2011
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Den unge engelskmannen Nicholas Urfe blir engasjert som kostskolelærer på den vakre greske øya Fraxos. Men det behagelige livet synes tomt og meningsløst, tilværelsen er i ferd med å gå i stå for ham. På en av sine vandringer langs Egeerhavets strender kommer han over en bortgjemt, elegant villa. Her blir han ønsket velkommen av den styrtrike Maurice Conchis som synes å ha svaret på alt det Nicholas søker etter. Og snart er Nicholas virvlet inn i en trolldomsaktig labyrint av myter, erkjennelser, forførelser og forvillelser. Nicholas går imidlertid freidig fremad, forvisset om at han her vil finne en nøkkel til en ny og avklaret tilværelse. "Magikeren" er en stor roman som har forbløffet lesere over hele verden siden den ble utgitt første gang i 1966. Skarp, rystende og umåtelig spennende ...
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788203206122
EAN 9788203206122
Språk Bokmål
Sider 712
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka traff ikke helt meg. Etter hvert, sånn halvveis i boka, ble jeg mer catched, mye pgra det høyst spesielle opplegget eller en svært original story. Så siste halvdel tråla jeg greit igjennom. Terningkast fire. That's it. Mitt problem med boka er todelt. Først og fremst hovedpersonen som mildt sagt lever et liv med en dametekke svært fjernt fra de fleste unge menns hverdag. Alle vil nok ha slikt pubertalt drømmeaktig drag på damer, men, sorry ass, de færreste har det. Mr. Urfe ble for fjern, en slags misunnelsesverdig fyr på en annen planet! Og så slet jeg med den litt utdaterte og gammeldagse stemningen i boka. Ok, tingene foregår for over 60 år siden, men dette gjorde også sitt til at det hele virket fjernt, utdatert, gammeldags, urealistisk, uvirkelig og dermed ganske så uinteressant. Storyen er også litt løs. Mye løse tråder og litt slapp storyteknisk konstruksjon. Forfatteren selv sier i et etterord at romanen var et lærestykke, altså et verk han i ettertid er sånn passe mellomfornøyd med. Fowles er da også overrasket over den kult-status boka fikk på 70-80-tallet. Vel, oppsummert er Magikeren absolutt lesbar. I sin originalitet og kult-status kanskje sogar mer enn lesbar, men meg fenget den altså ikke helt 100%.
Noen ganger, når jeg som lærer leser elevbesvarelser, møter jeg tekster som bokstavelig talt bobler over av ideer. Det er når man på tre sider har nok handlingsganger til en roman. Slik oppleves denne boken og, og siden den er en roman, skulle man kanskje tro at det er greit? Og det er akkurat det det er. Greit. I motsetning til elevene mine lander Fowles de fleste trådene sine. I likhet med dem, ville jeg sagt til han at teksten hadde hatt godt av en tydeligere retning. Boken er litt kjærlighetshistorie, litt mystikk, en dæsj krim, en spiseskje filosofi, en teskje kjærlighetserklæring til Hellas, problematisering av samfunnsendringer; særlig i forhold til moralske spørsmål. Kort sagt: det gapes over for mye. Midtpartiet var langdrøyt, og det var nære på at jeg ga opp, men det tok seg opp mot slutten. Mulig at min interesse for historie dro meg videre da. De mange litterære referansene, til Shakespeare og særlig de gamle grekerne, passer for så vidt inn, men det er en farlig øvelse, fordi det fort kan minne om brusing med fjære fra forfatterens side: "Se, jeg har lest alle klassikerne!". Det har ikke jeg, men innser fortsatt at det å bruke plass på et nettsted som dette, til å kritisere noen for å vise fram sin kulturelle kapital, kanskje ikke er toppen av selvinnsikt. Derfor lar jeg være.
