I denne boka har somaliske Ayaan Hirsi Ali samlet en rekke artikler og foredrag, hvor hun tar et oppgjør med islam og i særdeleshet kvinnesynet.

Ali er kjent for sitt samarbeid med Theo van Gogh om filmen"Submission". Van Gogh ble drept i 2004, og Ali står nå på dødslisten blant islamister. Selv flyktet hun i sin tid fra et tvangsekteskap og er i dag politiker i Nederland.

Jeg opplevde denne boka som veldig sterk og lærerik, spesielt når hun trekker frem enkeltskjebner, konsekvensene av tvangsgifte, kjønnslemlestelse og vold foretatt med henvisning til Koranen. Ali kunne nok ha tjent saken sin bedre dersom hun ikke hadde vært fullt så rasende. Jeg tror imidlertid at de fleste vil skjønne at hun ikke overdriver når hun forteller om diverse kvinneskjebner hun kom i kontakt med i sitt arbeid som tolk for kvinnelige asylanter.

Det som gjør budskapet ekstra sterkt er at hun selv er (eller riktigere: har vært) muslim og kjenner systemet innenfra. Hun etterlyser en opplysningstid innen islam, på lik linje med den som har forekommet i kristendommen og jødedommen. En opplysningstid preget av selvransakelse, modernisering av islam og tilpasning til den tiden vi lever i, hvor det er rom for å stille kritiske spørsmål og ikke minst rom for humor på egen religions bekostning. Først når religionen er gjort til et forhold mellom den enkelte og vedkommendes samvittighet (i forhold til gud), vil den muslimske verden bevege seg fremover ... hevder Ali.

Dette er en modig og viktig bok! Prisen forfatteren selv betaler ved å stå frem, er at hun må leve under streng bevoktning for ikke å risikere å bli drept av "sine egne".

En perle av en bok!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg leste Emile Ajars nydelige roman "Med livet foran seg".

Nå foreligger boka i en nyutgivelse fra forlaget Agora Publishing (med samme oversettelse som den opprinnelige norske utgivelsen i 1976 - Anne Elligers), som i samarbeid med Aschehoug forlag har som mål å "utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk oversettelse", " ... de fleste ... allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen", for å sitere fra en artikkel om lanseringen av forlaget på Aschehougs nettsider. Agora Bibliotek består med andre ord av et utvalg utsøkt litteratur og det er forfatteren Gabi Gleichmann som står som redaktør for utgivelsene.

Mannen bak pseudonymet Emile Ajar er Romain Gary (f. 1914 d. 1980). Han utga en hel del bøker i løpet av sin forfatterkarriere - anslagsvis 40. Det er en ganske spesiell historie bak hans valg om å utgi noen bøker under pseudonymet Emile Ajar. Angivelig var han lei av seg selv, og fikk gjennom dette psuedonymet anledning til å være tilskuer til sitt andre liv. At det var han som sto bak romanen "Med livet foran seg" ble for øvrig ikke kjent før en tid etter at han hadde vunnet Concour-prisen for boka, nærmere bestemt etter at han i 1980 hadde tatt sitt eget liv. Han var opprinnelig fra Litauen og het ikke en gang Romain Gary, men Roman Kacew, og var av jødisk ætt.

I "Med livet foran seg" møter vi den foreldreløse gutten Momo, som egentlig heter Mohammed. Ikke vet han hvor han kommer fra og ikke vet han hvor gammel han egentlig er. Det eneste han i grunnen vet er at han er av arabisk avstamning, fordi Madame Rosa som han bor oss, insisterer på at han trenger litt muslimsk oppdragelse. Madame Rosa har en fortid som prostituert, og er selv jøde - en av dem som overlevde nazistenes jødeutryddelse under krigen. Nå begynner hun å bli gammel og skral, og vi aner en begynnende og galopperende demensutvikling. Hun er ikke lenger i stand til å ta ordentlig vare på seg selv, og langt mindre de barna som er plassert hos henne av deres prostituerte mødre, som ellers risikerer å miste barna til Forsorgen. Det som da kan hende, er forbundet med skrekk og angst, uten at barna egentlig helt får tak i eksakt hva det er tale om.

Momo er fortelleren og jeg-personen i boka. Madame Rosa hevder at han er 10 år, men senere skal det vise seg at han er 14 og at hun har holdt igjen på alderen hans fordi hun er redd for å miste ham, hennes kjæreste barn. Miljøet de er en del av består av prostituerte, transseksuelle og fattige innvandrere fortrinnsvis fra afrikanske land.

