Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788205421608
EAN 9788205421608
Omtalt tid 1700-tallet
Språk Bokmål
Sider 362
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka har jeg virkelig forsøkt å lese ferdig, men jeg klarte det ikke. Dette blir veldig tungt av utallige navn, militære begreper og tall på soldater etc. Det er hjerteskjærende skildringer her av soldatenes skjebnesvangre ferd over fjellet om vinteren uten utstyr. Det er bra at noen forsøker å få fram hverdagsmenneskers liv på denne tida. Og jeg vet boka har truffet folk veldig. Solid, men ikke særlig engasjerende for meg.
Så tar jeg - og Linda Rasten - og DISSENTERER! Jeg mener; - til forskjell fra de profesjonelle anmelderne. Som, visstnok, var overvettes begeistret for denne bok.
Det hele starter riktig så bra. En blir dratt inn i historien, nesten som om man er sammen med svenskene og Generalløytnant Armfeldt. Skogs og trønderlandskapene stiger frem for vårt indre blikk. Vi blir med på ferden. De gangene jeg må ta pause fra lesingen så blir det sånn at tankene mine kretser, rett og slett, om forventningen til at jeg igjen kan fortsette lesningen. For skrive kan han; fornøyelige setninger, ord som anskueliggjør soldatens, bøndenes antatte sinns, - og synsinntrykk.
Men noe skjærer seg, - vi er langt over 100 sider på veg nå. Akkurat som felttoget renner ut i sanden ved Stjørdal og de returnerer nordover, før de på nytt får et nytt kongelig direktiv og kommer i bevegelse igjen er også leseren i bevegelse.
På veien mot en stor leseopplevelse går allikevel alt tapt. Jeg kan ikke beskrive det som annet enn at en klaustrofobisk følelse oppstår.
Boken har klart å IMPLODERE, jeg må ut, og trykker i nødbremsen.
Slik var det nok ikke for alle, boken har nok sine tilhengere, men slik opplevdes det ikke for meg, og Lina Rasten.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen jemtlandske armeens manglende fortrolighet med sjøen var påfallende. Her stod en armé på 10 000 mann i fjæresteinene til en av Norges mest fiskerike fjorder og stirret hungersnøden i hvitøyet. Likevel ble det ikke gjort organiserte forsøk på å få tak i all den proteinrike maten som svømte rundt i bølgene. Det er tydelig at svenskene og finnene stort sett var innlandsfolk. De var ikke vant til å leve ved og av havet. Kjøtt og korn, ikke sei og torsk og sild, skulle slukke armeens næringssorger.