. Gert skulle ikke skrive mer krim enn de ti, men så fikk han altså fysisk holde dette manuskriptet i egne hender. Heldigvis; for da satte fantasien i gang, en bok presset seg på, og i denne er det Skarphedin som er hovedperson - med Fredric svevende i bakgrunnen.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe middag. Da jeg kom hjem hadde jeg kjøpt en bok isteden. Sånt skjer.

Det er mange bøker som står i kø for å bli lest her mellom bokstablene. Men jeg har savnet Skarphedin Olsen så jeg lot han snike helt forrest i køen. Så da ble det knekkebrød til middag mens jeg leste Pergamentet.

Og det var et godt gjensyn* med Olsen og hans nevø Fredric Drum. Jeg ble sittende vet kjøkkenbordet til jeg var ferdig med boken.

Kryptologen Linus blir funnet myrdet og sporene leder mot hans kone Livia. Flere menn blir funnet drept. Alle med samme våpen. Det viser seg at alle de drepte har forsket på Voynich -manuskriptet. En kardinal følger med fra sidelinjen. I middelalderen oppdaget en munk en bok som ikke kunne brennes. Kan Skaphedins skarpsindighet løse mordmysteriet?
Boka er en underholdende lek mer enn en spenningshistorie. Som leser skjønner en fort hvem skurkene er, men det gjør ingenting. Nygårdshaugs krimbøker flommer over av fortellerglede, et sprudlende språk, gåter og ikke minst mat og vin. Jeg har gitt opp å prøve å like Stiltonost, men det var som om jeg kjente ostestanken under lesingen. Stiltonost og billig rødvin.

Det er mye humor i Pergamentet. Jeg både fniste og lo høyt.
Nygårdshaug har lagt inn litt Dan Brown (en forfatter av spektakulær litteratur heter David Broomfield i boka) parodi med gale geistlige og manuskripter som ikke må dekodes. Selvfølgelig er kryptologi og koder en del av historien.
Nygårdshaug bruker den populære oppskriften med å blande vitenskapelige og historiske fakta med mytologiske og religiøse påfunn. Heldigvis ispedd en dose tull og tøys.

Slutten er et nikk mot Tom Egelands romaner

Bokens pergament, Voynich-manuskriptet, finnes i virkeligheten, men ingen har klart å tyde det ekte pergamentet enda.

En dag - snart - skal jeg lese alle bøkene om Drum og Olsen på nytt. Og jeg håper at Nygårdshaug skriver enda en bok med disse to.

Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.

Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.

Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.

Bedre enn en ny plate av Beatles. Skarphedin er tilbake og jammen dukker ikke Fredric opp også. Plasseres mellom Alle orkaners mor og Rødsonen. Klassisk Nygårdshaug.

Da jeg leste «Rødsonen» slo det meg at Skarphedin Olsen virket sliten, mer sliten enn da vi sist hørte om han i «Alle Orkaners mor». Jeg liker godt hvordan denne og «Budbringeren» fyller rommet i mellom de to førstnevnte og viser hvorfor. Nå håper jeg «Den tredje engelen» fortsetter med dette.

For seg selv syns jeg «Pergamentet» var frisk på tross av at jeg som lytter følte jeg lå foran etterforskerne ved flere anledninger. Ikke fordi jeg er voldsomt smart, men fordi historiens komposisjon gjør at flere karakterer må oppdage det samme, på forskjellig tidspunkt.

En liste over bøkene jeg har lest i 2015. Som barn- og ungdomsbibliotekar går det mye i bøker som passer for den gruppen.

Kronologisk rekkefølge: Fredric Drum og Skarphedin Olsen

Bøker jeg har lyst til å lese!

Dette leser vi i den litterære salongen 2014

Satser på et bedre leseår enn 2013, som ble et år med alt for lite lesing. Finnes så mange bøker der ute jeg har lyst til å lese, så årets nyttårsforsetter må være å la Candycrush vike plassen til fordel for andre og mer givende gjøremål, som for eksempel lesing. Så får vi se når 2014 er over om jeg klarte å oppfylle fortsett mitt :)