Momo betrakter verden med sine barneøyne og sin egen uslåelige logikk. Mange av betraktningene han kommer med er så morsomme at jeg hylte av latter underveis. Med uttalelser ala "Så lenge det er liv, er det ikke fred å få" (side 18), "Hun sminker seg en god del, men det nytter ikke å leke gjemsel i hennes alder" (side 20), "Det er jo helt latterlig nå i våre dager, nå som alt det der er dødt og begravet, men jøder er ikke til å bli kvitt, særlig når de har vært utryddet, de kommer stadig tilbake til det" (side 36) og "Jeg husker jeg sa det rett ut til henne, du må slanke deg for å spise mindre, men det er fryktelig hardt for et gammalt menneske som er alene i verden. Hun trengte mer av seg selv. Når en ikke er omgitt av kjærlighet, så blir det til fett" (side 51) - så er det bare å gi seg ende over.

Og jeg fortsetter på side 108:

"I Afrika holder de sammen i stammer der de gamle er veldig ettertraktet på grunn av alt de kan gjøre for deg når de er døde. I Frankrike fins det ikke stammer på grunn av egoismen. Monsieur Walumba sier at Frankrike er blitt fullstendig avstammet, og det er derfor det fins bevæpnede bander som holder trofast sammen og prøver å utrette noe. Monsieur Walumba sier at de unge trenger en stamme, for ellers blir de som dråper i havet, og det gjør dem helt gærne. Monsieur Walumba sier at alt blir så stort nå til dags at det er ingen vits i å telle engang før du kommer til tusen. Det er derfor gamlingene som ikke kan gå sammen i bevæpnede bander for å eksistere, forsvinner uten å oppgi adresse og lever bortgjemt i støvete kroker. Ingen vet om dem, særlig på kvistværelser uten heis, når de ikke kan rope for å si fra at det er noen der, for det har de ikke krefter til. Monsieur Walumba sier at de burde få tilsendt store styrker av arbeidskraft fra Afrika for å lete etter gamle hver morgen klokka seks og kjøre vekk dem som det begynner å lukte av, for det er ingen som kommer og ser etter om gamlingen er i live fremdeles, og det er først når noen sier til vaktmesteren at det lukter i trappa at alt får sin forklaring."

Hylende morsomt, samtidig som det er en viss tristesse over det hele, fordi det lille Momo skildrer er fattigdom og ensomhet i all sin gru ... Man trenger jo ikke mye fantasi for å forstå hva han egentlig snakker om. Og det er nettopp vekslingen mellom det humoristiske og det alvorlige som er denne romanens styrke, samtidig som Momos uslåelige logikk går gjennom boka som en rød tråd. Han er så hjernevasket til å gjøre alt som står i hans makt for å unngå Forsorgen at selv den dagen da han faktisk har mulighet for å komme seg bort fra en Madame Rosa som ikke lenger er på høyden - selv da griper han ikke sjansen ...

Da jeg mottok et leseeksemplar av boka fra forlaget, fulgte en artikkel om forfatteren - forfattet av Gabi Gleichmann - med. Her skriver Gleichmann følgende:

"Uhyre innsiktsfullt skildres en verden av rusmisbruk, rasisme, prostitusjon, elendighet og segresjon. Trettifem år etter bokens utgivelse er dens bilde av livet på bunnen av det franske samfunnet mer aktuelt enn noensinne.

Romanen høstet enorm suksess. Den er faktisk den mest solgte og leste boken i Frankrikes historie. Da den ble kronet med landets høyeste litterære utmerkelse, Concourt-prisen, utløste det ville spekulasjoner om hvem som skjulte seg bak navnet Emile Ajar. Ingen var i tvil om at det måtte være en betydningsfull forfatter. Mange storheter ble utpekt. Også Gary. Men kritikerne avfeide denne muligheten med argumentet: "Å nei, Gary har ikke tilstrekkelig talent."

"Med livet foran seg" er en fantastisk roman på alle måter! Fortellerstilen og stemmen til den unge gutten Momo, som viser seg å være noe eldre enn han har fått vite av Madame Rosa, er gjennomført til fingerspissene. Skildringen av et miljø bestående av mennesker nederst på den sosiale rangstigen, er solid og autentisk, og her fremstilles et samhold så sterkt at ingen tillater noen å synke helt til bunns uten å komme med en utstrakt, hjelpende hånd. Nettopp samholdet er så rørende skildret at tårene presset på noen ganger. Dersom det ikke hadde vært for at Agora Publishings utgave av boka er så vakker, med en solid innbinding man ikke ser så ofte i våre dager, hadde jeg tatt frem min gule tusj og understreket de mest fantastiske sekvensene av boka under min lesing av den. Men akkurat det hadde jeg ikke lyst til å gjøre i dette prakteksemplaret av en bok.

Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger før jeg dør. Og når jeg først er inne på det, må jeg si at jeg undrer meg over at boka ikke er inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Der hadde den nemlig fortjent en plass! Ellers er jeg meget fornøyd med at denne boka nå er tilgjengelig for nye lesere! Måtte flere få øynene opp for denne bokskatten!

15 årige Kambili og broren Jaja vokser opp i en rik, men dypt religiøs familie i Nigeria. Faren har kontroll på alt de foretar seg og setter opp programmer for hva de får lov til å bruke tiden sin på. Selv den minste lille overtredelse anses som stor synd og straffes med vold og mishandling. Moren mister det ene ufødte barnet etter det andre grunnet ektmannens mishandling. Tross deres økonomiske velstand, har latter og spontanitet ingen plass i deres tilværelse. Barna og moren er knapt i stand til å treffe egne valg, tynget som de er under patriarkens despotiske kontroll.

Da Kambili og Jaja en dag blir invitert til sin livsbejaende tante Ifeoma, får de innblikk i en helt annen verden. Dette er en verden fylt av livglede og latter, en verden der kommunikasjonen er fri og hvor det er vel ansett å ha egne oppfatninger om ting. Selv om tanten er fattig, har hun og barna noe som Kambili og familien hennes aldri har hatt - nemlig noe så sjeldent som lykke. Møtet med tantens familie forandrer Kambili og Jajas liv for alltid.

Dette er en nydelig og sår roman med en gripende historie som blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt.

Dette er historien om Nigeria på 60-tallet, da det oppsto etniske konflikter mellom den muslimske og kristne delen av befolkningen. Det hele munnet ut i en borgerkrig, hvor igboene - de kristne - forsøkte å løsrive seg og danne den selvstendige staten Biafra.

Vi følger igbo-tvillingsøstrene Olanna og Kainene, først i de fredelige årene på begynnelsen av 60-tallet. De tilhører på mange måter eliten i landet, de intellektuelle og velstående. Olannas store kjærlighet er Odenigbo, mens Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard. Søstrene er svært ulike, og dette preger i svært stor grad valgene de tar i livene sine.

Da borgerkrigen bryter ut, må Olanna og Odenigbo flykte fra alt de eier for å unngå å bli slaktet ned av hausaene. De ender opp i en flyktningeleir, og dyp nød, sykdom og død preger etter hvert deres hverdag. Vi får også innblikk i livet til tjeneren deres, Ugwu, som følger dem i tykt og tynt.

Dette er en fantastisk roman på alle måter! Ikke bare gir den Biafra-katastrofen et menneskelig ansikt, men boka er så intenst levende skrevet og jeg opplevde virkelig å komme under huden på hovedpersonene. Jeg mener at denne boka er helt på høyden med "Tusen strålende soler", og synes det er rart at den ikke har fått tilsvarende oppmerksomhet i media.

Det tok litt tid før denne boka "tok av", men det er vel verdt å lese videre! Etter hvert presenteres vi for mange spennende og fascinerende menneskesjebner, som flettes inn i hverandre - alt sentrert rundt huset ved moskeen og hovedpersonen Aga Djan.

Et samfunn i dramatisk endring utgjør rammen for romanen. Vi får innblikk i Irans nyere historie, som starter med sjah-veldet og ender med fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer. Under sjahen var ingen i tvil om hvem som betydde noe i samfunnet og hvem som hadde makt. Etter at Khomeni overtok makten, spredte frykten og angiveriet seg, og folk ble fengslet og drept uten lov og dom. Man kunne ikke stole på noen - selv ikke medlemmer av nærmeste familie. Alt ondt kom fra Vesten og Amerika i særdeleshet ... Aga Djan må innse at hans posisjon som en betydningsfull mann tilhører en tilbakelagt epoke.

Det som gjorde boka spennende for meg var at jeg fikk innblikk i en historie jeg fra før av bare kjente fra utsiden. Slike bøker bidrar også til å tegne et mangfoldig og nyansert bilde av et folk som man grunnet manglende kunnskaper gjerne har veldig stereotype oppfatninger om.

Når jeg likevel ikke vil rangere denne boka høyere, er det fordi jeg synes det glipper litt på slutten i romanen.

