Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Nok en leseskatt (og julegave fra min mann) av Edvard Hoem. Felemaker Lars Olsen Hoem opplever de utroligste ting. Han er med i slaget på Københavns red og er krigsfange på britiske fangeskip i fem år. Kjærligheten til musikken og felene er «det varme sporet» i romanen. Heftig å lese om fangelivet, utrolig hvor sterkt forfattereren lever seg inn i disse skjebnene og skildrer den indre kampen hos Lars. Og det enkle livet utenfor Kristiansund, med etterhvert syv døtre og kona Gunhild- den store kjærligheten som støtter han i «livets strid.» Interessant også å få mer innblikk i hvor viktig næring klippfisken var i denne byen. Stødig og varmt fortalt, med samme ærbødige og klangfulle grunntonen som «Slåttekar i himmelen» og «Jordmor på jorda.» «Gunnhild vil snakke om kva grunnen er til at det er så mykje ulikt som kan kallast musikk, og at det finst så uendeleg mange instrument, alt frå det som blir kalla lur og lyrer, fløyter og basunar, alt henta frå den heilage skrifta, cymbalar og paukar, for ikkje å snakke om dei store trommene og dei små tamburtrommene, dei mange ulike strykeinstrumenta som litt etter litt kjem i bruk også her, i byen på dei tre øyane, bratsjar og viola da gambaer, for ikkje å snakke om trompetane og alle dei andre blåseintrumenta, fagotten, oboen og klarinetten, alt som dei har høyrt når dei en sjeldan gong har sett seg syn med å gå på ein konsert, det vil i praksis seia utekonsertar, friluftskonsertar om sommaren, som også fattigfolk kan oppsøke.»

Vakkert, realistisk og troverdig fortalt av Edvard Hoem.
Jeg som leser lever meg inn i livet til våre strevsomme forfedre og formødre, et hardt, nådeløst og nøysomt liv for de aller fleste, men med glimt av håp, glede og hverdagslykke.
Kan trygt anbefale både denne og de andre bøkene hans.

Flott historisk bilde, trivelig å lese

Nok en slektshistorie fra Hoems egen familie.

Lars og Pe, (Peder), er halvbrødre. Pe er fjorten år eldre enn Lars, og det store forbildet. Men, det blir ettehvert ufred mellom brødrene. Ei ung kvinne som Pe har gjort gravid, forsvinner sporløst. Pe blir beskyldt for å ha drept henne, men han blir frikjent, om enn ikke av Lars.

Lars vil ut i verden, og helst som skipper på eget skip. Ut i verden kommer han, men det er krigen som «tar» ham med. Sammen med en gjeng andre unggutter og menn, skal Lars til Købehavn for å nedkjempe engelskmennene.

Ettehvert havner Lars i krigsfangenskap på et britisk fangeskip. Der blir han værende i fem år. Ombord er det også en franskmann, og han lærer Lars å bygge fioliner. Lars’ drøm blir nå en annen. Etter krigen bosetter han seg i Kristiansund, der han treffer Gunhild.

Hoem forteller i kjent stil, og det er fascinerende å være med på ferden til Lars. Flere av felene han bygde finnes både i privat eie, og på Ringve museum i Trondheim.

.

Uthevet tekst

.

Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.