Dette ble litt kjedelig. Leste nesten halve boken og tenkte at nå er det nok. Finnes så mye annet jeg heller vil lese enn å kaste bort flere timer på dette ... :-)
En firer, men jeg likte den.
Det er ikke bare dyrearter som dør ut, men hele arter av følelser. Og hvis du er klok, vil du ikke synes synd på fortidens mennesker på grunn av det de ikke visste, men derimot på deg selv på grunn av det de visste.
"...men det aller verste, det helt utålelige, var lærerværelset. Det ble nesten en lettelse å gå inn i klasseværelset. Kjedsomheten, livets lammende, årvisse forutsigelighet, hang over lærerstaben som en mørk sky."
[Ved Pasvik, Finnmark] Det var et sted der naturen triumferte over mennesket. Ingen vill triumf, slik man kan føle det i tropene. Men en rolig, verdig triumf. Det er sentimentalt å snakke om at et landskap har sjel, men dette landskapet hadde en sterkere karakter enn noe annet landskap jeg har opplevd, både før og etter. Det ignorerte mennesket. Mennesket var ingenting i dette landskapet. [...] naturen var så veldig at mennesket hverken kunne måle seg med den eller temme den. [...] jeg hadde forelsket meg i stedet. Fremfor alt stillheten der. Kveldene. En slik fred!
«De døde lever gjennom kjærligheten»
En av de store villfarelser i vår tid er at nazistene kom til makten fordi de skapte orden i et kaos. Nøyaktig det motsatte er sant-de hadde medgang fordi de skapte kaos i den eksisterende orden. De trampet på de ti bud, de fornektet overjeget, eller hva du vil. De sa: 'Du kan forfølge minoriteter, du kan drepe, du kan torturere, du kan parre deg og avle uten kjærlighet.' De bød menneskeheten på alle de store fristelser som fantes. Ingenting er sant, alt er tillatt.
Men alle ansiktene var like, alle bevissthetene kledd i det samme selsomme panseret, som kraven på en arkosaurus, som en frynsekrave av istapper.
Vi lå på bakken og kysset hverandre. Kanskje du smiler av det. At vi bare lå på bakken og kysset hverandre. Dere som er unge i dag, kan låne ut kroppene deres nå, leke med dem, gi dem fra dere slik vi ikke kunne. Men husk at dere har betalt en pris for det: det har kostet dere en verden som var rik på mysterier og sarte følelser. Det er ikke bare dyrearter som dør ut, men hele arter av følelser. Og hvis du er klok, vil du ikke synes synd på fortidens mennesker på grunn av det de ikke visste, men derimot på deg selv på grunn av det de visste.
Å være pen er bare noe som kommer i tillegg. Sånn som papiret rundt presangen. Det er ikke selve presangen.
Kemp var iført noen svarte slacks og en møkkete gammel kofte, samt en sluknet sigarett - det siste som en slags advarsel til den friske luften om at det bare var på nåde og høyst midlertidig at den fikk slippe ned i lungene hennes.
Murakami er en unik forfatter, og det er vanskelig å finne bøker som ligner helt presist.
Bøkene på lista er plukket ut av forskjellige grunner. Noen ligner i skrivestil og tone, og noen har elementer av magisk realisme.
Til lesere av Murakami som liker den japanske bakgrunnsrammen, er det tatt med et utvalg markante japanske forfattere.
Rett og slett bøkene jeg husker best å ha lest i løpet av 5 minutters brainstorming
Harvest Magazine ba sine lesere om tips til gode naturbøker. "Noen foreslo et helt forfatterskap, andre en enkelt bok. Her er romaner og sakprosa, dikt og reiseskildringer. Alle handler nok ikke like mye om naturen, men kanskje husker dere en bestemt passasje som gjør det?
Her er svarene, i en ikke-alfabetisk og sjanger- og kvalitetsmessig ikke-rangert rekkefølge:"
Leste jammen mange bøker i fjor. Gøy å få en oversikt over hva jeg leste.