Har du mer saprosa enn du har lagt ut på profilen din?

Om tyve år vil du angre langt mer på hva du ikke har gjort enn hva du har gjort.

Mark Twain

https://bokelskere.no/tekst/206539/

https://bokelskere.no/tekst/250696/

Mitt litterære nyttårsforsett var at jeg skulle bli flinkere til å bruke biblioteket og slutte å tenke at alle leste bøker må eies.

Nå halvveis i året er jeg stolt over at alle bøkene som jeg har lest til nå i år er lånt på biblioteket. Et par ganger i måneden besøker jeg biblioteket og er strålende fornøyd med denne løsningen.
De få bøkene jeg har kjøpt i år har vært bokgaver til familie og venner.

Deg vil jeg aldri glemme

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg,
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne.

Men slik skulle jeg glemme deg: Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har glemt.

Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
i en by ingen noensinne har bodd i.
Og der en telefon står og ringer
i et tomt og mørkelagt hus.

Stein Mehren

Når du står i dritt til halsen, kan du ikke henge med hodet.
(Bjørg Thorhallsdottir)

Alf Prøysen har skrive veldig mange gode tekster og de fleste visene er kjente og kjære for oss. Her presenterer jeg de første versene i,

Hu Klara på Dal

Hu Klara på Dal står og drømmer ved gryta.
Tel haustes så tæk a seg tenest i by'n.
Og når det blir sammar'n så kjæma på feri,
men itte med nåså som peke i sky'n.

Å nei, hu skal helse på æille hu møte
og vinke med hæinna åt æille hu ser.
Og hælsure jordbær ska vara så søte
at unga får peing for å finna no'n fler.

Men kufferten hennes ska vara for diger,
hu får'n itte med seg, det fins itte råd,
så hæindelsbetjenten på Samvirkelaget
lyt kåmmå me'n sea når kvelden fell på.

Og så blir'n innbedt, og så får'n kaffe,
for den som har kaker i dag, er a mor.
Og både hæin far og a mor ska bli paffe
når dom ser at a pakke opp fire par sko.

Jeg er mest opptatt av fremtiden
for der skal jeg oppholde meg resten av mitt liv.

Mark Twain

Jeg er godt i gang med Landstrykere av Knut Hamsun og etter et bibliotekbesøk i dag så ligger Sjakknovelle av Stefan Zweig klar på nattbordet.
Lånte også to diktbøker som vil bli lest og bladd i denne helga.

Jeg holder også på med et annet spennende leseprosjekt. Byen jeg bor i kom med på Unesco sin verdensarvliste denne uka så jeg leser meg opp på historien til Rjukan og Sam Eyde.

Ønsker alle en fin helg.

Denne har jeg lenge hatt lyst å lese og ditt innlegg medfører at boken får bli med meg hjem fra biblioteket neste gang.

Ekstraordinært om liv og død

Jeffrey Eugenides (f. 1960) har så langt i sin forfatterkarriere tre romaner bak seg. Jeg har selv kun lest "Middlesex" (linken fører til min omtale av boka), men har "Formål ekteskap" liggende på vent. Siden jeg likte "Middlesex" så godt, ønsker jeg å lese alt Eugenides har skrevet. Det var derfor naturlig å begynne med debutromanen "The Virgin Suicides" aller først.

"Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord - det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese - visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep. De steg ut av ambulansen og tok det som vanlig altfor rolig etter vår mening. "Dette er ikke TV, folkens," mumlet den tjukkeste av dem halvhøyt. "Vi har vårt eget tempo." Han bar det tunge hjerte- og lungeredningsutstyret inn forbi buskene som hadde vokst til digre utysker, og videre over den raggete plenen som hadde vært føyelig og plettfri bare tretten måneder tidligere, da elendighetene tok til." (side 7)

Allerede den første setningen i boka røper hva vi har i vente. De skal alle dø, Lisbon-søstrene ... og de skal alle ta sine egne liv. De er unge, svært vakre, og har knapt tatt fatt på livene sine ... Hvorfor ender det slik til slutt at de ikke ønsker å leve? Hva er det som foregår innenfor husveggene til Lisbon-familien?

Fortelleren - eller rettere: fortellerne - er et anonymt "vi". Vi får egentlig aldri vite eksakt hvem de er. Ikke annet enn at de er gutter som har levd tett på - med dog så fjernt fra - Lisbon-søstrene. Betraktet dem på avstand, der de har drømt forbudte tanker om alt de kunne tenkt seg å gjøre med dem, de vakre søstrene som er gjenstand for deres drømmerier og begjær ... Historien fortelles 25 år etterpå.

