2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.
«Mor om natten» er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter. Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet. Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2017
Format E-bok
ISBN13 9788249518890
EAN 9788249518890
Språk Bokmål
Sider 225
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Forfatteren skriver om seg selv og sin mor i denne boken. Moren var psykisk syk, og sønnen har til slutt stengt moren ute av sin verden. På dødsleiet er han til stede og får dagboken til moren - eller nattboken som hun kaller den. Boken skrev hun i da sønnen var barn, og hun var på sitt mest sårbare. Først flere år etter morens død, begynner sønnen å lese boken. Det skal vise seg å være en øyeåpner.
Hadde forhåpninger til denne, men den ble altfor ullen og rar for min del, dessverre. Vet at andre hyller boken, så ikke la mitt "sure" terningkast hindre deg i å lese :-)
Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill.
Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor.
"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte." (side 10)
Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet.
Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var.
Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest?
Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":
«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»
I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde.
Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:
Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.
Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode.
Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne.
Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer!
Det er ikkje så vanleg med portrett av forholdet mellom mor og son i litteraturen, har nokon skrive om ei av bøkene i dagens boktips. Det kan eg korkje gå god for eller avvise, men kan uansett konstatere at eg har lese to slike portrett den siste veka. Ei av dei er den biografiske romanen 'Mor om natten' av Niels Fredrik Dahl.
Mor til eg-personen gjev han ei handskriven bok, ei dagbok ho kallar "Nattboken", som ho har skrive i ein periode i livet der ho hadde det svært vanskeleg. Først tretten år seinare, fire år etter at mora døyr, tek han fram boka og les i henne. Lesnaden framkallar minne, både frå hans eige og frå mora sitt liv, og desse minna er det lesaren får ta del i, frå mora sin barndom i Molde, og til ho døyr, i Oslo, på ein sjukeheim, og vidare heilt fram til boka, denne boka, blir skriven.
Dette er ikkje nødvendigvis lysteleg lesnad; livet er ikkje alltid lysteleg. Her er mørkre, her er einsemd, her er lengt, her er depresjon. Likevel er boka ganske nøkternt skrive, og det ligg mykje kjærleik her, trass vanskane med å uttrykkje han. Eg som lesar blir berørt, og får mange tankar om eige liv og eigne relasjonar, men vert ikkje trist, og sit ikkje med tungsinn, korkje undervegs eller etterpå. Romanen er lettlesen, og med korte kapittel som driv lesaren framover.
Lettlest, god innlevelse. Åpen og ærlig.
Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er. Å overgi seg til den man er, eller det som er.
Hun var ikke rustet til livet
Men hvis jeg skulle møte henne nå - og jeg tenker ofte at jeg skal det, at jeg går på trikken og der sitter hun, eller jeg er på biblioteket der hun jobbet, og får øye på henne innerst ved hyllene under det store veggmaleriet - så ville alt bli som før. La oss si at det ringer på døra, og at det er hun som står utenfor på trappen. Jeg ville lukke meg som en neve knyttes, som en dør slår i lås, det ville være umulig igjen, det som døden har gjort mulig: å avdekke styrken i kjærligheten mellom mor og meg. Den jeg avskrev mens hun levde, den jeg tenkte på som nærmest ikke-eksisterende - eller som jeg ikke ville ha.
Mor fant aldri frem til hvem hun skulle være; hun gjettet seg frem til hvordan hun skulle oppføre seg, og ofte gjettet hun feil å ble såret, ble så lett fornærmet, hun var ikke rustet til livet, hun manglet feste og sto i fare for å blåse bort ved det minste lille vindpust, så hun klorte seg fast som best hun kunne, hun klorte seg fast, og jeg må ha lært alt det av henne: at løsningen er å gjette seg frem, at løsningen er å klore seg fast og at kunsten er å få det til, kunsten er å klore seg fast, famle seg frem, kunsten er å ikke bli avslørt - og frykten er å bli avslørt.
Mors og fars grav ligger i en liten bakke ved siden av menighetshuset. Jeg blir alltid overrasket når jeg kommer dit, fordi de ikke er der.
Det er bare én ting som er verre enn å drikke, og det er å ikke drikke.
Og jeg, som nok ikke tror på et evig liv, ikke på noen form for liv etter døden, jeg tror at man tror fordi man vil, fordi man trenger det.