2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Handlingen er lagt til år 2000, der en totalitær stat overvåker individene i celler under jorda. Statens kontrollsystem fullbyrdes i det kjemikeren Leo Kall oppfinner et nytt stoff: Kallocain. Et serum som får mennesker til å blottstille sine innerste tanker.
Omtale fra forlaget
Bøkene i Den gule serie kom ut i perioden 1929 til 1959 og omfatter i alt 101 titler. Serien ble redigert av Sigurd Hoel, som hadde et uttrykt ønske om å tilby norske lesere oversettelser av de mest betydelige verkene i sin samtid. Ettertiden har vist hvor godt Hoel hadde fininnstilt sitt sikte. Det var f.eks. her Franz Kafka og Ernest Hemingway ble oversatt til et annet språk for første gang. Karin Boyes framtidsroman Kallocain kom ut i Den gule serie i 1947, sju år etter den svenske originalutgaven. I mellomtiden hadde andre verdenskrig hindret den i å komme ut i Norge. Det er også et skremmende scenario boken skisserer. Handlingen er lagt til år 2000, der en totalitær stat overvåker individene i celler under jorda. Statens kontrollsystem fullbyrdes idet kjemikeren Leo Kall oppfinner et nytt stoff: Kallocain. Et serum som får menneskene til å blottstille sine innerste tanker . Karin Boye (1900.1941) ble født i Göteborg, men flyttet i 1909 til Stockholm. Hun utmerket seg tidlig som et språklig og musikalsk talent, og studerte gresk, nordisk og historie. Boye er kanskje mest kjent som lyriker, og hun debuterte bare 22 år gammel med samlingen Moln. Boye levde et kort og intenst dikterliv. Hun flyttet fra mannen Leif Björk i 1932 og gikk flere år i psykoanalyse. I 1941 døde hun for egen hånd i Alingås, og etterlot seg fire romaner, tre novellesamlinger og en rekke diktsamlinger.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788205275294
EAN 9788205275294
Serie De ti beste fra den gule serie
Genre Science fiction Dystopier Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 217
Utgave 3
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ein klaustrofobisk dystopi frå 1940, der Boye ser for seg eit strengt autoritetsstyrt samfunn i år 2000. Individet sin fridom finnest ikkje, staten har krav på å kunne kontrollere alle aspekt ved liva til innbyggarane. Vi møter Leo Kall, ein systemtru vitskapsmann frå Kjemibyen nr. 4, som finn opp eit middel som får menneske til å fortelje dei innerste løyndomane sine. Middelet får namnet Kallocain, og blir ansett for å vere eit viktig hjelpemiddel for at staten skal kunne avsløre løynde fiendar. Kanskje fiendar som ikkje sjølve veit at dei er fiendar.
Det finnest få, om nokon, hint om kvar, reint geografisk, Boye tenker seg at dette samfunnet er. Staten heiter Verdsstaten (og her kunne eg ha gjort meg vittig ved å skrive Ve(lfe)rdsstaten), men sidan krig stendig er eit tema er det ganske opplagt at det finnest fleire statar i verda. Boye har gjort seg flid med å stort sett velge namn til personane som ikkje gjev assosiasjonar til etnisitet, men som likevel fell lett på tunga. Eg hadde venta at Boye også dikta opp ein del teknologiske nyvinningar 60 år fram i tid, men slikt er det sparsomt med. Fokuset er å mane fram biletet av ei undertrykkande statsmakt.
Boka gjev assosiasjonar til den noko meir vidgjetne boka 1984 av Geroge Orwell, som kom nokre år seinare, men wikipedia seier ingenting om korvidt Orwell har latt seg inspirere av Boye. Ein annan tanke som slo meg under lesinga er korvidt skildringane i boka passar på dagens Nord-Korea.
