Bokelskere.no

Ja, jeg synes også at jeg ble presentert for veldig mange mennesker i løpet av de første sidene. Har kommet litt lenger ut i boka nå, og begynner å få mer oversikt.

Første lesehelg i 2019 leser jeg En grav for to av Anne Holt. Jeg startet så vidt på boka i gårkveld. Må si at jeg sliter litt med å komme inn i handlingen i denne boka, så håper det bedrer seg når jeg får lest noen flere sider. Min første bok av Anne Holt var Det som aldri skjer. Jeg leste den med stor iver da den kom ut i 2004. Det har blitt noen flere bøker av denne forfatteren siden den tid, men jeg må innrømme at de ikke har falt like mye i smak hos meg. Håper denne boka blir en opptur.

Jeg har satt meg to mål for 2019 når det kommer til bøker:
- Lese 100 bøker
- Ha færre enn 1400 uleste bøker i bokhylla ved slutten av året (1438 i dag)

Jeg var heldig og fikk hele seks bøker til jul;
- Dronen av Unni Lindell, denne var i tillegg signert av forfatteren
- Det innerste rommet av Jørn Lier Horst
- En grav for to av Anne Holt
- Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
- Søsterklokkene av Lars Mytting
- Hva visste hjemmefronten? av Marte Michelet

Vi kom hjem fra juleferie hos mine foreldre i går. Nå ligger lillegutt og sover, og samboeren er på byen med kameratgjengen. Jeg koser meg hjemme med litt julegodt og Hjertets hemmeligheter av Sarah Challis. Ønsker alle en fortsatt fin jul!

Er det EN bok som har "fulgt etter meg" som et mareritt og dukket opp "overalt" i hele år, må det nok være Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman.

Helt siden årsskiftet 2017/2018 har jeg sett mye til den, i hvert fall på Goodreads der "alle" leste den "etter tur" gjennom året. Så er lei av å se den boka hele tiden, må jeg innrømme. Men sånn er det med noen bøker. Noen stikker seg ut mer og oftere enn andre. Det gjorde i hvert fall denne.

Alvorspreget med mørk humor
Dette er en bok preget av alvor blandet med mørk humor. Man vet aldri med Eleanor Oliphant, for hun er dønn ærlig i enhver situasjon. Eleanor Oliphant har det helt fint er om Eleanor som har det alt annet enn fint. Det er bare noe hun "tror" og liker å "tro". Hun har et helt vanlig liv med jobb og sine faste rutiner. Guttene ser ikke hennes vei, og hun er ikke den som forventer noe av livet eller av andre. Hun bare kjører sin egen stil og lever i skyggen av andre. Men det virker ikke å bry henne. En dag blir hun kjent med Raymond da de hjelper en mann på gata som har falt om, og får ham fraktet til sykehus. På grunn av ham skaper de et bånd sammen, og blir venner. Noe Eleanor ikke er vant til for hun har levd mange år i ensomhet. Ensomhet er et tema som er tabu å snakke om, men det har blitt mer tatt opp i dagens aviser og medier. Det finnes også mange forskjellige typer form for ensomhet. Noen er alene og kjenner ikke noen og andre kjenner seg ensom også sammen med andre.Folk har også forskjellige måter å takle det på. Derfor er det også viktig at temaet blir tatt opp i bøker. Det er et aktuelt tema, som ikke bare de gamle strever med, men også mange unge. Det er vanskeligere å ta kontakt med hverandre i dagens samfunn fordi vi blir fort distrahert av det ene og det andre, og for mange er det dessverre sosiale medier, og Internett som opptar tiden for noen, istedet for å være sosial. Hadde vært lettere å være sosial hvis man kjente noen, men bare det å bli kjent med noen er ikke det enkleste her i verden. Folk er komplekse, også Eleanor.

