En perle av en bok!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg leste Emile Ajars nydelige roman "Med livet foran seg".

Nå foreligger boka i en nyutgivelse fra forlaget Agora Publishing (med samme oversettelse som den opprinnelige norske utgivelsen i 1976 - Anne Elligers), som i samarbeid med Aschehoug forlag har som mål å "utgi noen av vår tids mest betydningsfulle utenlandske forfattere i norsk oversettelse", " ... de fleste ... allerede veletablerte på den internasjonale litterære scenen", for å sitere fra en artikkel om lanseringen av forlaget på Aschehougs nettsider. Agora Bibliotek består med andre ord av et utvalg utsøkt litteratur og det er forfatteren Gabi Gleichmann som står som redaktør for utgivelsene.

Mannen bak pseudonymet Emile Ajar er Romain Gary (f. 1914 d. 1980). Han utga en hel del bøker i løpet av sin forfatterkarriere - anslagsvis 40. Det er en ganske spesiell historie bak hans valg om å utgi noen bøker under pseudonymet Emile Ajar. Angivelig var han lei av seg selv, og fikk gjennom dette psuedonymet anledning til å være tilskuer til sitt andre liv. At det var han som sto bak romanen "Med livet foran seg" ble for øvrig ikke kjent før en tid etter at han hadde vunnet Concour-prisen for boka, nærmere bestemt etter at han i 1980 hadde tatt sitt eget liv. Han var opprinnelig fra Litauen og het ikke en gang Romain Gary, men Roman Kacew, og var av jødisk ætt.

I "Med livet foran seg" møter vi den foreldreløse gutten Momo, som egentlig heter Mohammed. Ikke vet han hvor han kommer fra og ikke vet han hvor gammel han egentlig er. Det eneste han i grunnen vet er at han er av arabisk avstamning, fordi Madame Rosa som han bor oss, insisterer på at han trenger litt muslimsk oppdragelse. Madame Rosa har en fortid som prostituert, og er selv jøde - en av dem som overlevde nazistenes jødeutryddelse under krigen. Nå begynner hun å bli gammel og skral, og vi aner en begynnende og galopperende demensutvikling. Hun er ikke lenger i stand til å ta ordentlig vare på seg selv, og langt mindre de barna som er plassert hos henne av deres prostituerte mødre, som ellers risikerer å miste barna til Forsorgen. Det som da kan hende, er forbundet med skrekk og angst, uten at barna egentlig helt får tak i eksakt hva det er tale om.

Momo er fortelleren og jeg-personen i boka. Madame Rosa hevder at han er 10 år, men senere skal det vise seg at han er 14 og at hun har holdt igjen på alderen hans fordi hun er redd for å miste ham, hennes kjæreste barn. Miljøet de er en del av består av prostituerte, transseksuelle og fattige innvandrere fortrinnsvis fra afrikanske land.

Momo betrakter verden med sine barneøyne og sin egen uslåelige logikk. Mange av betraktningene han kommer med er så morsomme at jeg hylte av latter underveis. Med uttalelser ala "Så lenge det er liv, er det ikke fred å få" (side 18), "Hun sminker seg en god del, men det nytter ikke å leke gjemsel i hennes alder" (side 20), "Det er jo helt latterlig nå i våre dager, nå som alt det der er dødt og begravet, men jøder er ikke til å bli kvitt, særlig når de har vært utryddet, de kommer stadig tilbake til det" (side 36) og "Jeg husker jeg sa det rett ut til henne, du må slanke deg for å spise mindre, men det er fryktelig hardt for et gammalt menneske som er alene i verden. Hun trengte mer av seg selv. Når en ikke er omgitt av kjærlighet, så blir det til fett" (side 51) - så er det bare å gi seg ende over.

Og jeg fortsetter på side 108:

"I Afrika holder de sammen i stammer der de gamle er veldig ettertraktet på grunn av alt de kan gjøre for deg når de er døde. I Frankrike fins det ikke stammer på grunn av egoismen. Monsieur Walumba sier at Frankrike er blitt fullstendig avstammet, og det er derfor det fins bevæpnede bander som holder trofast sammen og prøver å utrette noe. Monsieur Walumba sier at de unge trenger en stamme, for ellers blir de som dråper i havet, og det gjør dem helt gærne. Monsieur Walumba sier at alt blir så stort nå til dags at det er ingen vits i å telle engang før du kommer til tusen. Det er derfor gamlingene som ikke kan gå sammen i bevæpnede bander for å eksistere, forsvinner uten å oppgi adresse og lever bortgjemt i støvete kroker. Ingen vet om dem, særlig på kvistværelser uten heis, når de ikke kan rope for å si fra at det er noen der, for det har de ikke krefter til. Monsieur Walumba sier at de burde få tilsendt store styrker av arbeidskraft fra Afrika for å lete etter gamle hver morgen klokka seks og kjøre vekk dem som det begynner å lukte av, for det er ingen som kommer og ser etter om gamlingen er i live fremdeles, og det er først når noen sier til vaktmesteren at det lukter i trappa at alt får sin forklaring."

