Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788202392529
EAN 9788202392529
Omtalt sted Østlandet Sørlandet
Språk Bokmål
Sider 327
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...
"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.
Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.
Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.
Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.
Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)
Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.
Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?
Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.
I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.
Ambjørnsen leverer det som må være noen av de beste naturskildringene på norsk siden Hamsun! Stemningsfull bok, med et litt merkelig, eventyraktig persongalleri. Alle personene heter ting som Vale, Byde, Sune etc. En underlig, men fascinerende gjeng.
Finfin bok. Lett å følge Sunes følelser. Men så er jo Ambjørnsen en suveren forfatter.
Har selv opplevd å komme til hytta hvor noen har tatt seg pent inn og spist en boks lapskaus rett fra boksen - og satt igjen oppvasken i form av 2 gafler. Interessant å se en sånn handling fra den siden uten å være blendet av egen sårhet for at noen har tatt seg tilrette i mitt.
Oj, denne boka var litt ubestemmelig. For det første synes jeg bokas handling kunne være litt vanskelig å følge. Det var ikke alltid jeg skjønte hva som skjedde eller hva de egentlig drev med. Men det gjorde kanskje ikke hovedpersonen heller...? Likevel tror jeg at jeg skjønner motivene for handlingene hans, selv om jeg absolutt ikke ville gjort som han.
Ambjørnsen skriver godt, og han beskriver igjen personer som lever mer eller mindre på siden av det etablerte samfunnet. Han beskriver nærheten til naturen veldig bra.
En annerledes og uforutsigbar roman. En merkelig blanding av realistisk fortelling og et nærmest fantasyaktig persongalleri av mennesker i et samfunn på siden av det vanlige. Stemningsfulle skildringer av både mennesker og natur. Og en vandringsroman.
Hvem ønsker vel ikke å rømme vekk fra alt?
Sune er en helt vanlig nordmann som ønsker å få være i fred. Han vil av en eller annen grunn vekk fra alt og alle. For å oppfylle dette ønsket vandrer han til skogs som regel når hyttesesongen er over. På den måten kan han bryte seg inn i den ene hytta etter den andre. Han gjør det ikke for å være ekkel mot hytteeierne, men han gjør det for å søke ly. Ha et sted å sove og det eneste han stjeler er mat som ligger igjen og litt klær. En ganske harmløs fyr. Men kan han holde på slik uten å bli tatt?
Dette er mitt første møte med Ambjørnsen siden ungdomsskolen, og det er lenge siden. I ett av årene på ungdomsskolen skrev jeg en særoppgave om ham, da jeg skrev om noen av bøkene i Pelle & Proffen - serien og Elling - bøkene. Sammenlignet ungdomsbøkene med voksenbøkene, og skrev litt om hvordan Ambjørnsen beskrev outsidere. Det er tross alt det Ambjørnsen er best kjent som. Å beskrive outsidere. Folk som både frivillig og ufrivillig blir stemplet som litt annerledes og sær. De som går sine egne veier og ikke bryr seg hva andre måtte mene om det. Så det er mange år siden jeg leste noen av bøkene til Ambjørnsen og tenkte det var på høy tid med et lite gjensyn. Spesielt siden jeg så ham bli intervjuet om denne boka i Bokprogrammet i fjorhøst. Da fikk jeg enda mer lyst til å lese hans nyeste utgivelse: Natten drømmer om dagen.
Selve tittelen Natten drømmer om dagen lyder litt poetisk. Det klinger bra, og bokomslaget er skjønn. Man får en hyggelig naturfølelse av å se på boka og desto mer jeg leste om Sune og hans vandringer til ingensteds, jo mer ville jeg følge hans fotspor. Bare ha på meg en liten ryggsekk og forlate sivilisasjonen for en stund. Vekk fra alt og alle. Fordufte. Det er en herlig og fristende tanke. Men jeg har ikke like mye guts som Sune til å realisere dette. Likevel er det en herlig bok å drømme seg inn i og på en måte få være med på Sunes vandring langt inne i skauen - uten mål og mening. Sune er så og si helt alene til han støter på en kvinne som kommer ingenstedsfra med utenlandsk bakgrunn. Hun er blodig på hendene og sier ikke stort. Selv om Sune helst vil være alene på disse ferdene sine, har han ikke hjerte til å gå fra henne. Dermed blir de to gående som erteris. Hun blir på en måte skyggen hans, og velger å stole på ham selv om de ikke skjønner hverandre særlig stort.
På mange måter er dette en sær og en småbanal bok, men dette er også noe som godt kan skje i virkeligheten. Så det er ikke så virkelighetsfjernt i grunn. Og jo mer jeg leste om Sune og hans tanker, så likte jeg ham bare mer og mer, og bare ønsket jeg var med på en av disse ferdene hans. Han virker så sammensatt og bryr seg ikke om hva andre mener om ham. Han bare gjør det han mener er rett og det han føler for. Går sine egne veier. Det virker så befriende!
