Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok.

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg.

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ...

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ...

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten.

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i.

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ...

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt.

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det.

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ...

En original selvbiografi, som jeg likte veldig godt.

Sterk bok

Bøker skrevet av Herbjørg Wassmo er det lenge siden jeg har lest. Helt tilfeldig kjøpte jeg romanen Disse øyeblikk. Utgitt i 2013 og 372 sider. Kategoriseres som selvbiografisk.

Måten romanen er skrevet på, at det ikke er en ren faktabok, skrevet i tredjeperson («hun»), at navn så og si ikke forekommer, tilsier at hendelsene og aktørene er «tildekket». Et forsøk ihvertfall. Men for meg spiller det liten rolle om dette er reelle hendelser eller fiksjon. Det er som i alle andre bøker jeg leser: det jeg leser om må treffe meg. Det gjorde romanen. Både form og innhold. Jeg lo godt av hvordan møter med menn av typen monologisk menneske som Hans Olav Brenner ville kalt dem.

Romanen tar for seg bruddstykker av livet til forfatteren fra hun er 15 år og til moren er død. Om forholdet til overgriperen, faren:

«Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne, så er det en som kan finne det.

Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på dør. Faren gjør alltid det når han er sint eller fornærmet for et eller annet. Hun har lenge tenkt at han ikke er noe menneske. Bare noe man er nødt til å ha der. Etter hvert forstår hun at hun har et slags overtak. Prøver å la være å tenke på at han kan avsløre at denne ene som vet hvor beviset er gjemt, er hun selv.

Hun viser sin falske makt. Dersom søsteren, moren og hun sitter ved kjøkkenbordet og prater når han kommer hjem, stopper hun å snakke. Og hun ser ikke på ham. Det legger seg et seigt lag over fremtoningen i døren. Ugjennomtrengelig gørr som man må unngå å se på. Akkurat som den gamle gryta i trankokeriet på øya med stinkende harsk tran på bunnen.

Hun greier å snu stemningen i rommet ved det hun tenker om skikkelsen i døren. Moren og søsteren stopper også opp og blir stille. Som om de også vet. Men det kan ikke bli sagt.»

Graviditeten:

«Hun har skam i magen. Dersom hun ikke greier å finne en løsning, så kan hun bare dø. Alt haster, men hun forstår ikke hva hun skal gjøre. Livet er oppdelt i måneder nå. Bare sju og en halv måned igjen. Hun ler høyt sammen med hvem som helst og forbereder seg. Av og til går hun turer ned til den høye brua over strømmen. Dypt nede er det steiner og mørkt vann. Det tar ikke mange sekundene. Hun vet jo det.»

Hun vil ikke gifte seg med barnefaren. Når hun reiser bort for å gå på skole, må sønnen bo hos moren. Ensomheten, savnet etter sønnen gjør at hun etterhvert blir syk. Søvnløshet som sliter henne ut. Hun starter som forfatter med å sende fortellinger til ukeblad. Selv ønsker hun å gå på kunstskole, men det blir lærerskole. Etterhvert gifter hun seg, og sammen med ektefelle og sønn reiser hun nordover for å starte sin karriere som lærer. De får en datter sammen. Et turbulent ekteskap starter. Og kampen for å bestemme over eget liv.

«Å være likanes er nesten like viktig som ikke å stjele fra naboen. Det innebærer at man ikke skiller seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke.

Gud vet hva de vet som hun ikke vet. Det er et lite sted, det skal hun huske på. Et par av kvinnene har sendt små signaler om at de klarer seg uten hennes selskap. Med sin dårlige musikalitet for intriger forstår hun det ikke først.»

Men hun trosser bygdedyret og tør å skille seg ut. Etter å ha gitt ut to diktsamlinger får hun vikarstipend fra Forfatterforeningen. To måneders permisjon og hun går i gang med å skrive en roman. Resultatet blir den første romanen i en triologi: Huset med den blinde glassveranda. Romanen blir hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris. For den siste, Hudløs himmel, fikk hun prisen i 1986.

Jeg tenker at disse smakebitene er nok for denne romanen. Fin påminnelse om at det er lenge siden jeg har lest bøker av Herbjørg Wassmo, den siste må ha vært Dinas bok. Har notert meg romanen Hundre år.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Herbjørg, du er litt av ei dame. Har alltid elsket bøkene dine. Du skriver så ... sanselig ! Og denne biografien du har skrevet - er så utrolig fin. Takk for intenst og klokt følge gjennom denne boken. Jeg er dypt fascinert av ditt liv , dine tanker . Din trass og ditt mot og din sårbarhet . Jeg er utrolig glad i biografier , denne traff meg veldig . Alle disse øyeblikk - som hun forstørrer , utvider - og tar oss med inn i. Hennes vei til å bli et helt og fritt menneske . Ai ai, hun skriver så bra!!!! Og ja, boken ble lyttet ferdig på ferie ved det Liguriske hav.... nyt lesesommern!

Denne var jeg skuffet over. Er veldig glad i Wassmo men her var hun ikke på sitt beste. Boken var rotete og en lett blanding av drømmer og litt rotete handling. Fikk ikke helt tak på den.

Atter en flott og sterk bok fra Hebjørg Wassmo. Et sterkt og personlig vitnesbyrd om et kvinneliv i en brytningstid, kvinnekamp, kunstnerkamp, kamp mot egne demoner, - sterkt selvbiografisk. Mitt blogginnlegg HER

Synes først boka ble rotete da personene ikke var nevnt ved navn, etterhvert fikk man tråden. Likte boka. Mange beskrivninger om livet er ting man selv kunne opplevd og som forfatteren har beskrevet godt. En sterk femmer i terningskast.

I denne biografien skildrer forfatteren sin egen oppvekst og veien fram mot forfatterskap. Det er ikke alltid en lys historie. Som et bakteppe får hun også fram tida der kvinner gikk fra å være i bakgrunnen til å være likestilte med menn når det gjaldt utdannelse og yrkesvalg. Biografien er lavmælt og godt skrevet. Men innimellom synes jeg den blir unødvendig privat.

Eg er redd for å døy med uleste bøker på hylla; det kunne eg ikkje levd med, sjølv ikkje somedaude. Her er ei oversikt over det som blei lest i 2015.

Sortert etter rekkefølgjen dei blei lese

Her er bøkene jeg har lest hittil i 2013

Her er en oversikt over bøker jeg har lest, de ligger kronologisk etter lesedato. Jeg prøver å gi terningkast til hver bok jeg har lest, det er en helt subjektiv vurdering!

Satser på et bedre leseår enn 2013, som ble et år med alt for lite lesing. Finnes så mange bøker der ute jeg har lyst til å lese, så årets nyttårsforsetter må være å la Candycrush vike plassen til fordel for andre og mer givende gjøremål, som for eksempel lesing. Så får vi se når 2014 er over om jeg klarte å oppfylle fortsett mitt :)

Bøker eg ikkke eig

Bøker jeg har lest i 2014