Ingen lesetilstand
2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Elias Rukla er lett alkoholisert middelaldrene lektor ved Fagerborg videregående skole. En dag i oktober opplever han en plutselig innsikt idet han går gjennom Ibsens «Vildanden» for en uinteressert gymnasklasse. På vei ut blir han stående i skolegården uten å få opp paraplyen sin, og overmannet av et voldsomt raseri skjeller han ut elevene som står i nærheten. Rukla opplever dette som et ugjenkallelig fall, og hendelsen utløser romanens tilbakeblikk.
Fortellingen om Elias Ruklas liv, hans studietid, vennskapet med Johan Corneliussen og ekteskapet med den ubeskrivelig vakre Eva Linde, rommer også en beskrivelse av trekk ved samfunnsutviklingen de siste tiårene. Romanen har en samfunnsrefsende dimensjon; den fortvilelse Elias Rukla gir uttrykk for, finner ingen tilhører i et samfunn der samtalen har forstummet.
KÅRET TIL 1990-TALLETS BESTE ROMAN I ÅRHUNDRETS BIBLIOTEK
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788270949458
EAN 9788270949458
Serier Solstad, D. Samlede verker 1-22. Bindene selges også enkeltvis Solstad, D. Samlede verker. Bd. 1-19. Bindene selges også enkeltvis
Språk Bokmål
Sider 151
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er heller ikke hva det en gang var.
Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.
En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.
Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok!
For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme".
Genanse og verdighet var noe tung å komme igjennom, ettersom det var få pauser i teksten. Jeg er derimot veldig glad for at jeg leste den ferdig, da den åpner opp for mye refleksjon og tanker. Jeg kjenner igjen noe av det Rukla forteller om samfunnet som overfladisk og preget av betydningsløs prat også i dagens samfunn, og temaet er dermed fortsatt relevant i dag. I tillegg synes jeg at Elias Rukla er interessant som karakter, og jeg undrer meg over hvordan handlingen ser ut fra hans kone sitt perspektiv.
Selv om boken ikke er direkte spennende, vil jeg likevel anbefale den fordi innholdet rett og slett er veldig bra, i tillegg til at den er skrevet på en veldig levende måte (noe man vil oppleve dersom man klarer å holde konsentrasjonen).
Bokens refleksjoner rundt den overfladiske samfunnsdebatten er helt klart interessant. Hovedperson føler han går rundt i en verden som ikke engasjerer han lenger. Kanskje er dette trenden i et samfunn hvor man har det så trygt og godt at realitykjendiser er en større nyhetssak enn den gode debatten. Kanskje har janteloven sørget for at de intellektuelle ikke våger å stå fram med sitt fulle potensiale? Kanskje er det en aldersbetinget krise i hovedpersonen selv?
En interessant bok, men den blir interessant først så langt ut i boken. Mesteparten av boken består i en fortelling om hovedpersonen, som fenger "sånn passe". Først mot slutten ble jeg engasjert, og lander derfor på terningkast 3.
Skuffende! Dårlig førsteinntrykk/møte med Solstads bøker. Jeg har gått inn i en Solstads-fase ene og alene fordi Solstad blir framstilt av mange som en av de største (og nålevende) samtidsforfattere i Norge. Men også fordi han blir anbefalt hele tiden.
Jeg likte ikke denne boka her. Den er for intetsigende, tom, repetitiv og middelmådig. Det eneste som var bra med denne boka er at den var kort - og tittelen. Men jeg gir ikke opp Solstad - neste bok ut er Professor Andersens natt.
Den første boken jeg leser skrevet av Dag Solstad. Dersom det blir den siste er det utelukkende pga hans måte å skrive på. Det krever konsentrasjon å lese en bok med lange setninger og avsnitt. Ingen kapittelinndeling og ingen dialoger. Synd fordi jeg likte denne romanen. Men det finnes så mye annen god litteratur jeg kan velge isteden. Et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.
Men slik var det hver morgen, med den største møye
samlet han seg til dette hjertelige «ha det bra» som en gest til
denne kvinnen han i årevis hadde levd tett innpå, og som han
følgelig måtte kjenne en djup samhørighet med, og selv om
han nå i det store og det hele bare kjente rester av denne
samhørigheten, så var det maktpåliggende for ham hver morgen,
gjennom dette muntre, og liketille «ha det bra», å uttrykke at i
djupet av sin sjel så mente han at intet var forandret mellom
dem og selv om de begge visste at det overhodet ikke stemte
overens med hva de faktiske forhold, så måtte han tvinge seg selv,
for sin anstendighets skyld, opp til de høyder hvor denne gest
var mulig, ikke minst fordi han da fikk tilbake et farvel i
samme liketille og ekte tonefall, som virket dempende på hans
uro, og som han ikke kunne unnvære.
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med det samme.
(Villanden)
Jeg føler meg litt Hans Castorp i dag, jeg burde vel ha ligget under dyna.