Det er fem av Lisbon-søstrene; Mary, Therese, Lux, Cecilia og Bonnie. Fordi de er så lite tilgjengelig for omverdenen, innesperret som de stort sett er, spinnes det mange myter rundt jentene.

Første del av boka handler først og fremst om Cecilia, den første av jentene som lykkes i å ta sitt eget liv, etter først å ha mislykkes. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor valgte hun å gjøre dette den ene gangen Lisbon-familien faktisk åpnet opp huset for gjester for å ha fest?

"Vår interesse for Lisbon-søstrene ble bare større de første dagene etter begravelsen. I tillegg til sin skjønnhet kunne de nå fremvise et nytt og mystisk lidende vesen, i all stillhet, synlig bare i den blå hovenheten under øynene, eller i hvordan de plutselig kunne stanse og slå blikket ned og riste på hodet, som til livet selv. Sorgen fikk dem til å gå lange turer. ... Vi lå på en tiloversbleven tepperest i familien Kriegers kjeller og drømte om hvordan vi kunne trøste Lisbonjentene. Noen av oss ville legge seg i gresset sammen med dem, eller spille gitar og synge sanger for dem." (side 55)

Etter hvert deltar jentene i sine vanlige sysler utenfor huset igjen, inntil en katastrofal kveld fører til at de så og si fullstendig innesperret i hjemmet sitt. De får nemlig husarrest etter å ha kommet for sent hjem etter et jubileumsball.

"Det gikk bare noen uker fra Mrs Lisbon murte jentene inne under iverksettelse av de strengeste sikkerhetstiltak, til vi fikk de første rapportene om at folk hadde sett Lux elske på taket.

Jubileumsballet førte til at Mrs Lisbon trakk ned rullegardinene i første etasje for godt. Vi så ikke annet enn jentenes innesperrede skygger, som fikk fantasien vår til å løpe løpsk. Til dette kom at etter som høsten ble til vinter, ble trærne tettere i grenverket og tok til å lute, så de til slutt skjulte huset, trass i at det manglende løvet snarere burde ha gitt bedre innsyn. Det virket som om det til enhver tid hang en sky over familien Lisbons tak. Det fantes ingen annen forklaring enn den psykiske, som gikk ut på at huset ble gradvis mer tilslørt fordi Mrs Lisbon ville det slik." (side 143)

Selvmordene - for det blir jo flere av dem utover i boka - fører til slutt til at Mr. Lisbon, som er lærer, mister jobben sin. Hvem vil ha ham som lærer når døtrene hans ikke orker å leve? Etter dette går det for alvor nedover med familien Lisbon, for nå går heller ikke faren ut av huset. Glimtene som de som står utenfor får av familien, er at de nærmest virker upåvirket av at den ene jenta etter den andre dør ...

Uhyggestemningen ligger over romanen fra begynnelse til slutt, uten at vi som lesere blir presentert for noen løsning eller forklaring. Det er forteller-vi´et som formidler historien, og det er dette vi´et som gjetter og analyserer det som skjer. Med stor fare for misforståelser, slik det jo også er i det virkelige liv. Vi tror at vi har forstått alt, vi trekker våre slutninger - men ofte tenker vi helt feil og er ikke i nærheten av sannheten. Dette er for øvrig det fortellende vi´et i romanen smertelig klar over. De skjønner at det er mye de ikke vet, at de rett og slett ikke kan vite. De skjønner at alt blir gjetninger. Men så handler det kanskje aller mest om å bearbeide sterke følelser som de har hatt med seg fra de var i puberteten selv? Sånn sett blir deres gjetninger og analyser kanskje aller mest historien om dem selv, og i liten grad Lisbon-jentene, selv om det tilsynelatende er dem alt handler om.

Når vi ikke får vite hva som egentlig skjedde - hva er det da med denne romanen, som etter min mening har noe Ian McEwansk over seg? For meg var det en stor opplevelse å lese denne romanen, fordi jeg fra før av hadde hørt så mye om den og derfor hadde store forventninger - som ble innfridd, bare for å ha nevnt det. Boka har sterke litterære kvaliteter, og måten den er skrevet på er spennende og original. Det er ikke ofte forfattere velger vi-formen når en historie skal fortelles. (I farten kommer jeg i grunnen bare på Julie Otsukas roman "Buddha på loftet". Linken fører til min omtale av denne boka.) Dette fortellergrepet - flertallsformen - førte til at det ble et slags spenningsforhold mellom guttene som levde opp og som nå kunne se tilbake på noen helt spesielle opplevelser i ungdommen, og Lisbon-jentene, som alle døde den gangen. Romanen er på et vis fokusert rundt en gryende seksualitet i puberteten, og denne lå der hele tiden - riktignok uforløst for det meste, med unntak av Lux, som etter hvert ble svært så promiskiøs og elsket med den ene etter den andre på taket av Lisbon-huset. Jentene blir gjenstand for guttenes seksuelle fantasier, og fordi de er så fjerne og utilgjengelige for dem, forblir de mystiske og nærmest idealiserte.