Natten drømmer om dagen er fornøyelig lesing og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tok så lang pause fra Ambjørnsens forfatterskap. Han beskriver styrken i outsidere så godt og jeg elsket naturskildringene hans. Det var som å være der og føle naturen selv. Bøker som denne vil jeg ha mer av og dette er ypperlig årstid å lese nettopp denne boka. Får man ikke hyttefølelse av å lese Natten drømmer om dagen, så vet ikke jeg!
Deilig bok. Blei fanget i stemninga. Kjente meg igjen i forakten. Vurderte den til mellom fem og seks. Leste den ferdig på torsdag. Reiste på hytta fredag. Der hadde det vært innbrudd, det tredje på seks år. Døra var ødelagt og et vindu brutt opp. Snudde og reise tilbake til sivilisasjonen.
Har tenkt mye på Sune og gjengen hans i helga, men uten den samme, gode følelsen.
Utgangspunktet for å lese denne boken var at jeg generelt tiltrekkes av ulike avviker-historier,. Romanen både skildrer en som er, ønsker å være, på siden av samfunnet, og er skrevet av Ambjørnsen, som for meg er en slags urbanist, men som her skriver om skogen (bl.a.). -Hvem skulle trodd at Ambjørnsen kunne skrive dette? Ikke jeg. Karaktertypene og skildringene av dem er ikke helt uvanlige for Ambjørnsen, og syntesen mellom dette kjente ambjørnske og naturen er fantastisk! Denne romanen river meg med og inn i noe av det samme som Espedals "Gå. Kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Thoreaus "Walden. Livet i skogene", men perspektivet er annerledes. Great!
En bok med flotte naturskildringer. Men er du hytteeier kanskje du får en guffen følelse. En link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
NATTEN DRØMMER OM DAGEN av Ingvar Ambjørnsen: En bok som er skrevet med et slikt språk at man føler mosen under føttene og hyttelukten gjennom neseborene når man leser i den. Deilig å lese, men med en mangel på driv som gjør meg for rastløs til å fullføre.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMen jeg vil bare være i skogen, tenker jeg, det er ikke mer komplisert enn det, jeg vil gå inn over lyngheiene og myrene, og over viddene, jeg vil være i mitt eget, det er bare derfor jeg går, så enkelt og komplisert er det; ut av de andres sammenhenger, det er bare snakk om noen korte år, de kan like godt kalles sekunder, for jeg kommer fra ingen ting og skal inn i ingen ting, og ikke tar jeg mye plass, det er nesten ikke bryet verdt for noen å gjøre regning med meg engang, bare en skygge over jorden; det er omtrent min vekt i den store sammenhengen, og det er der jeg vil være: en skygge i den store sammenhengen, ikke en kjøttklump i den lille.
Kan noe være mer forlatt enn et venteværelse der ingen lenger venter på noen eller noe?
Døden drømmer alt som lever.
Så kjører vi. Jeg er helt rolig. Her er det mye større sjanse for å støte på tilreisende fra fremmede planeter, enn på politi og lensmann. Den aksjonen vi var vitne til for noen netter siden må ha knust budsjettene til langt inn i et nytt århundre.
Vi går nesten en time gjennom skogen, den står så tett som en vegg på begge sider av den smale stien; slik har det blitt etter at Norge slaktet husdyrene og i stedet trakk i blådressen.
Nærmeste politimyndighet ! Du snakker. Det var den gang de hadde bevilgninger til å plukke tyttebær i arbeidstida ! Nå rykker de ikke ut i helgene i Arendal sentrum engang.
Det er så mørkt at det virker som om det opplyste kjøkkenvinduet henger i løse luften. Som et gult kvadrat.
To live outside the law, you've got to be honest.
Bob Dylan
Hva om alle de man mener å kjenne gjennom livet, i virkeligheten er fullstendig ukjente, og at det først er i seniliteten man ser det hele klart. At man egentlig er ved sin fulle fornuft når man ser sin gamle venn gjennom et langt liv, eller sin ektefelle i øynene, og oppriktig spør: «Hvem er du?»
Jeg tenker på sjøfuglene som forsvinner, og at avisene skriver om folk som puler på tv, eller slanker seg ved å spise smør med skje.
Men jeg er ikke sint eller opprørt, ikke engang likegyldig eller bitter.
Jeg sitter og varmer meg på en glødende forakt.
Jeg har tenkt mye på det i de siste årene. På hvor godt jeg finner meg tilrette med den forakten.
Liker å kunne se, på enkel måte, hvilke og hvor mange bøker jeg har fått med meg i løpet av ett år. Synes ofte at jeg får lest alt for lite, men når jeg ser listene mine har det jo blitt noen bøker. Likevel - skulle gjerne rukket så mye mer!
Jeg har laget en liste av ti bøker som har overrasket meg enten lest i år eller tidligere.
03.10.2020 ble det lånt første bok på bokstav A på biblioteket.
Jeg hopper over bøker jeg har lest før og husmorporno