Brüssel er okkupert av nazistene, året er 1942 og jødene må enten flykte eller gå i dekning for å unnslippe deportasjon og senere utryddelse. Joseph er syv år og hans foreldre plasserer ham hos ekteparet du Sully mens de selv går i dekning. Der kan han imidlertid ikke bli værende, og etter hvert havner han hos fader Pons, som har forbarmet seg over rundt 20 foreldreløse gutter. Halvparten av dem er jøder. Apotekeren mademoiselle Marcelle har utstyrt guttene med falske papirer.

Fader Pons gjør det som står i hans makt for å beskytte guttene mot nazistene, vel vitende om at alt nazistene trenger å gjøre for å avsløre dem er å undersøke om guttene er omskåret. Uansett religion går guttene til katolsk messe, og de opptrer som så gode kristne som mulig for ikke å vekke mistanke om deres egentlige bakgrunn.

Joseph selv er fortelleren av historien, og gjennom hans øyne blir vi vitne til alt det absurde som skjer. Vennskapet hans med den noe eldre Rudy og fader Pons er rørende beskrevet. Da krigen er over, begynner fader Pons arbeidet med å finne foreldrene til guttene. Ikke alle er like heldige, men noen av dem, deriblant Joseph, opplever å bli gjenforent med sine foreldre. Det skal imidlertid vise seg at det ikke er bare-bare … Etter flere år å ha fornektet sin bakgrunn, som egentlig ikke var spesielt jødisk i utgangspunktet, er det ikke gjort i en håndvending å skulle bli svært så jødisk, gå til bar mitsva osv. i løpet av kort tid. Men fordi seks millioner jøder er utryddet av Hitler, fremstår det som særdeles viktig å ta vare på det spesifikt jødiske enn hva det var før krigen startet!

Boka er nydelig skrevet, og underveis er den dessuten svært tankevekkende på flere nivåer. Som Noa fra bibelhistorien reddet fader Pons ikke bare de om lag 20 guttene, men alle deres etterkommere i all fremtid. Boka er for øvrig basert på en sann historie.

Med ordene "ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv ...." innledes denne boka. Søstrene Sarah og Emily vokser opp som skilsmissebarn på 30-40-tallet i USA. Moren flytter konstant rundt, og jentene rekker aldri å slå rot noe sted. Faren har en noe fjern rolle i livene deres, og fremstår mer som en snill onkel som av og til finner på gøyale ting med dem. Søstrene beundrer ham fordi han skriver overskriftene i en avis, men egentlig er han "bare" korrekturleser, noe han skammer seg over.

Etter hvert beveger søstrenes liv seg i vidt forskjellige retninger. Mens Sarah gifter seg og får tre sønner, går Emily på skole - først på college som hun grunnet dyktighet har vunnet et stipend til, og deretter på universitetet.

Selv om Sarah skjøt "gullfuglen" og fikk flotte Tony, er hun ikke lykkelig. Ikke bare drikker hun for mye, men mannen slår henne og latterliggjør henne for den minste lille ting. Sarah er en stolt kvinne og så dyktig er hun til å skjule mishandlingen at jeg som leser ble sittende og tenke "ble hun mishandlet, eller var dette noe hun bare fant på?"

Emily har en endeløs rekke av affærer med menn. Den ene etter den andre vandrer inn og ut av livet hennes. Som regel er det hun selv som dumper mennene, men de få gangene hun føler at hun nærmer seg noe som kan ligne lykke, er det hun selv som blir dumpet. Selv om hun er svært dyktig i de jobbene hun får, blir hun alltid forbigått av menn - slik skjebnen var for mange av datidens kvinner.

Jeg skal ikke røpe hva som blir endeliktet til søstrene, annet enn at det må ha vært uendelig frustrerende å være kvinne i datidens USA.

Denne boka har fått strålende kritikker. Selv er jeg mer måteholden i min begeistring. Tidvis var boka vel melodramatisk, og jeg klarte liksom ikke helt å leve meg inn i søstrenes skjebner. Noen ganger fikk fortellerstilen i boka dessuten noe fabellignende ved seg, og i tillegg til å skape avstand mellom hovedpersonene i boka og meg som leser, fjernet dette på en måte historien fra det virkelige liv. Nei, historien grep meg ikke. Tidligere har jeg kun lest "Revolutionary Road" av denne forfatteren, og den boka elsket jeg. Men "Påskeparaden" nådde altså ikke opp til disse høyder. Kan det ha noe å gjøre med at det er en mann som har forsøkt å tegne et par kvinneportretter, uten egentlig å kjenne kvinners måte å tenke og føle på? Og så har han rett og slett bommet på en del punkter? Jeg tror det. For finnes det menneske - mann eller kvinne - som ikke har noen idé om hva man ønsker seg av livet? Og som bare dilter formålsløst hit og dit og bare lar ting skje med en? Uten å stå for noe? Og uten å gripe inn i sin egen skjebne? Det var som om kvinnene i boka manglet et indre sjelsliv. I alle fall slapp jeg som leser ikke inn i det, og dermed ble beskrivelsene nokså endimmensjonale og uinteressante. Når jeg likevel mener at boka er grei nok, er det fordi den er svært godt skrevet.