De satt her med sine unge, bløte og hvalpete kinn, med sine, i egne øyne, forferdelige kviser, og med sitt forvirrede og utilstrekkelige indre liv sannsynligvis fylt av de mest såpeoperaaktige dagdrømmer, og var faktisk fornærmet fordi de kjedet seg, og det var ham fornærmelsen rettet seg mot, fordi det var ham, læreren, som kjedet dem.
Gallerienes kunst var tilpasset smaken til et rikt publikum i metropolene. Reklamen, eller kommersiell kunst, som han kalte det, fridde med alle midler, til smaken hos de store folkemasser i de samme metropolene
[...]Nei, du vet, jeg har aldri kommet til å interessere meg for litteratur, og i dette lå det en beklagelse, og den var ikke deres egen, for de var jo så lite interessert i litteratur og Ibsens dramaer at de ikke så noen grunn til å beklage det, hva i himmelens navn var det de skulle baklage, for sin egen del?
Reklamebildene forteller mer om vår tid enn den kunst du finner i galleriene.
Da brast det for ham. Han sto ute i skolegården på Fagerborg videregående skole, i friminuttet, og forsøkte å få opp sin paraply. Men så fikk han det ikke til
Elias Rukla var en stillferdig norsk lektor, som ikke hadde utmerket seg på noen som helst måte her i livet, noe som ikke bekymret ham da han aldri hadde hatt noen idé om at han skulle utmerke seg på noen som helst måte. Han var en vanlig samfunnsinteressert norsk borger, som leste sine aviser, så på TV, leste sine bøker, tenkte sitt, og hver dag gikk til sin gjerning ved Fagerborg videregående skole.
For Elias Rukla var det det, for det preget hans daglige sinnsstemning, ja, hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad. At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. Han så på bilder av personer som skulle være berømte personer, og som nettopp hadde foretatt seg ett eller annet, men det de var berømte for, sa ham ingenting og imponerte ham ikke det minste, og den aktuelle handling de nettopp hadde foretatt seg, virket på ham nokså likegyldig, og det som betydde noe for ham, det måtte han altså lete seg fram til, som noe bortgjemt, i beste fall. Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.
Jeg har alltid vært glad i gode titler. Her er ti stykker jeg synes er mer enn sedvanlig gode.
Bøker som handler om ensomhet anbefalt av bokelskerene her inne.
Forfattere jeg vet jeg burde ha lest noe av, men som jeg ikke har fått meg til å plukke opp noen bøker fra ennå.
Hvilke forfattere burde du lest noe av? Hvilke synes du det er flaut å ikke ha lest?
Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finne på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt av oss som jobber på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske undertoner. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier.
Bøker der en romanfigur opplever skolen. Kanskje hun eller han er en elev som er "umulig", underyter, begavet, står utenfor eller ikke blir forstått? Kanskje det ikke er en elev. Eller kanskje det handler om gode skoleopplevelser? Eller ikke om skoleopplevelser i det hele tatt, men noe annet som er til nytte for pedagoger og andre som sysler med og i skolen.
Flere bøker som bør inn her?
Drukkenskap i litteraturen. Bøker der romanfiguren drikker, alkoholrus skildres eller alkoholbruk på en eller annen måte er tema.
Listen er inspirert av Fredrik Wandrups artikkel "Romanskikkelser som raver rundt i litteraturen", og starter med bøkene (eller forfatterne) han lister opp,
men jeg fyller på med alt som passer inn. Vet du om noe?
Folk spør meg hele tiden om hvem som er min yndlingsforfatter, jeg svarer "hæ?" og innser at jeg aldri ser frem til at en eller annen bok blir utgitt av nettopp DEN forfatteren. Dette er jakten på h*n som skal gi meg forventninger ved hver utgivelse (hvis død, ved hver nyoppdagede), samt gi meg lyst til å lese den samme boken om igjen.
"Kjernesamlingen er 100 utvalgte bøker innen skjønnlitteratur for voksne. Litterær kvalitet har stått sentralt i utvelgelsen, i tillegg ønsker vi å vise Bergen Offentlige Biblioteks identitet og egenart, og fremheve bredden av litteratur som finnes på biblioteket. Derfor vil allerede kanoniserte verker stå side om side med det beste innen tegneserier og krim. 100 bøker er svært få, så dette er ingen komplett kanon, men et utvalg av det beste biblioteket har å by på. Samlingen er valgt ut av oss som jobber her på biblioteket, gjennom en demokratisk prosess med diktatoriske islett. For å få bredde i samlingen, har vi etterstrebet å ha representanter fra underkategoriene verdens kanon, norsk kanon, bergen og omegn, og i tillegg sjangrene poesi, skuespill, krim og spenning, fabelprosa og tegneserier."
https://bergenbibliotek.no/inspirasjon/litteratur/til-kjernen/kjerneboker