Bokelskere.no

Utviklingen innen ikt og teknologi generelt gjør at boka , dessverre, virker litt gammel og utdatert... huske jeg bler overrasket da jeg sjekket utgivelsesdato, fornjeg trodde faktisk den var eldre enn fra 2001 . Men ... skulle egentlig bare kommentere for å anbefale deg å se filmen!! Den tar seg noen friheter mhp å følge plottet til punkt og prikke, men den er faktisk veldig underholdende, og ikke minst har de lyktes med å få laget noen veldig likandes karakterer.

Alt inkludert er ei av dei bøkene frå i fjor som eg hugser best, knallbra! Såpass bra at eg har kjøpt ytterligare tre bøker av Eikemo og lese ei til. Dei siste to sit eg liksom no og "sparar på"!

Kos deg med Et tre vokser i Brooklyn. Eg syntes ikkje den leverte opp til forventningane eg hadde, som nok var litt i overkant, men den er altså god. Men ei bok ein nok må være i riktig humør for å nyte ...altså ha god tid og være obs på kva tid den blei skriven på, for den er i overkant full av detaljar og skildringar som , i mi meining, ikkje tilfører særlig betydning eller verdi til boka. Eg trenger feks ikkje lese to sidar med skildringar om ein sylteagurk liksom .... det gjer meg ikkje særlig mykje. Dette med lange skildringar av ting, menneske, landskap o.l trur eg nok heng saman med tida boka er skriven på, for eg har fleire gonger opplevd det same med bøker frå starten av 1900-talet, at dei er høgst ordrike og beskrivande. På sett og vis fann eg nettopp av den grunn også boka ganske så sjarmerande til tider... g når eg først kom godt inn i handlinga blei eg heldig glad i houvedkarakterennognkste meg stadig meir med boka..så eg er spendt på å høyre korleis du likte den!

Sjølv les eg no Attachments, ei lettlest humoristisk bok. Eg starta eigentleg på Syk pike, men klarte ikkje heilt komme inn i handlinga og innså at eg ikkje var i riktig humør til den type bok...så,sånn kan det gå! Elles høyrer eg framleis på David Copperfield på lydbok, og med sine trettifire-isj timar kjem den til å vare sannsynligvis ut nesten heile mai.

I dag blir det ikkje noko lesing, dagen har gått til innkjøp av løpeskomog når ein er så pirkete som enkelte .... så tek det si tid gitt! Deretter ei lang tur langs jærstrendende, no er det middag og så skal kvelden med på ....John Cleese-show!!!! Då kan ein jaggu ikkje skvise inn tid til lesing, gitt. I morgon er eg derimot aleine heime utan noko anna på planen enn å teste ut skoa,..så då blir det nok lesemaraton også.

God helg! No gleder eg meg til le på meg gangsperr... :-D

Ei lita, lettlest bok som formidler mye mer enn hva de 175 sidene skulle tilsi. Denne boka er original i sin oppbygning - ett kapittel er tilegnet én bestemt alder. Altså følger vi hovedpersonen, Linde, i ulike tidspunkt i livet. Vi treffer henne som sekstenåring, tjueåtteåring, trettifire, førtisju, treåring og til slutt som seksitognoe.

Vi møter henne som skoleelev, som kjæreste, kone, som skilt, som ung og som gammel.

Hadde boka vært lengre ville jeg ikke likt den så godt. Denne historien kan jeg nok fint finne på å lese igjen for det står mye mellom linjene her. Jeg synes stemningen og følelsene kommer godt frem uten at de på noe tidspunkt blir direkte formidlet av forfatteren. Show don't tell, satt ut i praksis.

Temamessig sitter jeg igjen med følgende tanker - for det første at det ikke finnes noe fasit her og at ulike folk definitivt vil gi ulike svar avhengig av sin egen livssituasjon og humør. Anyhow... Tema:: Om å slå seg til ro, ta ting for det de er, ikke alltid lete etter noe bedre, noe nytt. Det handler om tilhørighet og ensomhet i harmoni og disharmoni. Om å trives alene, å like vest å være alene og samtidig lengte etter den man aldri fant.

Jeg tror at alle vil oppleve og tolke denne litt ulikt og nettop av den grunn ville det være interessant å diskutere den med andre. Dessverre virker dette til å være en ganske ukjent bok for de fleste. jeg står foreløpig å vingler mellom tre veldig sterke og fire litt svake... Ikke fordi bok ikke er leseverdig, for det er den så absolutt! Men heller fordi jeg ikke ble helt ferdig med den... Følte meg litt snytt for en slags endelig avslutning. Det finnes helt klart en rød tråd her, men den er tynn og slitt og i fare for å rakne flere steder i teksten.. Likevel. Les denne! Også språket trekker opp... Kort, presist, underholdende.

Perfekt bok å sluke på én og samme økt. Passer fint som "mellombok" - altså noe å lese mellom to litt tyngre og lengre bøker.

