Omtale fra forlaget
Kings Bay-saken snudde opp ned på norsk etterkrigshistorie: Gruveulykken på Svalbard i 1962, hvor 21 mennesker døde, førte til to regjeringsskifter, markerte slutten på AP-staten og Gerhardsens epoke, og innledet mediealderen i norsk politikk. Nå fortelles for første gang den fulle og hele historien om dette dramatiske oppgjøret, med flere nye og oppsiktsvekkende opplysninger. Samtidig skildres en virkelighet Norge glemte: For et lite gruvesamfunn i nord handlet ikke ulykken om den politiske maktkampen. De mistet 21 av sine nærmeste - men også hele det livet de møysommelig hadde bygget opp sammen på Svalbard. For dem ble tilværelsen aldri igjen den samme.
Forlag Press
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788275473637
EAN 9788275473637
Omtalt tid 1960-1969
Språk Bokmål
Sider 334
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Femordsomtale: Grundig dokumentar om skjebnesvanger gruveulukke.
Alt for lang omtale:
Kristensen antyder på slutten av boka at ho brukte svært lang tid på å samle saman materiale og skrive det saman til ei bok – 36 år. Det kan eg godt forstå, dette framstend som ein særs grundig og gjennomarbeida gjennomgang av ikkje berre ulukka, men heile historia til den aktuelle gruva og det dramatiske politiske etterspelet ulukka fekk
Sjølv eg som er fødd etter den tragiske gruveeksplosjonen i Ny-Ålesund i 1962 har høyrt om Kings Bay-saka, men eg har hittil hatt berre overfladisk kjennskap til den. Det omkom 21 personar i denne eksplosjonsulukka. Det eg ikkje visste var at det tidlegare også hadde vært ein serie eksplosjonsulukker med dødelig utfall i den same gruva; 26 personar omkom i 1920, 4 i 1927, 15 i 1948, 9 i 1952 og 19 i 1953. Med ein arbeidsstokk på rundt 2-300 personar er dette uhyggelege tal. Like fordømt skulle ein halde fram med å sende folk ned i denne gruva for å hente ut kol.
Inntoget av fjernsyn i dei tusen heimar kan nok vere ein medvirkande årsak til at denne siste ulukka brende seg så sterkt inn i medvitet til det norske folket. Der er ei fornøyeleg skildring av korleis ein ung og ivrig Per Øyvind Heradstveit med eit filmteam frå NRK TV tek seg oppover til Svalbard i eit småfly. Fjernsynsreportasjar frå ulukkesstaden samt direktesending frå minnegudsteneste i Harstad må ha gjort stort inntrykk på folk flest.
Eller kanskje er det det politiske etterspelet som gjer at folk framleis hugsar denne ulukka så godt? Samansetjinga i stortinget var slik at det nydanna SF var i vippeposisjon, og SF hadde uttalt vilje til å felle Gerhardsen-regjeringa ved ei passande anledning. Denne anledninga kom som følge av kritikk av regjeringa sitt ansvar for gruvedrifta i det statlege Kings Bay-selskapet, sjølv om det teknisk sett var skuldingar om at regjeringa hadde freista å halde attende ein rapport som gjorde at den måtte gå.
Årsaka til ulukka blei aldri ordentleg fastslått i nokon offentleg rapport. Kristensen legg til slutt fram si eiga meining om kva som kan ha skjedd, og for ein som ikkje er fagmann virker det absolutt tilforlateleg.
Som historisk dokumentar er denne boka truleg verdt langt meir enn eit terningkast 4. Det er på ein måte urettferdig å påstå at ei dokumentarbok er for grundig, men det var litt av denne kjensla eg fekk medan eg las den. Sjølv om den er velkomponert og gjennomarbeida, er der også eit overveldande antal faktaopplysningar og eit stort persongalleri. På den eine sida er eg glad for at alt dette er med, men på den andre sida gjorde det boka litt tung å lese. Og terningkastet gjenspeglar leseopplevinga mi, ikkje boka sin verdi som dokumentar.