Mario Vargas Llosa har skrevet mange perler av noen bøker, så forventningene er alltid store hver gang jeg åpner en ny bok av denne forfatteren. Om det var tidspunktet jeg startet opp med den på eller noe annet som gjorde at den fikk en noe treg start, skal være usagt, men FOR en bok da jeg bare hadde pløyd meg gjennom de 100 første sidene!

Vi møter maleren Paul Gauguin, som levde i perioden 1848 – 1903, og hans mormor Flora Tristan, som levde i perioden 1803 – 1844. Gauguin følger vi i hans siste leveår, som han stort sett valgte å tilbringe på Tahiti etter en del bitre år i Frankrike. Etter at han valgte å følge sitt kunstnerkall og forlot sitt gode borgerlige liv med kone og fem barn, skulle hans liv følge en nedadstigende spiral hvor han til slutt mer eller mindre gikk til grunne. Ikke bare ble han fullstendig demoralisert, men sykdommen han pådro seg, hele tiden omtalt som ”den unevnelige sykdommen” og som mest sannsynlig var syfilis, gjorde livet hans til et helvete på jord. Han var for øvrig i konstant opprør mot det etablerte samfunnet. Tilbakeblikkene på hans tilværelse i Europa, hvor hans samtidige Vincent van Gogh og en rekke andre kunstnere innenfor impresjonismen, påvirket samfunnet og kunstnerlivet den gangen, er spennende lesning! Det var også spennende å bli bedre kjent med denne kunstneren og bakgrunnen for alle hans polynesiske bildemotiver.

Parallelt følger vi bestemoren Floras liv. I sin samtid var hun en meget spesiell og sterk kvinne, som forlot sin voldelige og incestuøse mann sammen med sine to små barn. Med loven i hånd forsøkte ektemannen gang på gang å tvinge henne tilbake, og livet hennes ble til slutt en evig flukt. I første rekke oppsøkte hun farsslekten i Peru. Senere ble hun en foregangskvinne som reiste rundt i Frankrike og England for å vekke undertrykte arbeidere fra dvalen. Elendigheten som møtte henne over alt var helt ubeskrivelig. Hun møtte stor motstand fra det etablerte samfunnet hvor hun enn kom, og ble betraktet som en oppvigler. Som enslig kvinne ble hun dessuten forsøkt holdt nede med holdninger vi i dag grøsser av. For den gangen kunne ikke en kvinne farte rundt på egen hånd uten å bli betraktet som et ludder. I forhold til det puritanske livet Flora tross alt levde, blir dette et paradoks.

Llosa har valgt en meget spennende fortellerteknikk der han alternerer mellom Flora og Pauls liv. Han henvender seg til dem i dus-form, og på den måten kryper vi som lesere nesten under huden på hovedpersonene. Her er den typiske latin-amerikanske magiske realismen helt fraværende. Det synes jeg var befriende! Llosa skriver fantastisk godt! De svært forskjellige historiene om en bestemor og et barnebarn – på den ene siden et dypt, dypt alvor og på den annen side en fullstendig demoralisert verden hvor ingenting tas skikkelig alvorlig – ga boka en fin balanse. Jeg gir denne boka toppkarakter!

Arturo Bandini drømmer om å bli forfatter, men i en alder av 20 har han kun en publisert novelle med tittelen ”Og bikkja gjødde til langt på natt” å vise til. Han bor på et temmelig semmert hotell, og i perioder er det knapt så han har penger til mat. Hans kreativitet for å overleve er stor, men det går en grense for hvor langt han er villig til å synke for en matbit.

En dag treffer han meksikanerjenta Camilla Lopez i en bar hvor hun serverer. Dette blir innledningen til et hat-kjærlighetsforhold, hvor de begge fornedrer hverandre til det utålelige lavmål. Jo verre de behandler hverandre, jo mer tiltrekkes de av hverandre. For Arturo er Camilla ”Maja-prinsessen”. Mens Arturo forsøker å få flere noveller og til slutt en roman publisert, drar Camilla ham mer og mer inn i galskapen …

I begynnelsen fikk denne romanen meg til å tenke på Hamsuns ”Sult” fordi tematikken er så lik. Språket er imidlertid mer moderne, og bakteppet i historien er også annerledes. Boka er meget godt skrevet, og forfatteren går dypt, dypt inn i sinnet til hovedpersonen. Vekslingen mellom Arturos ømhet og kynisme var fascinerende lesning! Forfatteren Charles Bukowski , som står bak mange bøker om mennesker som lever helt på kanten av stupet i samfunnet, har skrevet forordet i boka.

