Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Vinteren 1968 kommer Goggen hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er blitt 16 år. Foreldrene til Tove krangler om nettene, og mora forventer at Tove skal ta hennes parti. Romanen har en voksen forteller som forsøker å finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen. Dette er den fjerde romanen om Tove.
Omtale fra forlaget
Det er vinteren før månelandingen i 1969. Goggen er kommet hjem fra straffeoppholdet på Bastøy, dit han ble sendt for å ha knivstukket faren sin. Han og Tove er 16-17 år gamle. Hjemme hos Tove i treromsleiligheten i åttende etasje i blokken på Bøler vanker utenlandske sjøfolk, det er dekkede bord og raushet, men om nettene krangler foreldrene inntil det fysisk truende, moren forventer datterens lojalitet. Goggen er den eneste Tove føler at hun kan stole på, men i løpet av denne vinteren blir de ugjenkallelig drevet fra hverandre. Den voksne fortelleren vil finne ut hvorfor det gikk som det gikk med Tove og Goggen, hvorfor skulle akkurat de ende som uløselighetene i geometrien? Tove Nilsen vender her tilbake til miljøet og personene fra romanene Skyskraperengler, Skyskrapersommer og G for Georg. Drabantbymiljøet og Oslo fra slutten av sekstitallet er nærmest som gjenskapt i denne boka, Nilsen går inn i et kjent landskap og gjør det samtidig nytt.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788249507740
EAN 9788249507740
Serie Skyskraperkvartetten (4)
Omtalt tid 1960-1969
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 268
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Den som ikke lar seg berøre av historien om Goggen er en stein er min påstand. Disse bøkene de sitter i hukommelsen fortsatt. Jeg leste den siste i høstferien 2012. Et lite innlegg om min leseopplevelse finner du her
Det er viktigere å akseptere sine egne valg enn å bli lykkelig.
(...) og nostalgi er følelsenes marshmallows, noe seigt og klebrig.
Kristian Winther gikk aldri i boblejakke, han var en av de første som fikk losjakke, og i losjakkelommene hadde han bøker, tynne diktsamlinger, noen av dem var til og med på engelsk.
Å gå rundt med diktsamlinger utendørs, hos oss kunne man bli banket opp for det. Jeg skjulte hvor mye jeg leste, jeg lot aldri de andre vite hvor mange romantitler jeg hadde inne, det var det siste jeg ville skilte med. Kristian Winther gjorde ingenting for å skjule diktsamlingene sine, og likevel fikk han gå i fred. Det var noe med blikket hans som sa at bank ikke ville nytte.
Verandaen om sommeren, når det virket som om blokka var en kjempekommode med uttrukne skuffer fulle av folk og radiomusikk. Badet, når det romlet i rørene fordi mange dusjet eller badet samtidig så det rant vann i usynlige systemer fra tolvte til første og det gikk an å innbille seg at det var en jungel med fossefall vi bodde i. Summingen av heisen, tungt oppover, lett nedover, en melodi som gikk og gikk og som var så fin å sovne til.
Fingrene hans var på genseren min og i håret mitt og jeg fortalte noe fra da jeg var liten, at jeg trodde FIN på rulleteksten betydde at filmen var fin.
Tror de salige at djevelens advokat drikker Solo ?
Jeg husket så langt tilbake som jeg klarte. Vi bodde i hybelleiligheten i byen, den som var så liten at mor sa at vi trengte skohorn for å snu oss på kjøkkenet, der hvor sovesofaen sto i stua og bokhylla var boltet til veggen så ikke Hemingway skulle ramle i hodet på oss når vi sov (....)
Jeg husket andre hallelujaer. Juleavslutningen det året, "Svenna" var sur i dagevis fordi han bare fikk være hyrde med rødrutete kjøkkenhåndkle på hodet, mens Goggen var Josef i anorakk med merker fra Den norske Turistforening, utlånt av hyrdens far. Goggen var Fjellreven-Josef
og jeg var Jomfru Maria med mors fotside morgenkåpe i turkist boblestoff.
Jeg kunne isen, kjente den, likte at den var så klar og ren, at den hadde en lukt som det ikke gikk an å si annet om enn at den luktet is. Jeg kunne is-lyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.
På en klassefest, kalt reunion, tre tiår etter det igjen, skulle en som ikke fortjener å bli kalt ved navn, smile skeivt ved minnet om den notisen og si det med å fryse ihjel på den måten var jo litt H.C. Andersen-klisje, litt Piken med fyrstikkene, og da skulle Svenna, lille, sensasjonslystne Svenna, slå rundt seg så tapasrettene skvatt og han ble tatt i politigrep av to som hadde drukket mindre, for å bli kastet på trynet ut, og jeg hadde aldri vært så stolt av en gammel lekekamerat som den gangen Svenna, elektriker med eget firma, reiste seg fra asfalten med høl i dressbuksa, uten å skjule at han grein, og vi ventet til han sluttet å grine, så gikk vi på pub og skålte for at vi aldri mer skulle stille på noen helvetes reunion og at vi håpet det var okay i himmelen, hvor det nå måtte være.
Oppdaget at det å lage liste her var en fin måte å holde oversikten over hvilke bøker jeg har lest. Lister er i grunnen sabla greit... Suksessen fra 2010 fortsetter, her kommer listen for 2011-bøkene