Eleanor har hatt en traumatisk oppvekst. Derfor har hun fortrengt mye av det hun har opplevd, og foretrekker sitt eget selskap og egne rutiner. Men ting blir litt lettere da hun som nevnt tidligere treffer på Raymond. De to blir gode venner, og han er flink til å ta henne med på ting, slik at hun ikke konstant sitter hjemme som før. Kommer Eleanor til å finne seg selv og blomstre i omgivelsene eller vil hun sitte fast i sine egne rutiner for resten av sitt liv? Vil hun våge å se tilbake på fortiden, og være den hun er, og åpne seg for andre?

Spesiell hovedrolle som kjører sin egen stil
Liker hovedkarakteren Eleanor som sier det som det er, og bruker mye mørk humor. Hun har sin faste jobb og faste rutiner og forventer ikke noe mer. Hun tror ikke hun er en av de som blir forfremmet, eller kommer videre i livet, hverken på jobb eller privat. Hun tar ting som det kommer, og er bare henne. Selv om dagene er monotone og av og til vanskelige, prøver hun ikke å la det styre over seg. Hun lar livet gå sin vante og trygge gang. Hun lar ikke omgivelsene styre henne.

Dette kunne ha blitt en bra bok, og muligens en bok for meg også, men her tok skrivemåten mye av gleden vekk fra min del. Det som kunne være en seriøs og god roman, ble revet bort med en "chic-lit" aktig tone som jeg virkelig ikke kan fordra. Ser ikke på boka som en typisk chick-lit bok, men selve skrivestilen minnet meg altfor mye om det, og det er en skrivestil som jeg virkelig ikke liker av mange grunner. Tonen blir for heseblesende, oppkavende og damete. En slik skrivestil klarer jeg ikke å ta seriøst, dessverre, og det føltes malplassert i en slik type roman som kunne ha vært så mye bedre.

Fortellerstemmen ødelegger for mye
En grei bok der og da, og som tar opp et aktuelt tema som rammer flere enn det vi er klar over. Men her var det fortellerstemmen som ødela både gleden og overraskelsene, for det ble for heseblesende og forutsigbart for min del. Derfor klarte jeg ikke helt å engasjere meg. Det ble desssverre tvangslesing mot slutten. Boka prøver også hardt å overraske, men mislykkes.

Skuespiller Reese Witherspoon har en egen bokklubb så vidt jeg vet. Har lest noen andre bøker hun har vært begeistret for. Jeg er ingen fan av henne som skuespiller og har heller ikke noe i mot henne personlig, men vi har ikke samme lesesmak. Hun har også kjøpt filmrettighetene til denne boka, og det er ikke første gang hun har kjøpt filmrettigheten til en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

The After Wife virket som en spesiell og annerledes bok. Det var derfor jeg ville lese den, men dessverre ble det for mye om følelser ...

Tenk å lage en robotutgave av seg selv ...
Aidan og Rachel har et vanlig ekteskap. De har sine oppturer og nedturer, deres respekterte arbeidsplasser og en tenåringsdatter. Selv om livet er utfordrende iblant, er de glade i hverandre og støtter hverandre i all slags situasjoner. En dag på vei hjem kjenner Rachel at hun er dårlig og at noe ikke stemmer. Hun kommer aldri hjem igjen. Aidan og datteren lever videre med knuste hjerter og er i en surrealistsik tilværelse. Tilværelsen deres blir enda mer surrealistisk da Aidan får vite gjennom hans kones kollega Luke, at hun har holdt på med et prosjekt på jobb. Aidan vet hun har holdt på med et prosjekt, men ikke hva det gikk ut på. Dermed blir hans tilværelse ganske snudd på hodet, da han får vite at hans avdøde kone har laget en kopi av seg selv, og hun skal leve med ham og hans datter Chloe. Kommer de til å holde ut en robot som er helt maken til deres avdøde kone og mor?