Boka kom ut i USA i 1939 og regnes som sentral i amerikansk litteratur.

Jeg er enig med deg. Det var kanskje dumt av meg å lese "Fortellernes marked" uten å ha lest "Prost Gotvins geometri først. Jeg er ellers veldig fan av Gert Nygårdshaug. ;-)

Jeg pleier sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, og som regel blir jeg skuffet når jeg lar meg friste likevel. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågår.

Min kamp 1 er første bok av i alt seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, men det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent er denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg – den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den. Det er så jeg undres stort over det fokus enkelte beskrivelser av navngitte personer i boka har fått, gjerne kun i en bisetning. For hvor grusom er ikke forfatteren først og fremst i sin bedømmelse av seg selv ?

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand, og det er spesielt forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka, inntil dette overtar hele boka i siste halvdel. Men da er faren død, og forfatteren og broren har reist til farmoren i Kristiansand, der faren bodde de siste årene. Synet som møter dem er sjokkerende!

Forfatterens forhold til faren har satt dype spor i ham. Faren hvis haukeblikk alltid var til stede, faren som så ”alt” og aldri unnlot å la en eneste anledning gå fra seg til å kritisere, faren som egentlig kun så det negative. Og som tross sitt nærvær likevel var så fjern og utilgjengelig ikke bare for forfatteren, men også for broren hans. Forholdet til faren, for ikke å si mangelen på et forhold, preger Knausgård i hele tyveårene, og gjør at hans studietid i Bergen fremstår som et eneste langt parentes i livet hans. Han får ikke til noen ting, og fremstår som en taper. Ikke har han draget på damer og ikke er han i stand til å skaffe seg en eneste venn. Men hvordan kan noen i det hele tatt like ham når han ikke liker seg selv? Han famler rundt og prøver å finne et ståsted i livet. Det skal tydeligvis gå noen år før han får dette til.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Bok nr. 2 er allerede innkjøpt og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med den.

Nora Manin er et resultat av en romanse moren hennes en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde rett etter hennes fødsel, og selv vokser hun opp i London sammen med sin mor, en etter hvert meget forbitret kvinne. Da Noras ekteskap brått tar slutt, bestemmer hun seg for å bryte opp fra sin vante tilværelse, og så flytter - eller rettere sagt flykter - hun til Venezia. Drømmen er å bli glassblåser på Murano, en liten øy utenfor Venezia.

I Venezia lykkes hun i første omgang med å få seg jobb som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Nora tar tilbake sitt opprinnelige navn Leonora, og gjør det hun kan for å bli integrert i Venezias liv. Hun er besatt på å finne ut av sin forfaders skjebne, Corradino Manin. Hans glassblåserkunst var viden kjent på slutten av 1600-tallet.

Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter om svik dukker opp i dagspressen. Alle vil nemlig ikke Leonora vel, og det viser seg at enkelte opplever det temmelig provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Parallelt med Leonoras historie, følger vi Corradino og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. Ludvig XIV, selveste Solkongen, var på denne tiden i gang med å bygge Versailles, et slott han ønsket skulle bli det mest storslagne i hele Europa. I en tid da speil var verdt sin vekt i gull, planla den franske kongen å bygge speilsalen. Og for å få det til, trengte han å få tak i forretningshemmelighetene til glassblåserne på Murano, som nærmest levde et slavelignende liv på øya. Corradino solgte øyensynlig sjelen sin til Solkongen, og spørsmålet som det gjenstår å finne svar på til slutt er om han var en helt eller en skurk. Corradinos skjebne griper praktisk talt inn i nåtiden og påvirker Leonoras liv på det mest avgjørende - både hva gjelder hennes glassblåserkarriere og i hennes kjærlighetsliv.

Jeg likte boka, måten den er skrevet på og fortellingen som sådan. I tillegg var det interessant å få innblikk i livet på Murano opp gjennom tidene. Jeg har selv vært noen ganger i Venezia, og synes selvsagt det var ekstra morsomt at jeg kunne kjenne meg igjen nesten uansett hvilket smug som ble beskrevet. Denne boka kan jeg trygt anbefale, selv om den mangler noe for å få toppskår.

Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstragavanse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.

I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.

Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10 åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt "riktig", og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor ...

Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10 årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden, velstanden som etter hvert ble alle til del - nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!

