2018
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Med "Blod på snø" og nå oppfølgeren "Mere blod" har Jo Nesbø beveget seg over i en ny krimgenre, svært godt mottatt av både kritikerne og leserne. I august 1977 går en mann av bussen i ei øde bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifle og en jakthytte hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei. Jo Nesbø om "Mere blod": "I beskrivelsene av Finnmark - som selv for nordmenn flest er ganske ukjent territorium - er kildene blant annet mine egne erfaringer da jeg reiste og bodde i fylket på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, andre som har innblikk i samekultur og Øyvind Eggen som har latt meg bruke utdrag av sin avhandling om læstadianere."
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788203359279
EAN 9788203359279
Serie Blod-bøkene (2)
Genre Krim
Omtalt tid 1970-1979
Språk Bokmål
Sider 235
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Rett og slett kjedelig og bærer preg av idetørke.
Jeg var ikke så begeistra etter blod på snø, men denne likte jeg svært godt. Passe lengde på boka gjorde at den ikke ble langtekkelig og kjedelig. Spennende nesten hele tiden, med en dæsj av romantikk gjorde denne boka verdt å lese!!
Denne boken var snedig. Kort, godt skrevet og spennende.
Her er min anmeldelse av Mere blod (ekstern lenke)
Utdrag av omtale på bloggen min:
"I en av mine tidligere bokomtaler skriver jeg om hva som gjør bøker til store opplevelser for meg. Det er når forfatteren får meg til å lage bilder i hodet mitt mens jeg leser. Og det gjør Jo Nesbø så til de grader i denne fortellingen. Så levende blir det at det er like før jeg begynner å klaske mygg der inne på vidda. Språket er levende, potent og effektivt. Ikke et ord er overflødig, ingen detalj er med uten en mening. Er det kan hende en liten passus du lurer på hvorfor han skriver, kan du ta deg f.. på at forklaringen på nettopp den dukker opp senere i boka. Det er så blankpusset og skinnende, lekent og velkomponert, rått og vart, at jeg gir meg ende over."
Hele denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min, Bjørnebok.
Tynn bok, tynn suppe. Denne serien klarer bare ikke engasjere meg. De Nesbøske kvaliteter som begeistrer så stort i andre bøker, blir her karikert og overbrukt på slik måte at jeg rett og slett ikke føler meg trygg på om Harry Holes far her skriver oppriktig krim for oss - eller driver satirisk gjøn med oss?
Min omtale av Mere Blod kan du lese her.
Rørende og mer sår enn "vanlig" jeg leste den ut i ett Mer roman enn kriminal og et lite innblikk i Nordnorge også Flott
Mere blod handler om ein mann som er på rømmen. Han veit ikkje kor han er på veg, berre at han må langt vekk. Men i ei bygd i Finnmark kjem han i kontakt med folk som på eit vis treff ei nerve hos han. Dei er gjestfrie og hjelpsomme, men samtidig let dei ikkje framande for tett innpå. I løpet av boka ser ein interessant karakterutvikling hos både Ulf, som er hovudpersonen, og andre i bygda, som klokkaren Lea, og predikanten Jakob Sara.
Alt i alt god underhaldning, og eg likar at ein ikkje får vite alt i bakgrunnshistoria til Ulf med ein gong. Det kjem fram nye ting gjennom heile boka, noko som gjer at ein heile tida vil vite meir om han, sidan han kan framstå som ein ganske mystisk person.
Jeg trodde ikke på et liv etter døden, men jeg trodde på en død etter livet.
"Å ja? Hvordan skal du treffe ryper når du ikke engang kan treffe en vei?"
Hvor slutter en historie?
Bestefaren min var arkitekt. Han sa at streken - og historien - slutter der den begynte. Og omvendt.
Tilfluktsrom, kalte han kirkene sine. Tilfluktsrom mot dødsangsten. Tilfluktsrom for menneskets ukuelige håp om evig liv.
"<Bedre til å tape? Er det noe vits i å være god i det, da?>
<Livet består for det meste i å prøve på ting du ikke greier,> sa jeg. <Du skal tape mer enn du skal vinne. Selv Futabayama tapte og tapte før han begynte å vinne. Og det er greit i å være best på det man skal gjøre mest, ikke sant?>
<Joo.> Han dro på det. <Men hva betyr det å være god til å tape, da?>
Jeg møtte Leas blikk over guttens skulder. <Å tørre å tape en gang til,> sa jeg."
Da jeg åpna øynene, så jeg en stor torsk sprelle i bunnen av båten. Øynene bula ut på den, som om den ikke trodde det den så. Og det er klart, det var vel ikke slik den hadde trodd det hele hang sammen.
"Hm. Lea er et fint navn. Ingen grunn til å bytt..."
"Det betyr 'ku'," avbrøt hun. "Jeg ville hete Sara. Det betyr fyrstinne. Men far sa at jeg ikke kunne hete Sara Sara. Så i stedet er jeg blitt kalt ku i tjueni år. Hva sier du til det?"
"Vel." Jeg tenkte meg om. "Mø?"
Jeg gikk ut av bussen midt på natta. Kneip øynene sammen mot sola. Den subba over ei øy ute i sjøen i nord. Rød og matt. Som meg. Bak den lå mer hav. Og etter det igjen. Nordpolen. Kanskje det var et sted de ikke ville finne meg.
Jeg så meg rundt. I de tre andre himmelretningene skråna lave åskammer ned mot meg. Rød og grønn lyng, stein og en og annen klynge med kortvokste bjørketrær. I øst rant landet ut i havet, paddeflatt og steinete, i sørvest var det som om det var kutta med kniv der havet starta et platå av åpent landskap som strakte seg innover. Finnmarksvidda.
Finnes det et nivå under idiot?
Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)