Fin roman med handling fra 80-tallet

En leseopplevelse av de sjeldne. Følelsene i boka var mange og traff dypt. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

For full anmeldelse, se edgeofaword: Lyst mørke

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Jeg avskyr ikke sjangeren. Det er bare at det tar lang tid før man kommer over de virkelige gode romanene.

Når man blir en mindre i familien
Lyst mørke er ikke en av de gode romanene, men den er stødig og tar for seg et alvorlig og aktuelt tema. Nemlig om barn som mister en foreldrer på grunn av alorlig sykdom. Vi blir kjent med tolvåringen i boka som mister sin pappa. Faren dør bare 34 år gammel. Sammen med søsteren Siri og deres mor, har de alle vært vitne til hvordan han svekkes i sykdomsprosessen. Etter hans død må de venne seg til livet uten ham. De takler sorgen på deres egen måte og tolvåringens mor foreslår å gå til psykolog hvor de kan snakke om sorgen, og eventuelt få tips til hvordan de skal takle det sammen. Men vil hovedkarakteren gå med på det? Hovedhandlingen foregår i 1986, men man hopper litt tilbake i tid når man får vite om farens tidligere jobber, og diverse minner om ham.

Boka er på 300 sider. Den føles større ut enn det den er. Kapitlene er veldig korte og lettleste. Har man vært et 80-talls barn selv, er det mye å kjenne seg igjen i, både når det gjelder musikk, filmer, videosjappe og diverse andre ting. Forfatteren er god på å beskrive ting sett fra en tolvårings perspektiv, både når det gjelder sorg og det å prøve og fungere igjen i vanlig hverdag. Ut i fra bokomslaget kan det virke som om dette er en ungdomsroman, men det er en roman for voksne. Man får lære om familien, deres familiebånd og utfordringen deres gjennom tolvåringens øyne. Man kan nesten føle tungsinnet og håpløsheten. Vil de fungere på egenhånd og sammen noen gang igjen uten at tomrommet føles altfor stort? Blir det virkelig lettere med tiden?

Ikke så veldig glad i fortellerstemmen
Har sett at mange har likt Lyst mørke veldig godt. Noe som er forståelig. Jeg likte den jeg også, men kanskje ikke så godt som en del andre. Fotballdelen i boka interesserte meg ikke. Fotball på film og i bøker har aldri engasjert. Synes også at jeg kanskje likte handlingen bedre enn fortellerstemmen, for underveis i boka blir fortellerstemmen noe tung og monoton. Man faller litt av innimellom.

Men for all del. Selv om ikke alle partiene var treffende eller like engajserende å lese om, var dette en fin og realistisk roman som er verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er 1986, og en 12-åring og lillesøsteren mister faren sin. Nå må de, sammen med moren, finne ut av hvordan de skal klare å være tre i stedet for fire.
Handlingen foregår både i nåtid og fortid, og leseren får et godt innblikk i familiens historie. Faren var alt annet enn A4. Regler var til for å brytes, eventuelt bøyes. Man kan godt forstå at det ble tungt når familens klovn og spilloppmaker ikke var mer.

En annerledes bok om sorg, som er full av løgner og morsomheter, selv om den også er sår på sitt vis. Litt for mye av det gode innimellom, men det er nok også meningen.

Tittelen er svært passande. "Lyst mørke" er akkurat det vi får: Mørke fordi det ikkje kan vere anna enn mørkt å miste ein elska far allereie som tolvåring. Lyst fordi det heile, både minne frå før faren døydde, ein far med ei uendeleg mengd eventyrlege historier på lager, og glimt av livet etterpå, blir fortalt med eit overskot og ei forteljarglede det er lenge sidan eg har vore borti, særleg i norsk skjønnlitteratur, og med ein sans for lunt humoristiske og tragikomiske detaljar. Det blir aldri platt, aldri plumpt.

"Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv." (s. 16)

Romanen er skriven på ein forfriskande måte som gjer at sjølv triste og trasige situasjonar får ein oppmuntrande schwung over seg. Som lesar storkoser eg meg over dette språket, med mange overraskande vendingar på kvar side. Ikkje bare har fleire av karakterane humoristisk sans, det ligg òg i blikket til eg-personen å finne det som ikkje kvar og ein av oss ville sett, eller i alle fall ikkje kunne sett ord på. Som dette, frå side 28: "Heldigvis var stillheten i Tronds leilighet øredøvende fantastisk. Det var bare å bruke øynene og nyte. Lyden ville tidsnok komme tilbake."

Samstundes som dette er ein roman om sorg, er boka òg ein nostalgisk tur innom åttitalet, alt som fanst då og som ikkje finst no.

Bare to ting skjemmer litt:
Den ikkje konsekvente garpegenitiven, er det einaste skjemmande med språket. Dessutan tykkjer eg at nedre marg er kutta for mykje, og kombinasjonen med at det ikkje er luft mellom avsnitta, gjer dermed at det vert for tettpakka med tekst på sidene, og dermed litt tyngre å lese. Luft ville gjort seg, sjølv om det ville gjort boka langt tjukkare. Men desse innvendingane er pirk og eigne preferansar, og hindrar meg ikkje i å anbefale deg romanen. Unn deg denne gode og uvanlege leseopplevinga!

Målet er minst 75 bøker

.

Nytt år nye muligheter for nye lese opplevelser

03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno