2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Tildelt Nobels fredspris, 2018! I 2014 var Nadia Murad en 21-år gammel jente som drømte om å bli lærer. Hun bodde i en liten og sammenspleiset landsby i Nord-Irak med moren, brødrene og søstrene sine. Jesdiene, som hun og familien tilhørte, var en religiøs minoritet som levde fredfullt side om side med sine muslimske og kristne naboer, da soldater tilknyttet IS en augustdag i 2014 inntok landsbyen deres. For IS var Jesidiene et enkelt mål, de holdt til i et område av stor strategisk betydning for den militante gruppen, og hadde ingen nevneverdig beskyttelse. Landsbyens befolkning ble samlet sammen på en skole der menn og kvinner ble adskilt. Nadia var vitne til at mennene ble kjørt av gårde i lastebiler og hørte kort tid etter skuddsalver, da de av dem som nektet å konvertere til Islam ble henrettet. Blant dem var seks av Nadias brødre. Selv ble Nadia plukket ut av en IS-soldat som, sammen med sine medsoldater, gjentatte ganger voldtok og banket henne. Denne torturen pågikk i flere dager, inntil Nadia, ved et lykketreff klarte å rømme. Nå forteller Nadia for første hele historien om de dramatiske dagene og flukten som fulgte. Nadia har blitt en sentral stemme i formidlingen av IS’ overgrep og etter at hun omsider klarte å komme seg til Tyskland, gikk fortellingen hennes verden rundt. Hun ble tidlelt Nobels fredspris i 2018, mottok Vaclac Havels menneskerettighetspris, og ble FNs første Goodwill-ambassadør for overlevende av menneskehandel. Den siste jenta er en naturlig fortsettelse av Nadias viktige arbeid i å formidle overgrepene begått i terrorgruppens navn og et nødvendig bidrag i arbeidet med å bekjempe IS og stille dem til ansvar for sine handlinger.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788202559106
EAN 9788202559106
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 2010-2019
Omtalt person Nadia Murad IS (organisasjon)
Språk Bokmål
Sider 317
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Måtte ta en pause da boka var ferdiglest ...
Nadia Murad har reist rundt og fortalt om overgrepene som yezidiene ble utsatt for av IS i den islamske staten.
Yezidiene er en minoritetsgruppe som var tolerert som en egen fredelig monoteistisk religiøs gruppe i det nordlige Irak, der de har et hellig fjell og en hellig dal, litt inneklemt mellom arabere og kurdere, men som sagt tolerert som en egen gruppe.
Hun forteller mye om den yezidiske kulturen, så her er det også mye kunnskap som formidles om en gruppe mennesker jeg ikke visste så mye om.
Boka er viktig, for det er en sterk og grusom historie Nadia forteller:
Fra å ha vokst opp i nokså enkle/fattigslige kår i en fredelig yezidi-landsby nord i Irak, der alle kjenner hverandre og stoler på hverandre, som tilhører den samme religionen der ingen gifter seg ut av det religiøse miljøet, og heller ingen kan konvertere inn,
der dagliglivet handler om å dyrke jorda og passe dyra,
der familiene gikk ut og inn av dørene hos hverandre og diskuterte hverdagslige ting,
for eksempel det neste bryllupet som skulle arrangeres,
- fram til den dagen IS kom inn i landsbyen, drepte alle voksne menn, tok barn og unge gutter til opplæring i våpenbruk og i islam, - og tok alle jenter som sexslaver, som så ble solgt, byttet, mishandlet og misbrukt av krigerne i IS, da de okkuperte Nord-Irak.
Alle som ble tatt til fange ble tvunget til å konvertere til islam, hvis de ville overleve. Yezidiene ble systematisk dømt av IS til slaveri i den islamske staten.
Nadia Murad har overlevd grusomme voldtekter og mishandling, - men har snudd sin offerposisjon til kamp mot undertrykkelse, voldtekter og sexslaveri.
Hun klarte til slutt å rømme, og det er en spennende del av boka.
Nadia håper hun blir den siste jenta som er nødt til å oppleve noe slikt ...
Her er ei yezidijente til, som forteller om sitt fangenskap under IS. Hun heter Lamya Bashar.
Veldig god bok der Nadia forteller( ført i pennen av Jenna Krajeski)fra tiden hun ble holdt i fangeskap av Isil i hjembygda Kocho.
Jeg leste boken for enstund siden men den sitter godt i ennå.
Viktig og vondt innhold. Språket er for enkelt
Jeg klarte ikke å se dem som mennesker. Akkurat som geværene de bar og stridsvognene de kjørte, var også mennene bare våpen for meg, og de var rettet mot landsbyen min.
Jeg fant fort ut at historien min, som jeg fortsatt tenkte på som en personlig tragedie, kunne bli et politisk instrument for andre, spesielt et sted som Irak. Jeg var nødt til å være forsiktig med hva jeg sa, for ord betyr forskjellige ting for forskjellige personer, og din egen historie kan fort bli et våpen som rettes mot deg.
Jesidienes nyttår er i april, nettopp idet åsene i det nordlige Irak dekkes av et lysegrønt teppe og den skarpe kulden avtar og blir behagelig og kjølig, men før sommerheten overrasker deg som en buss som kommer i full fart bakfra. April er måneden der vi begynner å tenke på en stor, lønnsom avling, og leder inn i måneder der vi kan være ute hele tiden, sove på hustakene, slippe ut av de kalde, overfylte husene våre. Jesidiene er knyttet til naturen. Den gir oss mat og ly, og når vi dør, blir kroppen vår til jord. Dette blir vi minnet på under nyttårsfeiringen.
Alle kvinner i Irak måtte kjempe for alt mulig, uavhengig av hvilken religion de hadde. Mulighet til å bli valgt inn i parlamentet, mulighet til å bestemme over egen kropp, mulighet til å ta en stilling ved universiteter - alt dette var et resultat av lange kamper. Menn satt gladelig med makten, så sterke kvinner måtte ta makten fra dem. Selv det at Adkee hadde insistert på å kjøre traktoren vår, var en måte å utfordre mennene på og uttrykke at vi var like.
Kurderne tok gjestfritt imot de amerikanske soldatene og hjalp dem med å komme inn i Irak, og de var ekstatiske over tanken på at Saddam skulle bli avsatt. Diktatoren hadde forfulgt kurderne i mange tiår, og på slutten av 1980-årene hadde flyvåpenet hans forsøkt å utrydde dem med kjemiske våpen i det han kalte Anfal-kampanjen.
De burde alle bli stilt for retten så hele verden fikk se det,slik det skjedde med nazistiske ledere etter annen verdenskrig.De burde ikke få mulighet til å gjemme seg
Jeg mener fortsatt at det å bli tvunget til å flykte hjemmefra på grunn av frykt er en av de verste formene for urettferdighet et menneske kan oppleve. Alt du er glad i, blir tatt bort fra deg, du risikerer livet for å bo et sted som ikke betyr noe som helst for deg, og der ingen egentlig ønsker at du skal være, siden du kommer fra et land som nå er kjent for krig og terrorisme. Så resten av livet lengter du tilbake til det du reiste fra, samtidig som du ber om at du ikke skal bli deportert.
Amerikanerne stolte på oss fordi vi ikke hadde noen grunn til å være lojale mot noen de regnet som fiender, og mange av våre menn ble tolker eller fikk seg jobb i den irakiske eller den amerikanske hæren.
Dette er en liste over bøker som bekrefter at vi fortsatt må markere 8. mars og ta dagen på alvor.
(Blir stadig oppdatert.)
Bøker som får meg til å le, gråte, føle sinne..ja rett og slett få kjenne på hele følelsesregisteret!! Noen er basert på historier fra virkeligheten, noen ikke. Men for meg er kjernen i en god bok at den vekker sterke følelser i meg, og er så god at det er vanskelig å legge den fra seg.
Oppdaget tilfeldig hvor mange bøker som starter med Den, samtidig som bøkene har helt ulike historier å dele.
Lista er ikke sortert på noen måte.