I denne fjerde boka om Jarle Klepp har Jarle blitt 35 år og arbeider som journalistvikar i Stavanger Aftenblad. En sommerkveld i 2007 skal hans ungdoms store helter, bandet The Smiths, spille konsert på Øyafestivalen. Bandet som ble oppløst en gang på 80-tallet ... Jarle har klarert med avisledelsen at han skal skrive konsertanmeldelsen. Og FOR en anmeldelse han skal skrive! Det skal bli en anmeldelse som blir lagt merke til både i inn- og utland!

Jarle befinner seg i konsertområdet og det er bare minutter om å gjøre før bandet begynner å spille. Så skjer det ... han ser noe han aldri burde ha sett, og etter dette går ingenting som planlagt. Det store spørsmålet er hvem denne Pixley Mapogo egentlig er.

Handlingen er fortettet og skjer i løpet av et døgn. Vi møter bl.a. igjen Jarles kompis Helge Ombo, som i mellomtiden er blitt en desillusjonert fyllik. Jarle er på sin side fremdeles en stor guttunge som aldri riktig har blitt voksen. Det er bøttevis med humor i boka, og som ihuga Jarle Klepp-fan må jeg medgi at jeg elsket boka! Men dette kan da ikke være den siste? Det MÅ komme flere bøker!

Boka rommer historien om George og Lennie, som lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Lennie er tilbakestående, og alle lurer på hvorfor George gidder å ta seg av ham. Men Lennie er en stor mann med kjempekrefter og som jobber for minst to, mens George er nokså liten og puslete - og det er tross alt hyggeligere å være to. Dessuten deler de to en drøm om å få seg en egen farm en dag.

Lennie elsker dyr, spesielt dyr med myk pels som han kan kose med. Gang på gang opplever han imidlertid at han tar livet av sine små venner, uten at det var meningen. Mang en gang har George reddet ham ut av vanskelige situasjoner, men like mange ganger har de vært nødt til å flykte med en hel bygd i helene.

En dag er imidlertid ikke George der, og oppasserens kone som ikke skjønner at Lennie er tilbakestående, blir vel nærgående. Og så går det forferdelig galt ...

Dette er en rørende fortelling av den typen Steinbeck er så god til å skrive. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest en stor roman i en liten bok.

Handlingen i boka er lagt til byen Visjegrad i Bosnia, og starter med byggingen av brua over elva Drina på slutten av 1500-tallet, på den tiden Balkan var underlagt det ottomanske riket. Broen var en gave fra den tyrkiske vesiren, men ble til gjennom tvangsarbeid for beboerne i den lille landsbyen. Straffen for manglende adlydelse av vesirens ordre var meget brutal.

Det tok fire-fem år å bygge brua, og da den sto ferdig fulgte en eventyrlig vekst i handelen i området. Kristne, muslimer og jøder levde i relativ fredelig sameksistens, side om side, i mange hundre år, og landsbyen vokste og ble til en by. Livet rundt brua skildres gjennom disse årene og frem til utbruddet av første verdenskrig, som kom etter skuddene i Sarajevo. På den tiden lå Bosnia under keiserdømmet Østerike-Ungarn.

Historiene som fortelles i boka er basert på virkelige hendelser, og det er de mest fantastiske historier som fortelles om store og små hendelser i Visjegrad, byen ved brua over Drina. Etter hvert økte motsetningene mellom de ulike trosretningene, hvilket medførte at de i krisetider ikke lenger sto sammen slik de tidligere alltid hadde gjort. Sånn sett danner boka grunnlag for bedre å forstå de etniske motsetningene som til slutt kuliminerte i krigen i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet.

De litterære kvalitetene i boka beveger seg på et meget høyt nivå, og forfatteren fikk også Nobels litteraturpris for den i 1961. Selv om boka mer er en slags historiebok enn et skjønnlitterært verk i tradisjonell forstand, opplevde jeg et sjeldent driv over den. Jeg måtte bare lese videre og klarte knapt å legge den fra meg. Det er veldig synd at denne boka ikke er å få kjøpt akkurat nå, men jeg er veldig sikker på at den vil bli utgitt igjen og igjen!

Vi befinner oss i Persia i det 1700 århundre, og en 14 år gammel jente med en lys fremtid er snart gifteklar. Men så dør faren og alt, absolutt alt, forrykkes. Etter at hun og moren har brukt opp alt av oppsparte midler, tvinges de til å oppsøke hjelp hos farens halvbror og hans kone i byen Isfahan.