Johan Harstad har i etterordet i boka analysert romanen, og på side 253 skriver han følgende:

"Det er noe Virginia Woolf-aktig over det hele. Det er også slik at Lisbon-jentene ikke fremstilles som underdanige, lett påvirkelige eller udugelige. Tvert imot, det er guttene, "vi"-et som fremstiller seg som den svake part, tilskueren, den passive (voyeuren, vil nok noen si), mens det hele tiden påpekes hvordan Lisbon-søstrene er perfekte taktikere, både i forhold til sine jevnaldrende gutter og sine foreldre som de tilsynelatende adlyder uten å stille spørsmål ved deres avgjørelser. Tilsynelatende er ordet, naturligvis, all den tid jentene bruker tålmodighet og forståelse for å dekke over planleggingen som foregår bak lukkede pikeromsdører.

Lisbon-søstrene er aldri ufarlige, de er ikke forsvarsløse. De er bare uoppnåelige. For alle som forsøker å være nær dem, forstå dem. Redde dem."

Det er helt klart mange innfallsvinkler til denne romanen, som selvsagt kan leses med svært forskjellige briller. Dette er dessuten en roman som vil vokse seg større ved annen gangs lesning, fordi man da vil se det større bildet og ikke bare detaljene rundt jentenes selvmord og guttenes nysgjerrige blikk på dem.

Dette er en fascinerende roman som ikke slipper taket med det første! Anbefales!

Boka er tilgjengelig i pocketutgave fordi Cappelen Damm har utgitt den i serien moderne klassikere. Jeg kjøpte den tidligere i år, og bare det forhold at min utgave utkom i 2012 og er 1. opplag av 1. utgave, forteller meg at dette ikke er en bok med altfor mange lesere. Boka fortjener å bli gjenoppdaget av flere lesere! Boka er for øvrig filmatisert.

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk.

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag.

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien.

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn.

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk.

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst?

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ...

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder.

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden.

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om.

Jeg anbefaler boka varmt!

Har flere dikt som troner helt øverst, og det er vanskelig å velge. Men akkurat i dag blir det:

VET DU?
Herrbjørg Wassmo

Jeg samler ja
øyeblikk med deg
som en sulten hund
eter grådig med hele
kroppen
og hver muskel i helspenn
jeg vil ikke skjemmes
enda alle har sagt
jeg må.

Som en hest
med senket hode
og skjelvende flanker
uten dekke i regnet
stygge sår i skinn og hold
etter sporer
lengter jeg etter
mørk varm stall
med deg.

Her er noen bøker jeg kan anbefale. Lars Mytting: Vårofferet , Hestekrefter og ikke minst den siste Svøm med dem som drukner.
Roy Jacobsen: Seierherrene, Vidunderbarn, Det nye vannet og De usynlige
Torgrim Eggen: Den nye Dyland
Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt ,Dager skal komme med blå vind, Hjem til jul. Bare mjuke pakker under treet
Odd Surén: Dråper i havet
Det var noen, men det er flere gode bøker der ute som bare venter på å bli lest av flere.

To mænd kom ruggende nordover fra nabogården, de var mørke i ansiktet og med tynt, grånet skjæg, den ene av dem har et veivspil på ryggen.
Det var visst ingen i hele grænden som hadde ventet sig noget særlig av denne dag, men så dukket disse to fremmede op, de steg frem på et iøynefaldende sted mellem husene, satte veivspillet på en stake og begyndte å spille. Alle grændens folk strømmet til, børn og kvindfolk, halvvoksinger og halte, en ring av folk omgav musiken. Det var så lite å falde i staver over nu om vinteren, alle mandfolk var i Lofoten, ingen danset og ingen sang, hele bygden var fattig og elendig, disse fremmede spillemænd var derfor en stor oplevelse, et eventyr, det var vel ingen som glemte dette eventyr senere i livet.

Landstrykere av Knut Hamsun

Jeg er veldig glad i Hamsun og har lest 3 av hans romaner med stor begeistring. Denne romanen har lenge stått i bokhylla og venta på å bli lest. Den er nå hentet frem og blir en av mine sommerbøker.