Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788202304720
EAN 9788202304720
Språk Bokmål
Sider 74
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg likte forsåvidt boka, men synes slutten var litt merkelig i forhold til resten av boka, og litt foredragsaktig.. Artig å lese fra Lanzarote, og således var det en fin og morsom reiseskildring, selv om ikke alt var like lystig.
Mitt blogginnlegg her: http://artemisiasverden.blogspot.no/2013/01/en-tur-til-lanzarote-med-michel.html#more
Stor humor og skarp samfunnskritikk. Jeg har lyst å lese mer av denne forfatteren!
Klassisk Houellebecq i en litt for liten innpakning. Fin og konsentrert smakebit på hans forfatterskap.
Vil betegne boka som en annerledes reiseskildring. Har lest bedre bøker av Houellebecq.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet; det er til og med det vanligste.
Ja, hva finner vel ikke nordmenn på. Nordmenn er nesten gjennomsiktige; eksponeres de for sollys, dør de.
Egentlig skjønte jeg Rudi godt. Når det er sagt, hadde han imidlertid tatt feil på ett punkt: Det går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet; det er til og med det vanligste. Stort sett sitter folk mest hjemme hos seg selv og er glade for at telefonen aldri ringer, og når den ringer lar de svareren gå. Ingen nyheter er gode nyheter. Stort sett er det slik folk er, jeg også.
Som man ser, er ikke engelskmenn velsignet med noen spesielt stor appetitt på nye oppdagelser. Og når man er på stedet, konstanterer man at de ikke er interessert i arkitektur eller natur eller i noe som helst annet. Etter et kort opphold på stranda samler de seg tidlig på kvelden rundt de merkeligste drinker. Tilstedeværelsen av engelskmenn på et feriested gir altså ingen indikasjoner på hvor spennende eller pent eller egnet for turisme dette stedet er.
I Paris var det kaldt, og alt var ubehagelig, som det pleide. Hva er vitsen med å fortsette? Alle kjente livet og livets utfall. På ny måtte jeg vende meg til vinteren, som synes aldri å ville ta slutt, og til det tjuende århundret, som heller ikke synes å ville ta slutt.