Boka likte jeg forresten godt nok til at jeg vil lese mer av forfatteren, men da må jeg enten lære meg japansk eller håpe at flere av hennes bøker oversettes.

For meg handlet det ikke så mye om at problemene var "ordinære" (hele situasjonen med kona er vel heller ikke veldig ordinært? Ei helle den på jobben/skolen ). En ting som gjorde at jeg likte denne boka så godt handler om stemningen - jeg kunne føle og ta på den gjennom hele boka. Den ble levende for meg og til tross for at alt foregår langsomt ble jeg revet med og dypt engasjert. Synes det var en veldig fin roman som fikk frem flere tidløse og interessante aspektet ved menneskets natur =)

Alt inkludert ", av samme forfattar er også veldig god, og har samme fine kombinasjon av humor og mørke. Likar veldig godt bøkene hennar og synes det er synd at mange nok går glipp av dei" berre fordi " dei er skrivne på nynorsk. Dette er høgst moderne nynorsk som på ingen måte er vanskelig å forstå. No likar jo eg Tiller også veldig godt då... Og er generelt begeistra for nynorsk så eg er ikkje rette personen til å seie noko objektivt om saka men... Ville liksom seie dei likevel =)

Vondt å lese. Men så enormt viktig! Denne bør være pensum for alle ungdomsskoleelever. Det betyr ikke at voksne ikke også bør lese den, for denne bør leses av alle. Kvinner, menn, jenter, gutter, søster, brødre, mødre, fedre, døtre, sønner, koner, ektemenn... Ja alle.

Temaet er voldtekt - hva er det, hvem sin skyld er det, hvor går grensen, finnes gråsoner? Forfattaren gjør en fantastisk jobb med å få frem poengene sine på en god og salig måte. Samtidig vekker hun leserens følelser på mange måter - vemmelse, sinne, vantro, sorg, frykt osv... Syntes det er en veldig fin balanse mellom de ulike personlige historiene som fortelles og den fakta. Det blir aldri gjentakende eller kjedelig. Forfatteren har gjort en veldig god jobb når hun har satt stoffet sammen for her følges ikke "bare" en og en sak, men det veksles på ryddig og oversiktlig måte mellom ulike historier/saker og fakta. Det hele henger utrolig godt sammen og er lett å lese og forstå. Samtidig er det umulig å forstå... Og veldig. Vondt å lese..

Denne boka kommer til å sitte i lenge!

HANDLING:
Gift mann i 35-årsalderen forteller om ett spesielt år i hans liv hvor slutten på én ting muligens betyr starten på noe annet. Typisk Nicholas Sparks handler det mye om kjærlighet og forhold, men i motsetning til de fleste av hans andre bøker handler det her om samlivsbrudd heller enn starten på en romanse/forhold. Vi følger Russ gjennom en turbulent år hvor så og si hele livet slik det har vært de siste årene snus på hodet da ting endres på flere måter - arbeidssituasjon, ekteskap, familie, andre relasjoner - slik at han på sett og vis også må endre seg; men samtidig virker det heller som om han i større grad "finner seg selv igjen" etter å ha levd lenge i fastlåste rutiner og et liv hvor det meste har handler om å gjøre alle andre til lags.

PLUSSER:
- Med denne boka får en det en "ber om" dersom en er kjent med Sparkś sine tidligere romaner: lettlest underholdning uten større ambisjoner enn nettopp å underholde.
- Boka er lettlest; tross sine altfor mange sider gikk det relativt fort å lese den ut

MINUSER:
- Boka er FOR LANG. Denne fortellingen trengte ikke 518 sider for å bli formidlet, og den ville vært bedre og mer lesbar om det ble betydelig kuttet ned. Unødvendige detaljer som "hun sto opp og spiste en porsjon frokostblanding. Jeg drakk kaffekopp nummer to." osv... mange slike, enormt mange slike "unødvendige" beskrivelser og scener er med i boka uten at de egentlig har noe som helst å si for selve plottet
- Karakteren Vivian - Russ´s kone. Hun blir jeg aldri helt klok på, ikke Russ heller, tydeligvis. Huner opp og ned og overalt. Og problemet mitt med denne karakteren er at jeg ikke klarer å se hvordan hun og Russ i det hele tatt endte opp sammen da jeg ikke får inntrykk av noe som helst kjemi mellom dem. Hun sier hopp, og han spør: hvor høyt...
- Oversettelsen; dette kan ikke forfatteren klandres for, men den norske oversettelsen imponerer ikke. Innimellom virker det som om Google har gjort deler av jobben fordi språket er så gjennomsyret amerikansk og "unaturlig" norsk:
* "Jeg føler din smerte" (Jeg føler med deg", eller "du har min fulle
sympati" - er vel bedre tilsvarende norske utsagn??)
* "Når livet kaster skruballer..." (Fra "when life throws you a curve ball??")
*"Utstoppet dyr" - Stuffed animal - bamse, på godt norsk?
* "Trøbbel i paradis?"
(Dette er bare det jeg kommer på sånn på sparket. For mange er sikkert dette skikkelig flisespikkeri, men for meg var det såpass hyppig forekomst av "kunstig" språk at det virkelig gikk negativt utover leseopplevelsen)

