Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788202213527
EAN 9788202213527
Serie Cappelens utvalgte billigbøker
Omtalt tid 1960-1999
Språk Bokmål
Sider 331
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Impac-prisen 2002
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vestens forfall som roman...
Dette er en bok om konsekvensene av 68-er generasjonen sitt opprør mot det samfunnet de selv vokste opp i, fortalt gjennom de to karakterer Bruno og Michel sine begredelige liv. To personer som ikke har noe annet til felles enn at de har samme biologiske mor. De kommer materielt sett fra samfunnets bedre sjikt og har vel ikke manglet noe materielt, men opphavet til deres ulykke er vel først og fremst det at deres egne foreldre var fraværende fordi de ville realisere seg sjøl; fedrene gjennom karrieren og mor gjennom primitiv hedonisme.
Jeg hadde hørt mye om denne boken og forfatteren, så jeg hadde nok litt høye forventinger til den. Boken er bra den, litt tung innimellom med alle utlegningene om molekylærbiologi etc., men alt i alt en bra bok. Jeg har fått med meg at forfatteren har blitt kritisert for et vulgært språk, og jeg ser den, men samtidig så kler det på en måte romanen bra, da det strengt tatt er et vulgært (i betydningen primitivt) samfunn som skildres. Språklig sett er boka lettlest, men samtidig mistet jeg interessen ved flere anledninger. Det vekslet mellom oppslukende lesing og litt treigere partier. Til tross for at jeg har måttet le ved flere anledninger, så er boka, i hvert fall for meg, først og fremst vond lesning.
Forfatteren er selv en 68'er, en desillusjonert en (tror jeg), som har kommet til en erkjennelse av at noen grunnleggende ting må være på plass for at et samfunn skal bestå. 68'erne jaktet en utopi, men det som ble realiteten, selv om de fleste av oss ikke vil erkjenne det grunnet vår egoisme, minner mer og mer om et mareritt. Et samfunn i full oppløsning. Fremmedgjøring er jo kanskje den røde tråden gjennom boka (Den engelske utgaven heter da også "Atomised"), noe som jo er konsekvensene av 68'erne sin "frigjøring". Denne fremmedgjøringen skildres fra to ulike ståsteder, representert ved de to halvbrødrene. Begge vil elske, men er ikke i stand til det grunnet både sin dysfunksjonelle barndom og grunnet de samfunnsomveltninger som har og finner sted under deres liv. Fremmedgjøring, hedonisme, ensomhet og meningsløshet er stikkord for denne boken.
En viktig bok.
En dose vitenskap, en dose restaurantmat, oppramsing av sex og kvinners kjønn og for meg helt uinteressante personer. Dette er den dårligste jeg har lest av forfatteren hittil og jeg tar nå en pause.
Vanskelig å betegne denne boken. Ga den terningkast 5, og det er først og fremst fordi det er en bok jeg kommer til å huske. Boken er grunnleggende depressiv. Når en er over ca 30 år er livet over. Spesielt menn kommer dårlig ut her. Deres eneste fokus er sex, og da med unge jenter. Denne muligheten minsker når de selv blir eldre og ikke like attraktive. Boken beskriver en gjennomgående frustrasjon. Nesten så en blir deprimert på menneskets vegne. Men, likevel en bok som er med å provosere og reflektere!
Vi er aldri så ulykkelige som når vi på nært hold har øynet en mulighet til å bli lykkelige.
Det var neppe sannsynlig at en sytten år gammel pike i dag ville tillegge kjærligheten så stor betydning. Det var gått tjuefem år siden Annabelles ungdom og alt var blitt så forandret, i hvert fall hvis man skal tro meningsmålinger og ukeblad. Dagens unge piker var mye mer målbevisste og rasjonelle. De var først og fremst opptatt av å gjøre det bra på skolen og sikre seg en anstendig karriere. Det å være sammen med gutter var for dem bare en fritidsbeskjeftigelse, en atspredelse som besto av omtrent like store deler seksuell nytelse og narsissistisk tilfredstillelse. senere gikk de inn for et veloverveid ekteskap, med utgangspunkt i et adekvat likeverdighetsforhold, både med hensyn til det sosio-profesjonelle og smak og behag. Det betydde selvfølgelig at de avskar seg enhver mulighet til lykke - lykke er nå engang uløselig knyttet til visse fusjonelle og regressive tilstander, som igjen er inkompatible med praktisk fornuftsanvendelse - men på denne måte hadde de håp om å slippe unna de sentimentale og moralske plager som hadde pint deres forgjengesker. Det var forøvrig et håp som snart ble knust, siden uteblivelsen av opprivende lidenskap åpnet for lede, for følelsen av tomhet og av at man med angst og beven bare ventet på alderdom og død.
Tretti år senere kom han uvegerlig nok en gang frem til samme konklusjon: Det var ingen tvil om at kvinner var bedre enn menn. De var mer kjælne, kjærligere, mer deltakende og snillere. De var mindre disponert for vold, egoisme, selvbekreftelse og grusomhet. Dessuten var de fornuftigere, mer intelligente og flittigere.
"Jeg har alltid vært ateist, men jeg forstår godt at de er katolikker her. Det er noe helt spesielt ved dette landet. Alt vibrerer konstant, så vel gresset på slettene som overflaten på vann og elver; alt tyder på et nærvær. Lyset er bevegelig og mykt, som materie i forandring. De skal få se. Himmelen er levende, den også."
Dette er bøker som jeg har begynt på flere ganger, men som jeg aldri har klart å fullføre. Jeg vet ikke om jeg skal forsøke flere ganger, for kanskje å oppdage at jeg elsker dem,- eller om jeg skal la det være. Kanskje de bokelskerne som faktisk har kommet gjennom bøkene på listen vet råd? Er de verdt slitet?