Bokelskere.no

Det høres ut som du har mer enn nok bøker å velge mellom denne helgen også Hilde. Selv skal jeg begynne på Snøsøsteren av Maja Lunde. En julefortelling fordelt over 24 kapitler er den perfekte adventskalender for en bokelsker som meg. I tillegg inneholder boken mange flotte illustrasjoner, så her har man mye fint i vente.

Her i Hammerfest er det meldt mye vind i helgen, så jeg regner med at vil holder oss mest inne. Det blir nok litt sport på tv hos oss også denne helgen, både ski og håndball. På bokfronten leser jeg Våre sjeler om natten av Kent Haruf. Jeg så filmen for et tid tilbake og fikk lyst til å lese boken også. Det sies at dette er en bok man aldri vil glemme.

Det ser ut som du har mer enn nok av bøker å velge mellom i helgen Hilde. Det er så kjekt med bibliotek og mulighet til å låne bøker helt gratis. For meg er biblioteket nesten som en godtebutikk for barn :)

Denne helgen leser jeg Havets katedral av Ildefonso Falcones. Har fått med meg at boken er filmatisert og at denne serien er tilgjengelig på Netflix. Jeg ønsker imidlertid å lese boka før jeg ser filmatiseringen. Boken gir en dramatisk og tildels hjerteskjærende beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

For noen uker tilbake leste jeg Arv og miljø av Vigdis Hjort. Denne boka satt sine spor, og jeg fikk lyst til å lese mer av samme forfatter. Så da jeg kom på at Fordeler og ulemper ved å være til sto ulest i bokhylla var valget enkelt. Husker at denne boka var en populær julegave den gangen den ble utgitt i 2005. Jeg hadde den gang ekstrajobb i bokhandel ved siden av skolen, og dette var en av bøkene vi solgte mest av i desember det året. Nå er det endelig min tur til å lese salgssuksessen fra 2005.

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Her i Hammerfest har vi det jeg kaller ruskevær, 5-6 pluss grader og lett regn. I tillegg er gangveiene dekket av is. Jeg er alene med ettåringen i helgen, og vi håper å kunne være litt ute, men jeg tror vi må ta litt værforbehold på de planene.

Helgens bok er I tykt og tynt av Emily Giffin. Har bestemt meg for å lese noen av bøkene som har stått lengst på listen over bøker som skal leses, og da falt valget denne helgen på en chicklitt bok. Lettlest og underholdende bok som får kropp og hode til å slappe av.

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Endelig ferdig med boka, det har tatt et par år innimellom all annen lesing.Men det har vært en fantastisk bok som har gitt meg mye. For en som elsker Irland og alt som har med irsk historie, geografi og kultur å gjøre er dette en fantastisk fortelling om the Great Famine og hva den førte med seg. Den forteller også om hvordan «herrefolket»/ engelskmennene oppførte seg. De fattige og sultne landsbybeboerne ble behandlet verre enn dyr, det var mat nok, men den ble sendt til England. Boka har mange dystre og grusomme handlinger, men også varme og gode sider.
Boka er meget detaljrik og kanskje er for mange hendelser med i boka. Dette er den første boka av tre, og alle tre er mursteiner hver på nesten 600 sider.
Mine engelskkunnskaper er gode nok til å få med meg innholdet i boka, som også er krydret med noen irske gloser, men jeg har ikke gode nok kunnskaper til å bedømme den litterære verdien av boka. Jeg har gitt boka terningskast fem og nå gleder jeg meg til å ta fatt på neste bok i serien.
Så vidt jeg ser er det bare en til her på bokelskere som har boka, kanskje noen som ikke har registrert den eller har en annen utgave.
Boka egner seg neppe til film, alt for mange handlinger, men en TV seie i n antall episoder blir sikker meget bra. At vi får boka oversatt til norsk tviler jeg på.
Men for all del: les boka og kom med tilbakemeldinger.