Romaner er kanskje ikke det jeg leser aller mest av, men det hender seg en gang i blant, og noen ganger kommer man over virkelig over noen gode romaner også. Men denne var dessverre ikke noe for meg. Jeg ville lese den fordi det var roman blandet med litt science fiction. Derfor virket den litt spesiell og annerledes, men det var selve konseptet som ikke var noe for meg. Det ble for mye om følelser, tap og sorg for min del. Dermed føltes det som om det var lite utvikling, både når det gjaldt selve historien og karakterbeskrivelsene. Det var lite som skjedde, alt i alt. Skjønner jo at når noen sørger, så står tiden stille, men likevel forventer man litt utvikling, både på godt og vondt. Følelsene og sorgen ble slitsomt å lese om i lengden. Dermed føles denne romanen veldig platt. Jeg er heller ikke interessert i å lese om sexlivet til godt voksne folk. Beklager ...

Fra innsiden av karakterene
En grei bok å komme seg gjennom og som er veldig lett å lese til tross for at dette er en stor bok. Likte også at kapitlene var delt opp ut ifra forskjellige perspektiver, slik at man ble mer på innsiden av karakterene, men selve historien var dessverre dørgende kjedelig, og som utfordret veldig lite. Dermed ble det uengasjerende lesing for min del. Grei bok hvis man vil ha noe lett, men ingen bok å bryne seg på. Selv foretrekker jeg å bo mutters alene, istedet for å bo med en robot. Det hadde vært for rart ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Nope, ikke i år heller. =)

Her er juleferien godt i gang allerede. Jeg og lillegutt fløy ned til mine foreldre allerede på tirsdag, og i går kom samboeren endelig på land etter neste tre uker offshore. Jeg har startet helgen med å lese Et eneste sekund av David Baldacci. Usikker på hvilken bok som blir den neste på leselista, men forhåpentligvis ligger det flere bøker under juletreet.

I fjor ble Husdyret kåret til årest beste kriminalroman, og i år fikk den Glassnøkkelen. Er det fortjent?

Jeg har aldri brydd meg spesielt mye om gjeve priser når det kommer til bøker, for leser oftest det jeg vil uavhengig av nominasjoner og prisdryss, og ofte liker jeg de mindre kjente bøkene bedre fremfor bestselgere. Sånn har det vært lenge. Har likt noen bestselgere nå og da, men det er ytterst sjeldent.

Liten plass og mange indre demoner
Husdyret er en sjelden god komponert krim, og som har en fin, jevn flyt. Sidene går nesten av seg selv. Kapitlene er oppdelt etter forskjellige perspektiver, og de vandrer mellom Hanne, en dame som blir funnet forvirret i skogen, Malin som er kommet tilbake i det oppdiktede stedet Ormberg, som etterforsker og Jake. En sjeneret gutt som har den mørke hemmeligheten at han liker å kle seg i kvinneklær. Da Hanne blir funnet forvirret i skogen, og hennes politivenn er fremdeles savnet, aner mange at noe er galt. Det fører disse nevnte karakterene sammen til en alvorlig og faretruende situasjon.

Mulig jeg har sett altfor mange skrekkfilmer og krimserier til at jeg kan bli overrasket mer. Det skal mye til før jeg skvetter eller føler meg grundig lurt. Det er i hvert fall lenge siden, og det er et savn fordi det er morsomt. Savner både å bli skremt og bli sjokkert. Husdyret er riktignok ingen skrekkbok, men stemningen i den kan minne litt om det, i hvert fall begynnelsen som er litt gyselig. Det er en av de bedre begynnelsene jeg har lest i år. Jeg liker også persongalleriet som er godt beskrevet, småspennende og personlighetene kommer tydelig frem på godt og vondt.

Skuffende avslutning
Det som ødela for min del er at det hele blir for enkelt, selve saken. Det er både forutsigbart, og åpenbart, så dermed ble jeg ikke overrasket. Syntes avslutningen ble for dum og lite sannsynlig, for å være HELT ærlig. Det blir som å se en dårlig skrekkfilm, og man himler med øynene over de dårlige valgene noen gjør når man er i krise.

