«Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror likevel at det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror at det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss. Ikke Gud, ikke Jesus, som kanskje burde vært en kvinne, for da hadde kanskje verden blitt annerledes og bedre, ikke generalen, ikke buskapen, ikke dekksfartøyene, ikke bøkene. Hvis ikke vi selv legger i vei, blir ikke livet til noen ting. Vi skal leve for å overvinne døden, det er bedre, da overvinner døden oss aldri. Da dør vi ikke, men forvandles til noe annet. Men jeg kjenner ikke til ordene for dette, for å beskrive dette, mener jeg. Kanskje forvandles vi rett og slett til musikk.» (s 688)
Så var siste bok i havn- Menneskets hjerte. Det har vært rystende og oppløftende, vondt og fantastisk. Dette er voldsom diktning, mektig og rå- samtidig som det stadig stiger opp poetiske og lyriske hvileskjær, fulle av visdom og varhet. For livet. For diktning, ordet, sjelen. For menneskets hjerte. Kjenner at jeg er litt sliten- på tross av en enorm leseropplevelse. Tror jeg skal søke meg til noe litt lettere nå for en stund. Tusen takk, Jón Kalman Stefánsson.

Tredje bok i en trilogi, som visstnok kan leses hver for seg. Jeg har lest alle tre - en stor leseopplevelse har det vært. Etter å ha besøkt Island selv, fikk jeg lyst til å lese noe av en islandsk forfatter. Tilfeldig at det ble denne forfatteren. Som det står bakpå en av bøkene i trilogien; storslagen poetisk.
Poetisk absolutt. Han skriver vakkert og med stor livsvisdom i de enkle og nære ting. Spennende å lese fra et historisk perspektiv, men ikke minst fra et filosofisk perspektiv.

Urolig bra avslutning på trilogien - en trilogi du må få med deg!

Synes denne tredje boka var den dårligste i serien. Har gjespa meg igjennom boka, mens tankene har vandret fra alt fra husarbeid til hva jeg skal ha til middag i morgen. Men måtte jo bare finne ut hvordan det gikk med gutten og Jens - og det fikk jeg jo svar på etter nesten å ha sovna mens jeg hørte på lydboka... Kunne jo bare bladd til de siste sidene, og ikke kjempa meg igjennom hele boka... Fra spøk til alvor: Det blir for springende fra en setting til en annen, plutselig er man i et brev, plutselig i en bar, så tilbake igjen uten noen overgang. Hvor er jeg nå? må jeg spørre meg selv mange ganger i løpet av boka? Mulig mitt dårlige inntrykk av boka til dels handler om en dårlig lydbokoppleser, som ikke tar pauser mellom ulike deler av boka, men det blir for mange ord, og for mange filosofiske betraktninger som gjør at selv slutten av boka mister sin virkning på meg, på grunn av så mange digresjoner og filosofiske betrakninger, så alt i alt er jeg glad jeg er ferdig med boka, så da blir jo inntrykket av boka sånn middels...

Satser på et bedre leseår enn 2013, som ble et år med alt for lite lesing. Finnes så mange bøker der ute jeg har lyst til å lese, så årets nyttårsforsetter må være å la Candycrush vike plassen til fordel for andre og mer givende gjøremål, som for eksempel lesing. Så får vi se når 2014 er over om jeg klarte å oppfylle fortsett mitt :)

avkok av seneste lesing

Bøker som er lest i 2019.