Uansett, sjølv om det ikkje er vanskeleg å finne feil i dagens samfunn (den likegyldige finn ingen, den konspirasjonsteorikåte finn ikkje anna) så har vi likevel greidd oss ganske bra i forhold til Boye sine visjonar. Og takk for det. Eg las denne i Ajiniakra sin dystopiske lesesirkel. Takk til deltakarane for lesefølget.
Overvåking
Ikke for det, vi har aldri snakket noe videre sammen, -- når man har vært gift et par år, så vet en vel omtrent det en har å si, så da kan en like godt la være å si noe.
Det finns få saker som säger mer om en människa än hennes bild av livet: om hon ser det som en väg, ett fältslag, ett växande träd eller ett rullande hav. För min del såg jag det med en snäll skolgosses ögon som en trappa, där man skyndade från avsats til avsats få fort man kunde, med flämtande andetag och medtävlaren i hälerna.
– Organisation? sade hon. Vi söker ingen organisation. Det som är organiskt behöver inte organiseras. Ni bygger utifrån, vi byggs inifrån. Ni bygger med er själva som stenar och faller sönder utifrån och in. Vi byggs inifrån som träd, och det växer ut broar mellan oss som inte är av död materia och dött tvång. Från oss går det levande ut. I er går det livlösa in.
– Ni är en stor formalist, medsoldat Rissen, sade Karrek och plirade ironiskt. Ni talar om «stå i ordningsföreskrifterna» och «falla under lagen», som om trycksvärta var ett oöverstigligt hinder.
Hade verkligen ingen hittils tänkt på vilket vågspel det var att sova sida vid sida med en annan,två människar ensamma hela den långa natten, utan andre vittnen än polisögat och polisörat på väggen
Överhuvudtaget var det mycket grundligare sörjt för säkerheten här än hemma i vår kemistad, naturligtvis därför att de liv som här skulle bevaras var så mycket sällsyntare och dyrbarare än några i övriga delar av Världsstaten.
-- Angiveriene har steget uavlatelig i de siste tjue årene, sa Rissen. Jeg har det fra politisjefen selv.
-- Men det behøver ikke å bety at kriminaliteten er steget, sa jeg. Det kan like godt være lojaliteten, sansen for hvor det råtne sitter ....
-- Det betyr at frykten har økt, sa Rissen uventet energisk.
Du må da vel forstå, at det ikke er ufeilbarheten, som gjør en god medsoldat, aller minst ufeilbarheten i slike spørsmål, hvor statsetikken ennå er i sin vorden! Først og fremst gjelder det evnen til å oppgi sitt eget standpunkt og tilegne seg det riktige.
Endelig ble jeg roligere og begynte å forstå at hun hadde rett. I min oppskakete tilstand lovte jeg både henne og meg selv å benytte meg av radioens unnskyldingstime så snart som mulig. Jeg tok endog straks fatt på et utkast til den talen jeg ville holde.
– Nå overdriver du igjen, sa Linda, som sto bøyd over skulderen min og leste det jeg skrev. Man må ikke være for nesegrus heller, og ikke bør en være en viskelærsball – da blir en mistenkt for å sprette tilbake igjen i et ubevoktet øyeblikk. Tro meg, Leo, sånt skal man skrive når man ikke er så oppskaket som det du er nå.
Vem var jag som kom med planer att rädda Staten?
Dere bygger med dere selv som steiner og ramler sammen utenfra og inn.
Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).
Det går openbart ikkje an å seie at ei bok er skuld i sjølvmord likevel finn ein bøker hos forfattarar som tilsynelatande er så gjennomsyra med dysterhait og melankoli at ein må kunne spyrje om det er noko samanheng med litteraturen og forfatterens død. Vil her berre legge ut nokon bøker av fofatterar som har begått sjølvmord, ellers legg eg meg ikkje så langt inn i relevansen for kopling mellom litteraturen og sjølvmordet..
Dystopisk litteratur fra nordiske land, håper til å få høre flere tips!
Den gule serie er ei samling av litteratur som vart gitt ut av redaktør Sigurd Hoel.