Hylende morsomt, samtidig som det er en viss tristesse over det hele, fordi det lille Momo skildrer er fattigdom og ensomhet i all sin gru ... Man trenger jo ikke mye fantasi for å forstå hva han egentlig snakker om. Og det er nettopp vekslingen mellom det humoristiske og det alvorlige som er denne romanens styrke, samtidig som Momos uslåelige logikk går gjennom boka som en rød tråd. Han er så hjernevasket til å gjøre alt som står i hans makt for å unngå Forsorgen at selv den dagen da han faktisk har mulighet for å komme seg bort fra en Madame Rosa som ikke lenger er på høyden - selv da griper han ikke sjansen ...

Da jeg mottok et leseeksemplar av boka fra forlaget, fulgte en artikkel om forfatteren - forfattet av Gabi Gleichmann - med. Her skriver Gleichmann følgende:

"Uhyre innsiktsfullt skildres en verden av rusmisbruk, rasisme, prostitusjon, elendighet og segresjon. Trettifem år etter bokens utgivelse er dens bilde av livet på bunnen av det franske samfunnet mer aktuelt enn noensinne.

Romanen høstet enorm suksess. Den er faktisk den mest solgte og leste boken i Frankrikes historie. Da den ble kronet med landets høyeste litterære utmerkelse, Concourt-prisen, utløste det ville spekulasjoner om hvem som skjulte seg bak navnet Emile Ajar. Ingen var i tvil om at det måtte være en betydningsfull forfatter. Mange storheter ble utpekt. Også Gary. Men kritikerne avfeide denne muligheten med argumentet: "Å nei, Gary har ikke tilstrekkelig talent."

"Med livet foran seg" er en fantastisk roman på alle måter! Fortellerstilen og stemmen til den unge gutten Momo, som viser seg å være noe eldre enn han har fått vite av Madame Rosa, er gjennomført til fingerspissene. Skildringen av et miljø bestående av mennesker nederst på den sosiale rangstigen, er solid og autentisk, og her fremstilles et samhold så sterkt at ingen tillater noen å synke helt til bunns uten å komme med en utstrakt, hjelpende hånd. Nettopp samholdet er så rørende skildret at tårene presset på noen ganger. Dersom det ikke hadde vært for at Agora Publishings utgave av boka er så vakker, med en solid innbinding man ikke ser så ofte i våre dager, hadde jeg tatt frem min gule tusj og understreket de mest fantastiske sekvensene av boka under min lesing av den. Men akkurat det hadde jeg ikke lyst til å gjøre i dette prakteksemplaret av en bok.

Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger før jeg dør. Og når jeg først er inne på det, må jeg si at jeg undrer meg over at boka ikke er inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Der hadde den nemlig fortjent en plass! Ellers er jeg meget fornøyd med at denne boka nå er tilgjengelig for nye lesere! Måtte flere få øynene opp for denne bokskatten!

Nok en bok å lete etter, skjønner jeg - for nå fikk jeg veldig lyst til å lese denne! Etter å ha lest RandiAs innlegg, skjønner jeg at "Emile Ajar" er pseudonymet til Romain Gary - som jeg aldri har lest noe som helst av, men jeg har da fått påvist huset han vokste opp i under en guidet tur i Vilnius. Så jeg har vært oppmerksom noen år på at her var nok en forfatter jeg visste altfor lite om... "Med livet foran seg" er nå ført opp på min ønskeliste, takk Rose-Marie og RandiA!

Her er en annen prisvinner som fortjener litt oppmerksomhet. Han har ikke Nobel prisen da, men å vinne den franske Goncourt-prisen to ganger er jo bra. Romain Kacew (Gary)skrev vel lenge under pseudonymet Émile Ajar....har såvidt begynt på denne romanen, men føler med en gang at dette er fengslende skrevet, morsom synsvinkel å få dette fortalt gjennom denne merkelige guttens fortelling, selv om han skildrer mye trist i dette miljøet..er det da sannelig et humoristisk preg over beretningen også.