Skildrer livet på Masada før den uunngåelige undergangen. Sanselig, poetisk, høytidelig men også enkelt, rått og klart språk. En virkelighet der alt har symbolsk betydning, der alle hendelser og fenomener varsler om noe annet. Mest om kvinner og kvinners liv, men også om deres fedre, brødre, sønner og elskere. Skiftende synsvinkler, men alle hovedpersonene er bundet sammen og ender sin historie på samme sted.
En bok som kommer til å sitte i meg lenge, lenge. Ligner ikke noe annet jeg har lest de siste årene, men Hoffman ligner seg selv! Fremmed, men også nært.

Eit ord som beskriv denne boka, fantastisk.

Ei fantastisk flott bok, som var vanskelig å legge fra seg. Gripende fortelliger. Jeg synes også jeg fikk innblikk i en historisk periode som jeg ikke hadde noe kjennskap til fra før. Fikk lyst til å lese mer av denne forfatteren.

Fantastisk bra bok av Alice Hoffman, en forfatter som tidligere har vært ukjent for meg.
Grunnen til at jeg valgte denne boken er at den handler om Masada i Israel, et sted som jeg besøkte tidligere i år. Der fikk jeg høre historien om selotene, folket som bodde på Masada rundt år 70 e.kr og deres skjebne. Det var dette som fristet da jeg leste en omtale av boken her på Bokelskere.no. Romanen skildrer livet på Masada før undergangen, som er historisk hendelse fra slutten av den jødisk-romerske krig. Masada er ruinene etter et befestningsverk fra oldtiden som ligger i sørdistriktet av Israel, lokalisert på toppen av en avsondret fjellplatå i den østlige utkanten av Judeaørkenen og med utsyn utover Dødehavet. Boken er en blanding av historie og magisk realisme - her har symbolsk betydning, alle hendelser og fenomener varsler om noe annet. Denne boken som kommer til å sitte i meg lenge. Anbefales!

Forfatteren har tatt utgangspunkt i en sann historie fra år 70 e. Kr. 900 jøder har inntatt festningen i Masada som kong Herodes bygde. Der lever de godt, men romerne er etter dem, og de rykker stadig nærmere...

Her møter vi mange sterke skikkelser. Ungjenta Yael som er utstøtt av sin egen far. Hennes bror som er en anerkjent kriger. Mannen fra Dalen som har mistet livsgøden. Mannen fra Nord som lenkes fast hver kveld. Heksen fra Moab som sies å ha kontroll på naturens elementer.

En fantastisk historie. Både grusom, trist og full av kjærlighet.

Perfekt bok å lese etter at jeg har pløyd gjennom Jerusalems historie. Handlingen faller sammen med en tøff tid med krig og elendighet i Midt Østen,da som nå. Godt å lese en bok som skildrer mennesker og landskap på en måte som føler du er tilstede. Det at romanen bygger på en sann historie gjør den enda mer interessant for meg. Jeg legger den til som en av mine favi\oritter

Gripende.
Der fant jeg nok en ny favorittforfatter.

Alice Hoffman. Eg lurte lenge på kvar eg hadde høyrt namnet før.

Namnet var ein av grunnane til at eg løfta opp boka i fyrste omgang. Det er ofte sånn at har eg sett eit namn før (nei, ikkje høyrt, hukommelsen min er fotografisk -altso må eg ha sett det), vert det ein grunn til å plukke opp ei bok. Dette kan vere ein god ting - om det er namnet på ein god forfattar eg hugsar.

Om Alice Hofman er ein god forfattar kan diskuterast. Ho skriv relativt fengande, historia kan vere spanande og språket ganske bra.

Men ho kan fort gå for klisjear, både når det kjem til språkbruk og korleis historia får utvikle seg. Ikkje akkurat eit positivt trekk.

Alt dette kom eg på då det gjekk opp for meg kvar eg hadde høyrt namnet før. Nemleg ein gong på nittitalet då eg framleis syns dameromanar og thrillarar (som eigentleg burde heite manneromanar) var noko av det mest spanande eg kunne lese. Heldigvis innsåg eg sjølv då at bøkene ikkje var godt skrive, dei var berre underhaldande. Men undehaldning kunne og lesast på den tida
Og det er her problemet med "Duevokterne" kjem. For dette er ei bok som latar som den er noko meir enn den faktisk klarar å leve opp til.

Alice Hoffman har prøvd å skrive ein historisk roman, basert på reelle historiske hendingar. Hovudpersonane (boka er delt i fire, med fire forskjellige stemmer) i boka er oppdikta, mens ein del bifigurar som har avgjerande roller i den historiske handlinga er reelle.

Forfattaren har nok i arbeidet med boka gjort ein del historiske undersøkingar. Faktakunnskapen om det som skjedde er stemmer, og samfunnsstrukturen og korleis menneska interagerar med kvarandre virkar vel gjennomarbeida.

Diverre fell boka igjennom av di Alice Hoffman, trass i historiegraving, framleis er Alice Hoffman.

Historia i seg sjølv er relativt fengande, men vert etterkvart einsformig og kjedeleg. Eg får rett og slett lyst til å leggje frå meg boka. Personane vert for forutseielege, og handlar frykteleg kjedeleg ( det er som i dameromanane - kjærleiken er viktigare enn allt anna). Eg vert rett og slett ikkje interessert i å vete kva dei gjer lengre.

Hoffman har prøvd å skrive seg inn i epoka. Slik er språket levande, det viser kva som skjer og reflekterar kvar handlinga går føre seg. Problemet er at det er so overtydeleg at det ramlar rett ned i klisjeboksen. Og det klarar ho heilt sjølv. Eg har ikkje lest so mange bøker kor handlinga går føre seg i ein ørken, men eg veit veldig godt no korleis eg på einklisjefyllt og overtydeleg måte kan beskrive det.

Til slutt øydelegg og forfattaren for seg sjølv. Avluttninga (som for all del er historisk fundert), vert so oppblåst og pompøs at eg mest ikkje gidd å lese ferdig. Dette vert lit som ein amerikansk film som absolutt skal ha ei grandios avluttning. Som oftast vert slike avsluttningar eit gedigent magaplask. Også her.

Den kan nok passe til deg som likar Kate Morton og liknande, men i mi bokhylle endar den ikkje.

Etter en tur til Israel og Jerusalem oppsto et ønske å bli bedre kjent med landet gjennom litteraturen. Hvem er Israels store forfattere? Utgangspunkter er IKKE å gå inn i de pågående konfliktene, men å bli kjent med folket gjennom litteraturen. Forslag mottas gjerne.......

Bøker jeg har lest eller hørt i 2013