Bokelskere.no

Med ordene "ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv ...." innledes denne boka. Søstrene Sarah og Emily vokser opp som skilsmissebarn på 30-40-tallet i USA. Moren flytter konstant rundt, og jentene rekker aldri å slå rot noe sted. Faren har en noe fjern rolle i livene deres, og fremstår mer som en snill onkel som av og til finner på gøyale ting med dem. Søstrene beundrer ham fordi han skriver overskriftene i en avis, men egentlig er han "bare" korrekturleser, noe han skammer seg over.

Etter hvert beveger søstrenes liv seg i vidt forskjellige retninger. Mens Sarah gifter seg og får tre sønner, går Emily på skole - først på college som hun grunnet dyktighet har vunnet et stipend til, og deretter på universitetet.

Selv om Sarah skjøt "gullfuglen" og fikk flotte Tony, er hun ikke lykkelig. Ikke bare drikker hun for mye, men mannen slår henne og latterliggjør henne for den minste lille ting. Sarah er en stolt kvinne og så dyktig er hun til å skjule mishandlingen at jeg som leser ble sittende og tenke "ble hun mishandlet, eller var dette noe hun bare fant på?"

Emily har en endeløs rekke av affærer med menn. Den ene etter den andre vandrer inn og ut av livet hennes. Som regel er det hun selv som dumper mennene, men de få gangene hun føler at hun nærmer seg noe som kan ligne lykke, er det hun selv som blir dumpet. Selv om hun er svært dyktig i de jobbene hun får, blir hun alltid forbigått av menn - slik skjebnen var for mange av datidens kvinner.

Jeg skal ikke røpe hva som blir endeliktet til søstrene, annet enn at det må ha vært uendelig frustrerende å være kvinne i datidens USA.

Denne boka har fått strålende kritikker. Selv er jeg mer måteholden i min begeistring. Tidvis var boka vel melodramatisk, og jeg klarte liksom ikke helt å leve meg inn i søstrenes skjebner. Noen ganger fikk fortellerstilen i boka dessuten noe fabellignende ved seg, og i tillegg til å skape avstand mellom hovedpersonene i boka og meg som leser, fjernet dette på en måte historien fra det virkelige liv. Nei, historien grep meg ikke. Tidligere har jeg kun lest "Revolutionary Road" av denne forfatteren, og den boka elsket jeg. Men "Påskeparaden" nådde altså ikke opp til disse høyder. Kan det ha noe å gjøre med at det er en mann som har forsøkt å tegne et par kvinneportretter, uten egentlig å kjenne kvinners måte å tenke og føle på? Og så har han rett og slett bommet på en del punkter? Jeg tror det. For finnes det menneske - mann eller kvinne - som ikke har noen idé om hva man ønsker seg av livet? Og som bare dilter formålsløst hit og dit og bare lar ting skje med en? Uten å stå for noe? Og uten å gripe inn i sin egen skjebne? Det var som om kvinnene i boka manglet et indre sjelsliv. I alle fall slapp jeg som leser ikke inn i det, og dermed ble beskrivelsene nokså endimmensjonale og uinteressante. Når jeg likevel mener at boka er grei nok, er det fordi den er svært godt skrevet.

Jeg leste ut denne boken i går kveld og merker at jeg er litt splittet i min mening. På mange måter er det en veldig bra bok, spesielt har en en god oppbygning og et godt språk. Historien i seg selv er også god.

Men jeg kom aldri inn på personene, synes jeg. Og dermed klarte jeg heller ikke å engasjere meg i dem som jeg vel burde. Jeg følte det var en stor avstand mellom meg som leser og personene i boken, noen ganger fungerer det, men i dette tilfelle er jeg ikke helt overbevist.

Jeg regner dog med at jeg kommer til å gi Yates en ny sjanse. For det første er ikke denne boken direkte dårlig, og for det andre har jeg hørt folk skryte av de andre bøkene hans.