Dette er ikkje ein tørr politisk dokumentar, men ei drivande god bok om Kings Bay der dei som vart ramma - døde og levande - av denne djupt tragiske ulukka står i sentrum. Dette er det som skil denne boka frå alle tidligare skildringar av Kings Bay ulykka. Monica Kristensen si store innlevingsevne, menneskekunnskap,store faglege innsikt og einestående forteljarevne gjer dette til ei heilskapleg framstilling, og du får svaret på kva som var årsaka til ulykka.
Monica Kristensen skriver godt, hun dokumenterer godt og dette er en av de beste dokumentarbøkene jeg har lest fra etterkrigstiden i Norge. Alf R. Jacobsen må finne seg i å ligge en divisjon under. Men Kristensen/redaktør snubler på målstreken: Boken slutter med å spekulere i sekundene mot selve ulykken og da skjer en ekte slurvefeil, for siste setning i selve boka er: "Det er mandag 5. november 1963 og klokken har blitt 22:45.". Kings Bayulykken skjedde 5. november 1962, noe som er helt riktig skrevet i resten av boka.
Og Kristensen skriver i etterord at hun takker for hjelpen med romanen? Hvorfor i all verden er dette plutselig en roman nå, når både ingress, bakside og boka er en dokumentar? Et forsøk på knebling?
Denne boka omhandler saken som du sikkert har hørt om, som ligger baki harddisken et sted, men når du tenker etter, sliter du med å gjenkalle det som skjedde.
Og det som skjedde var at det den 5. november 1962 smalt nederst i Estergruva i Ny-Ålesund på Svalbard. Gruva tilhørte statseide Kings Bay Kull Compani. 21 gruvearbeidere døde i ulykka, 11 ligger fremdeles igjen i dypet. Hendelsen var i seg selv svært alvorlig, men også tidligere hadde det skjedd ulykker av samme alvorlighetsgrad på Svalbard. Det var det politiske etterspillet som gjorde tragedien i 1962 spesiell. Blant annet ledet ulykka til at Einar Gerhardsens regjering ble felt i 1963.
"Kings Bay-saken" er ingen kriminalroman, men boka er svært spennende lesning. Ønsker du en spennende historieleksjon? Løp til biblioteket og lån denne!
Monica Kristensen debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2007 med kriminalromanen "Hollendergraven". Siden fulgte ytterligere tre kriminalromaner: "Kullunge" (2008), "Operasjon Fritham" (2009) og "Den døde i Barentsburg" (2011). Handlinga er i alle fire bøkene lagt til Svalbard, og holder en standard over gjennomsnittet for sjangeren. «Ekspedisjonen» (2014) var kanskje et lite kvalitetsmessig tilbakeskritt.
Monica Kristensen Solås (f. 1950) er kjent som både polfarer, glasiolog, meteorolog og forfatter. Hun assosieres kanskje mest med (typisk nok) hendelser med negativt fortegn: Under en ekspedisjon i Antarktis i 1993 omkom en av hennes medarbeidere etter å ha falt ned i en bresprekk, og i 2005 ble hun suspendert fra sin stilling som generalsekretær i Redningsselskapet (suspensjonen ble seinere trukket tilbake).
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket,,, noen av dem tok med seg termoser med kaffe. Andre fylte grut og varmt vann i lommelerker som de hengte bak det glovarme ovnsrøret i oppholdet. Der hang metallflaskene og brygget kaffe med en smak som nok de fleste var enige om at man måtte venne seg til for å kunne sette pris på.
Da verkslegen i Longyearbyen holdt liksyn over de omkomne, oppdaget han at liket av stiger Enkvist likevel ikke manglet hodet, men at det hadde blitt slått fremover og inn i brystkassen av det voldsomme eksplosjonstrykket.
Anbefalt historisk litteratur. For det meste faglitterære utgivelser.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
Lest ferdig 17 av 52