Nora Manin er et resultat av en romanse moren hennes en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde rett etter hennes fødsel, og selv vokser hun opp i London sammen med sin mor, en etter hvert meget forbitret kvinne. Da Noras ekteskap brått tar slutt, bestemmer hun seg for å bryte opp fra sin vante tilværelse, og så flytter - eller rettere sagt flykter - hun til Venezia. Drømmen er å bli glassblåser på Murano, en liten øy utenfor Venezia.
I Venezia lykkes hun i første omgang med å få seg jobb som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Nora tar tilbake sitt opprinnelige navn Leonora, og gjør det hun kan for å bli integrert i Venezias liv. Hun er besatt på å finne ut av sin forfaders skjebne, Corradino Manin. Hans glassblåserkunst var viden kjent på slutten av 1600-tallet.
Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter om svik dukker opp i dagspressen. Alle vil nemlig ikke Leonora vel, og det viser seg at enkelte opplever det temmelig provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Parallelt med Leonoras historie, følger vi Corradino og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. Ludvig XIV, selveste Solkongen, var på denne tiden i gang med å bygge Versailles, et slott han ønsket skulle bli det mest storslagne i hele Europa. I en tid da speil var verdt sin vekt i gull, planla den franske kongen å bygge speilsalen. Og for å få det til, trengte han å få tak i forretningshemmelighetene til glassblåserne på Murano, som nærmest levde et slavelignende liv på øya. Corradino solgte øyensynlig sjelen sin til Solkongen, og spørsmålet som det gjenstår å finne svar på til slutt er om han var en helt eller en skurk. Corradinos skjebne griper praktisk talt inn i nåtiden og påvirker Leonoras liv på det mest avgjørende - både hva gjelder hennes glassblåserkarriere og i hennes kjærlighetsliv.
Jeg likte boka, måten den er skrevet på og fortellingen som sådan. I tillegg var det interessant å få innblikk i livet på Murano opp gjennom tidene. Jeg har selv vært noen ganger i Venezia, og synes selvsagt det var ekstra morsomt at jeg kunne kjenne meg igjen nesten uansett hvilket smug som ble beskrevet. Denne boka kan jeg trygt anbefale, selv om den mangler noe for å få toppskår.
Viser 7 svar.
Jeg leser denne boka nå. Ikke en "stor" bok, men jeg lærer noe nytt her også, bl a om glasskunst og bruk av masker! Det siste trodde jeg kun dreide seg om karneval og fest, men her brukes maskene til "hverdags".
Når jeg treffer på ting i bøker jeg ikke kjenner til så hender det jeg googler litt og her fant jeg en interessant side om hvordan masker ble brukt i Venezia.
Her står bl annet: "Masken - en tynn og skjør skjerm, men i mange tilfelle nok til å unnslippe omverdenens stirrende blikk. En unnslapp ikke helt, masken ble også brukt av makthaverne. Til å unnslippe hierarkiet og menge seg blant massene. Til å registrere hva sine undersåtter mente om dem. For å rapportere til inkvisisjonen".
Er kanskje litt lei av disse dameromanene med parallelle fortellinger i nåtid og fortid. Og synes kanskje også at denne boka er en av de kjedeligere innen sin sjanger. Tror at de beste jeg har lest er "Hva skjedde med Esme Lennox" av O'Farrell, "Den trettende fortellingen" av Setterfield og "Bokens folk" av Brooks. "Tigerens kone" av Obreht har også parallelle historier, og kan kanskje også kalles en dameroman, og den er helt strålende. Dameroman er kanskje ikke noe godt begrep, og med dameroman mener jeg bare romaner skrevet av damer for damer.
Skulle vel nesten ha lest den der, om ikke for annet at jeg var på Murano en gang for lenge siden og så på glassblåsingen og ble litt imponert over den.....(kjøpte med meg en del helt karakteristisk derfra også)
Er nettopp ferdig med å lese Glassblåseren fra Murano. Eg likte boka godt. Minte om Øya når det gjelder sjanger. Hovudpersonen her forlet også eit mislykka ekteskap og reiser for å finne røter, i dette tilfelle ein berømt forfader i Venezia. Historia her foregår på to tidsplan. Vi lærer en hel del om Venezia, Murano og glasblåsing på 1600-talet. Men først og fremst gir forfattaren oss ei god og underhaldande historie fylt med intriger, lidenskap og kjærlighet.
Jeg har nettop lest denne, og det var ikke mere enn en ok leseropplevelse. Det mest positive var at jeg fikk veldig lyst til å reise til Venezia og Murano! Historien var ganske enkel og forutsigbar, og jeg satt med endel spørsmål om ting på slutten. Hvor ble det av rivalinnen, for eksempel? Nei, denne går i glemmeboka.
Morsom parallell du trekker til "Øya", som jeg ikke hadde tenkt på. Jeg synes for øvrig at "Øya" var litt bedre enn "Glassblåseren fra Murano". Der gravde forfatteren seg litt lenger ned i persongalleriet, og jeg synes også at den var mer gjennomarbeidet. Dessuten traff historien meg mer. "Glassblåseren" ble jeg nysgjerrig på fordi handlingen foregår i Venezia, en by jeg aldri blir ferdig med. ;-)
Jeg ble også nysgjerrig fordi handlingen foregår i Venezia. En by jeg har vært fasinert av siden barndommen og også besøkt noen ganger i ungdommen. Veldig all-rigth bok synes jeg. Er litt i tvil om jeg skal gi den terningkast 4 eller 5. En kan ikke se helt bort fra at en av grunnene til at jeg likte boka så bra, er at jeg kjenner litt til Venezia. Da blir det nok en 4`er foreløpig.
Hopper nå over til boka " Der lyset slipper inn" av Gabriel Michael Vosgraff Moro. Handlingen i denne boken er jo også lagt til Venezia. :-) Ser dere trekker en parallell mellom boka "Øya" og " Glassblåseren i Murano". Jeg likte klart best sistnevnte.
Sist sett