Jeg synes du gir en god oppsummering av hvordan jeg selv oppfattet Påskeparaden. Boken var godt skrevet og hadde alle de "riktige" ingrediensene, for å si det sånn, men...
For det er et men her. Jeg synes som deg at jeg aldri kom ordentlig under huden på disse menneskene, ble ikke grepet. Jeg mener å huske at den fikk svært gode anmeldelser, en av de få bøkene jeg derfor kjøpte ny.

Det er en stund siden jeg leste den, og den er blitt "borte" for meg (det sier vel sitt). Støtter Rose-Maries 4-erkast.

Ja, denne boken har fått veldig mye god omtale, noen har sagt det er Yates' beste bok, og Yates skal jo være en god forfatter. Nå kjøpte jeg boken for 40 kroner, så det er ingen katastrofe for min del, men jeg ble litt skuffet.

Ser at Rose-Marie likte Revolutionary Road bedre, så jeg tenker jeg skal gi den et forsøk med tiden, Rose-Marie bruker å ha god smak.

Støtter forresten også Rose-Maries terningkast.

Har akkurat avsluttet denne boka og må bare si meg litt uenig i din mening om den. For det første synes jeg den virkelig når opp til "Revolutionary Road" som jeg som deg elsket! Det fantastiske med denne forfatteren er jo alle undertonene i språket og alt det uforløste i sjelslivet til hovedpersonene. Du skriver at "forfatteren har prøvd å tegne et par kvinneportretter uten å kjenne kvinners måte og tenke og føle på", men der er jeg uenig med deg, fordi han, i måten han skriver på overlater til leseren å leve seg inn i sjelslivet og skjebnen til Sarah og Emily. Du spør om det finnes det menneske - mann eller kvinne - som ikke har noen ide om hva man ønsker seg av livet - som bare dilter formålsløst hit og dit og bare lar ting skje med en? For det første - ja - det finnes (dessverre) både menn og kvinner som lever på denne måten. For det andre prøvde jo virkelig de to kvinnene i denne boka å gjøre noe med livet sitt, de mislyktes bare ..., og det tror jeg ligger i barndommen deres med en mor som alltid flyttet rundt og gjorde barna fremmede og rotløse både overfor seg selv og alt rundt seg. Forholdet til faren var også fjernt, han klarte til og med å overføre skammen sin til dem ved at døtrene alltid "pyntet" på yrket hans både overfor seg selv og andre. Kanskje det var noe av dette døtrene "overførte" til sitt eget liv - nemlig det å "pynte på" og "glatte over" ting som var vanskelige...og tok på seg rollen som den forståelsesfulle. Emilys sluttreplikk i boka var i så måte fantatisk i all sin tragiskhet. Ser virkelig fram til å lese flere bøker av denne forfatteren!

Jeg er helt enig med deg i at det finnes mennesker som på mange måter har gitt opp, mistet retningen i livet sitt, har stagnert i ulykkelige ekteskap som de ikke kommer ut av etc. Men da møter man gjerne også et ulykkelig menneske oppi det hele. Emily i denne boka, som det er vanskelig å se løsrevet fra hennes promiskuøse livsstil, virket på meg helt død. Hun var jo ikke ulykkelig heller - bare død på en måte. Helt flat. Nei, hun ble ikke levende for meg. Dette forsterket seg gjennom måten forfatteren skrev om hennes kjærlighetsliv, eller heller mangel på sådan.

Jeg spisset det kanskje vel mye i mitt forrige innlegg. ;-) Du er nok absolutt inne på noe når du sier at hun var destruktiv - egentlig i sin tilnærming til alle. Kanskje var begge søstrene dette, bare på litt ulike måter? Moren deres var jo temmelig livsfjern, hun også. Måten begge jentene klamret seg til bildet av faren som noe ekstraordinært - enda han jo slett ikke var noen helt, verken for dem eller noen andre - gjorde vel at de kom seg gjennom oppveksten på et slags vis.

Det er også mulig at mitt inntrykk av denne boka ble sterkt farget av at jeg forut hadde lest Knausgårds "Min kamp bind 1", som omtrent rystet meg i grunnvollene. Og så fremsto kanskje "Påskeparaden" som veldig flat og litt kjedelig for meg ...