Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
De er en vanlig familie med mor, far og tre søsken. Alt er godt - før alt ødelegges da begge foreldrene dør i en trafikkulykke. De tre barna vokser opp på internatskole, og må klare seg alene - ensomme. De tre får helt forskjellige livsløp, avstanden vokser og mellom dem ligger barndommen som en udetonert bombe. Til slutt finner de sammen og da er spørsmålene der. Hvem har de blitt nå? Hva har de av felles minner om sin oppvekst - og hverandre? Og hvordan kan de klare å møte prøvene fra voksenlivet sammen - finne veien ut av ensomheten?
Benedict Wells' sensasjonelle romansuksess er en enestående rørende roman om kjærlighet, død og samhold; om hva det vil si å finne sin vei i livet - og å håpe at noen vil gå den med deg. Den kloke og gripende romanen om fortelleren Jules og familien hans har på uvanlig vis berørt lesere i 20- og 30-årene og i Tyskland snakker man om Wells-leserne som en egen ny gruppe i markedet.
Forlag Press
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788232801664
EAN 9788232801664
Språk Bokmål
Sider 325
Utgave 1
Tildelt litteraturpris The European Union Prize for Literature (EUPL) 2016
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg ble helt oppslukt av denne nydelige boken! Ut av ensomheten av Benedict Wells handler om Jules og hans to søsken som vokser opp på en internatskole etter foreldrenes død. Og ikke minst om Alva som elsker litteraturen, men bærer på en ensomhet og sorg. Jules og Alva blir bestevenner, og har ensomheten til felles. En fantastisk fortellerstemme, og en melankolsk nydelig stemning. Jeg liker at boken hopper i tid, og vi følger Jules gjennom ulike perioder i livet. Hvilke valg og tilfeldigheter gjør at livet vårt blir som det blir? Hvordan forstår vi hverandre? Denne boken har så mange fine betraktninger rundt vennskap og ensomhet.
Jules, Marty og Liz vokser opp i München med tysk mor og fransk far. Hver sommer reiser de til Sør-Frankrike for å besøke farmoren.
Da Jules er 11 år, dør foreldrene i en bilulykke. De tre søsknene blir plassert på et internat på landsbygda i Tyskland. Selv om de bor på samme sted, og går på den samme skolen, vokser de fra hverandre. De treffes nesten bare i juleferien hos morens søster.
Som voksne møtes de tre igjen. De har utviklet seg til vidt forskjellige mennesker, men barndomsminnene knytter dem fremdeles sammen.
Vinner av EUs litteraturpris, og boken er oversatt til 30 språk så langt.
Fengende og interessant.
Kan vi i lengda leve i to verder? Den verkelege og den vi drøymer oss vekk i? Gjer denne todelinga at vi ikkje er tilstades i det livet vi kunne ha levd? Og korleis hadde livet blitt om eg tok eit anna val, om noko anna hadde skjedd? Ville eg blitt ein heilt annan?
Vi møter ein vanleg familie med mor, far og tre barn. Marty, Liz og Jules. Brått blir alt endra. Foreldra døyr i ei trafikkulukke og ungane hamnar på internatskole. Her har dei kvar for seg nok med å finne sin eigen veg ut av sorga og leite etter fotfeste til framtida. Jules som er minstemann, kjenner seg svikta av søskena og han går frå å vere den eplekjekke, vågale guten, til å bli redd og inneslutta.
Les meir i bloggen
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMen etter alle årene da vi gikk hver vår vei alene, sitter vi faktisk her og er samlet rundt frokostbordet. Det er så vidt det er plass til alle, tvillingene kjekler, Elena snakker til dem, Tonis stemme gjaller blidt gjennom rommet, Marty rasler med avisen og legger ut om en eller annen artikkel, Liz protesterer, en stol velter, skrik og skrål og stemmesurr over det hele. Jeg er den eneste ved bordet som er stille, som bare lukker øynene og lytter: Jeg elsker disse lydene. Ensomheten inni oss kan bare overvinnes hvis vi holder sammen.
Etterpå pyntet vi stua sammen med tante, fra radioen strømmet gamle slagere, og et lite øyeblikk var alt som før, bortsett fra at to mennesker manglet. Det var som før, bortsett fra at ingenting lenger var som før.
Den ettermiddagen lå jeg i senga og skrev på en ny fortelling. Den handlet om et bibliotek der bøkene snakket sammen i skjul om natten, de skrøt av sin forfatter eller beklaget seg over den dårlige plasseringen i en av de bakerste hyllene.
Jules: "Det tar livet av meg å være så mye alene". Alva: "Jo, men motgiften mot ensomhet er ikke vilkårlig samvær med andre. Motgiften mot ensomhet er trygghet." (s. 157)
I grunnen har jeg alltid lest bøker for å flykte, for å finne trøst i setninger eller en historie. Før ville jeg på død og liv bli en romanfigur. Være udødelig og leve evig i en bok, mens hvem som helst kunne lese og observere meg utenfra.
Bøker som på hver sin måte er så vonde å lese, at jeg nesten skulle ønske jeg ikke hadde lest dem.
Bøker der man blir glad i karakterene. En feel good opplevelse, selv om det er dramatiske hendelser.