God og stemningsfull start, fin flyt gjennom boka, ogsåi midpartiet, gode karakterbeskrivelser, men som sagt, saken blir for enkel å gjette seg frem til, noe som ødelegger den store leseopplevelsen. I hvert fall for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen er jeg og lillegutt alene hjemme, og han har fått feber. Mellom trøsting, kosing og tørking av snør blir det litt tid til å lese When Calls the Heart av Janette Oke. Også leser jeg selvfølgelig et kapittel av Snøsøsteren hver kveld.

Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...

Det var noe kjent med navnet hans, og det viser seg at jeg har Isilds vrede som er første bok om Frida og Trym. Sånn er det når man vasser i bøker. Man tror man har oversikt over de uleste bøkene man eier, men så viser det seg at det ikke alltid er sånn likevel... Men den får jeg lese senere, og det skal gå bra siden dette er en frittstående trilogi. Så da gjør det ikke noe for meg å ikke lese det kronologisk. Foretrekker å lese ting i kronologisk rekkefølge, men da spørs det litt hva slags sjanger det gjelder.

Nye farer lurer
Hils nidinger betyr et nytt eventyr for Trym og Frida som er et ungt kjærestepar. De har opplevd mye sammen som andre ikke forstår, da det dreier seg om historier som omtrent kommer fra andre verdener. Ingen ville ha trodd dem uansett, og godt de er sammen om det, og har hverandre. Nå er det normale tilstander som gjelder, nemlig bursdagen til Frida. De skal feire det en hel helg i en sesongstengt leirskole, sammen med en gjeng som ligger litt øde unna med en voksen til stede. Trym og Frida er ekstra spente da de skal dele rom for aller første gang. Men merkelige ting skjer lenge før de drar på overnattingstur. Blant annet oppfører foreldrene til Trym seg rart. De ser ut som zombier. Helt fjerne. Er det influensasesongen som er i gang, eller noe annet? På overnattingsstedet får Trym vite at flere foreldre har oppført seg merkelig i det siste, også hun som skal passe på dem på turen blir også fjern. Er det noe med vannet eller er de forgiftet? Sammen med Frida, prøver han å finne ut av det. Men også noe annet uhyggelig skjer mens de er på leirskole. Som selskapslek bestemmer de seg for å leke med et Oujaboard (der man prøver å kontakte de døde ved å spørre om ting) og det tar en uhyggelig vendig ...

Dette er siste bok i trilogien om Trym og Frida som er nyforelsket og som har et godt forhold til hverandre. Som nevnt leser jeg denne serien i ukronologisk rekkefølge, og følte det ikke var noe problem. Dette er en bok og en fantasyserie for ungdom, for de som er i tidlig i ungdomsfasen. Det er også en bok for de som er nybegynnere når det gjelder fantasy, og som kanskje vil teste ut sjangeren. For oss voksne, enten man har lest mye fantasy eller ikke, blir nok dette en bok som er vel forutsigbar. Spenningen uteblir. Boka har gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med både Frida og Trym, og hva slags venner de har, på godt og vondt. Oldertrøen er også flink til å skape stemning, både når det gjelder forelskelse og når noe fælt skjer. Men selve spenningen, spenningskurvene er for lett å se dem komme, spesielt hvis man er litt for gammel for målgruppen denne boka er rettet mot.

Lettbeint underholdning, men gir mersmak
Fin bok å få med seg der og da, men ikke spesielt minneverdig. Kommer til å lese Isilds vrede siden disse bøkene kan leses som frittstående, og se om jeg liker den bedre. Sier ikke at Hils nidinger er en dårlig bok, det er den ikke, men den ble vel forutsgibar for min del, og kjærlighetsdelen er et typisk element i ungdomsbøker. Det er ikke helt min greie. Syntes det tok for stor plass i forhold til den uhyggelige delen av boka som hadde stor potensial.

Fra min blogg: I Bokhylla