Denne helgen leser jeg Harry Potter og Ildbegeret av J.K. Rowling. Harry Potter er klar for sitt fjerde år på Galtvort, men før skolestart skal Harry og venne til verdensmesterskapet i Rumpeldunk. Jeg var ikke en like stor Harry Potter fan som mange andre den gangen disse bøkene ble utgitt. Jeg skal faktisk innrømme at jeg koser meg mer med bøkene i dag enn det jeg gjorde den gang.

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Filmen er nok bedre kjent enn selve boka, selv om boka og filmen er svært forskjellige.

Filmen ble produsert i 2002 med Richard Gere i hovedrollen. Filmen er delvis basert på boka som ble utgitt i 1975. Forfatteren av boka, John A. Keel var som sagt journalist, som døde i 2009. Han var journalist, men ingen vanlig journalist. Han skrev mye om blant annet ufoer, og han var en av de først som kom med begrepet "Men in black".

Også basert på virkelige hendelser
I denne boka tar han for seg the mothman, altså møllmannen på norsk, også kalt dødens budbringer. Den ble ofte observert mellom 1966 og 1967 i Point Pleasant. Point Pleasant ligger i Vest-Virginia, og en kjent ulykke skjedde der i 1967. En bru kalt Silver Bridge kollapset og 46 personer omkom i ulykken, i tidsperioden da the mothman ofte var observert av forskjellige vitner. The Mothman har et rykte på seg å være en slags dødsbudringer/dødsengel, og dukker opp like før noe tragisk skjer. Ikke alltid, men ofte. Den beskrives som en fugl på to ben som er i samme høyde som en mann. Han ser ut som en blanding av en mann, fugl, ugle, flaggermus og har røde øyne. (Prøv å forestille deg hvordan mothman ser ut, om du kan ... ). Den ble ofte sett langs veiene, flyvende over biler og andre steder. Folk fikk også ofte en ubehagelig følelse av at noen så på dem uten at de så eller oppdaget noe merkelig

Hvem er vel ikke interessert i mystiske fenomener?
Selv tror jeg ikke på The Mothman, Rake Man, Slender Man, Bigfoot, og slike såkalte fenomener, men spennende er det uansett, og det skader ikke å prøve og ha et åpent sinn, heller. Synes slike ting er spennende å lese om og se dokumentarer om. Det er en slags guilty pleasure, og det må jo være lov. Alle, eller i hvert fall de fleste, har en fascinasjon når det gjelder mystiske fenomener. Det er alltid noe spennende med det ukjente, samme hva man tror på, eller ikke.

The Mothman Prophecies er om journalisten John Keel som selv undersøker det som skjer i Point Pleasant i sekstiårene, da fenomenene var på sitt mest aktive. Han kommer dit på grunn av ufomysteriene og rare lys på himmelen. Mens han er der i ett år, får han høre rare historier om blant annet the mothman og andre hendelser. Folk har også fått mystiske og underlige telefonoppringninger. Han blir oppsøkt av vitner, som diskuterer underlige og litt creepy hendelser. Keel oppsøker også steder der vitner hevder de har opplevd det ene og det andre, for å se om han kommer til å legge merke til noe spesielt eller ikke. Han nevner også at mothman er blitt "observert" i Sverige. Skal man tro på det?

Det er ikke mye jeg kan skrive om boka siden jeg ikke vil røpe noe, og boka er svært repetetiv, så det blir heller ikke all verdens å skrive om, dessverre, selv om fenomenet er interessant i seg selv. Både handling, beskrivelser og hendelser er svært repetive, og det dreper det meste av atmosfære. Noe som er synd, fordi dette fenomenet hadde fortjent å bli presentert på en mer skremmende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen leser jeg Frost i mai av Sarah Jio. Boken handler om en mor som blir nødt til å la sin tre år gamle sønn være alene hjemme mens hun selv jobber nattevakt på hotellet. Når moren kommer hjem fra jobbe er sønnen forsvunnet. Som småbarnsmor er det delvis tøft å lese en fortelling som dette, det setter mange følelser i spill. Samtidig er dette en bok jeg ikke klarer å legge i fra meg, jeg må bare lese mer. Vil moren noen gang finne igjen sønnen sin i live?