Selv om onkelen er et godt menneske, forventes det at de bidrar i husholdningen, og nokså snart blir de han og hans kones hardt arbeidende tjenere. Jenta, som også er bokas jeg-person, har talenter innen teppeknytting, og onkelen er ansatt hos sjahen som lenge har sett verdien og kunsten i persiske tepper. Onkelen har drevet med tepper i omtrent hele sitt liv, og han tilbyr sin niese opplæring i den edle kunst.

Etter hvert tvinger omstendighetene jenta til å akseptere en fornedrende sigheh, som er en slags ekteskapspakt. Dvs. egentlig er det en fordekt måte å gi et løst seksuelt forhold et snev av anstendighet i datidens strenge moralske samfunn. Skjønt det var ikke mer anstendig enn at det ble holdt strengt hemmelig. Da jentas beste venninne blir tvangsgiftet med den samme mannen, bygger det seg opp til en dyp konflikt som bare kan løses ved at jenta velger den ytterste fattigdom i stedet for å forlenge sighehen ... For hva har hun å tilby når hun verken har medgift eller sin møydom i behold?

Forfatteren er selv fra Iran, men er oppvokst i San Francisco. Hun har gjort reseach i mange år for å kunne skrive denne boka på en så autentisk måte som mulig. Tidvis kunne jeg omtrent kjenne luktene fra basarene, og beskrivelsen av kvinnene i sjahens harem og kivingen dem i mellom, var fornøyelig lesning. Selv om dette ikke er et skjønnlitterært storverk, og historien tidvis er både forutsigbar og til og med banal, storkoste jeg meg med den!

Pippa Lee har vært gift med den tretti år eldre ektemannen Herb i en mannsalder. Nå nærmer hun seg 50 år, og Herb har solgt huset deres slik at de kan flytte til et bokompleks for eldre. Dette bokomplekset kalles "Rynkeby" på folkemunne.

Pippa kan på alle mulige måter se tilbake på et lykkelig samliv med Herb, hvor hun har gjort alt som har stått i hennes makt på å fremstå som en perfekt hustru for Herb og en god mor for deres to barn. Men med fremtidsutsikter i Rynkeby, skjer det noe dramatisk med henne. Skjønt der sartere sjeler kanskje ville ha fått et nervøst sammenbrudd, begynner Pippa i stedet i reflektere over hva som er årsaken til at hun har endt opp akkurat her.

Gjennom tilbakeblikk til sin ville ungdomstid - en periode som var villere enn for de aller, aller fleste - finner hun på et vis svar på hva som gjorde at hun foretok de valg hun gjorde. Og det var først på dette stadiet at boka tok av for mitt vedkommende. For maken til hemmeligheter som Pippa skjuler skal man lete lenge etter. Spennende var det også å lese om hennes distanserte forhold til moren - noe som har satt sitt preg på Pippas forhold til sin egen datter. På veien mot det mer konforme livet, har imidlertid Pippa mistet mye av seg selv. Men er det for sent å finne tilbake til dette, selv i en alder av 50?

Dette er en herlig bok om å finne seg selv. Spennende og fargerike personskildringer krydret historien og gjorde den i tillegg morsom å lese.

Forfatteren og bokas jeg-person treffer på den lille prinsen i Sahara etter at prinsen har nødlandet flyet sitt. Prinsen har reist langt i håp om å treffe en venn. Under reisen sin har han vært innom mange forskjellige planeter, og han har bl.a. truffet en dranker, en svært forfengelig mann, en lyktetenner, en forretningsmann og en geograf. Han forteller om disse menneskene, og dermed fremstår talen hans som en fortelling om hva som er viktig og likegyldig her i livet - i en noe naiv fortellerstil.

Boka var både søt og nydelig den, og Nils Ole Oftebro leste den med en herlig entusiasme. Like fullt må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet fordi denne boka har vært fremhevet som en liten skatt.

Lydboka inneholder de tre novellene "Madame Høiers leiefolk", "Karens jul" og "Den røde gardin".

Hovedpersonene i de to første novellene er så fattige som det er mulig å bli. I "Madame Høiers leiefolk" kastes en fattig, barnerik familie på dør fordi de ikke har betalt husleie. Barnas far drikker, og moren er i ferd med å bli fullstendig følelseskald, som et skjold mot all den urett som har rammet henne og familien. I "Karens jul" møter vi en ung mor og hennes nyfødte barn. Hun har ikke noe sted å gjøre av seg når kulden kommer, og dette får fatale konsekvenser for henne og barnet.

Novellene føyer seg sånn sett inn i Amalie Skrams forfatterskap for øvrig, hvor de nedrigste av de aller nedrigste skjebner skildres.