"Slike bøker" (=chick-litt, romanse, lett underholdning) står sjeldent høyt på lista over bøker jeg vil lese, men en gang i blant er det virkelig deilig å kunne sette seg ned i sofaen og bare kose-lese noe underholdende som ikke krever særlig av meg som leser. Så til tross for de for mange sidene og det "dårlige" språket, har jeg kost meg med boka. Ser ikke bort i fra at jeg med tiden vil plukke om flere bøker av Nicholas Spark´s ,... MEN da skal jeg definitivt lese på engelsk.

1Q84 er en helt fantastisk trilogi! Har ikke hørt den på lydbok, men slukte den da jeg leste den i fjor. Har så utrolig lyst til at de bøkene skal bli laget sin tv-serie. Tror det kunne blir utrolig stilig

1. mai blir ekstra spennande no... Og heller enn å spørre det vanlige spørsmålet - "kven trur du blir nominert", kan vii år stille to spørsmål 1) trur du det blir noko av Nobels litteraturpris anno 2018? Hvis ja: 2) kven trur du blir nominert? Hvis nei: 2) Kva tror du skjer?! Kva blir reaksjonane? Er det riktig å avlyse?

Referer til artikkelen om saka her https://amp.theguardian.com/books/2018/apr/27/nobel-prize-in-literature-may-be-cancelled-in-2018-amid-sex-scandal-swedish-academy

Eg leser ei bok langt utanfor mitt vanlege bokvalg, trengte noko lett og rett ogslett berre underholdende så eg plukka ganske spontant opp boka "to og to" av Nicolas Sparks og er då langt nøgd då boka leverer akkurat den slags ukompliserte underholdninga eg ville ha. Einaste som trekker ned er ein ganske ymse oversetting.... Er lei av å lese om "livet som kaster skruballer" og dialogar med utsagn som "Jeg føler din smerte!")(på norsk seier ein vel heller "jeg føler med deg" eller noe.). Dette er bare det jeg kommer på i farten... Finner slike små irritasjonsmoment på omtrent annenkvar side... Vanvittig plagsamt når ein først har merka seg det. Skjønner forsåvidt ikkje at boka har blitt trykt utan st slike ting blir tatt tak i... Synes rett og slett det er litt for dårleg... Eller så er eg i ferd med å bli ei gamal, bitter kjerring...

På lydbok høyrer eg forresten på Hold My Hand av M. J. Ford. Kriminalroman. Veit ikkje heilt kva eg synes endå

Eg avbraut denne omlag halvvegs i fordi eg aldri blei fenga og mista interessen meir og meir... fordi:
- dette ikkje er noko som helst nytt kva krim gjelder, heller er dette ein krim som har tatt litt av kvart frå andre krimbøker: ei forsvunnen jente, seksuelt tema/motiv, hovedkarakterar beståande av politi, psykolog og pårørande
- klarte ikkje bli kjend med karakterane: dei fremstår, for meg, som personlighetslause pappfigurar som berre lar seg flytte rundt på og utføre sine handlingar og replikkar utan sjølv å ha noko drivkraft eller initiativ. Av og til skrives det direkte kva karakteren føler og tenker, men...det er nettopp det at det blir fortalt direkte ... det blir ikke vist. Altså saknar eg innspel av "show, dont tell" her..

Klarer ikkje heilt å sette fingeren på kva som øydelegger denne boka... men eg opplevde ho iallfall som usedvanlig treig, veldig lite original og rett og slett ikkje engasjerande

Elisabeth Brenner drar til den vesle plassen Einvik for å samle inn opptak av befolkningas dialekt som skal brukast i eit forskningsprosjekt ved universitetet i Bergen. Dette gjer ho i regi av NAV ettersom ho er på attføring og har vore arbeidslaus sidan ho gjekk på ein smell for to år sida. Vi følger ho til Einvik kor ho skal bu dei neste vekene mens arbeidet pågår. Vi følger Elisabeth og alle menneskene ho blir kjent med... Eller "kjent" med på Einvik. Slik eg ser det er sorg, einsemd, behov for aksept og eigenverdi, sosiale behov og tilhøyring sentrale tema her.

Eg er virkelig glad for at eg kjøpte denne boka og ikkje berre nøyde meg med eit bibliotekslån, for denne kjem eg til å lese igjen seinare. For meg er det eit solid kvalitetsteikn når ein føler at det er meir å hente i boka, meir å tolke, ei kjensle av at eg kanskje vil oppleve boka annsleis ved ei anna anledning. Dette meiner eg fordi houvedpersonen i stor grad kan tolkes ulikt av ulike lesare. Ho beskriver aldri seg sjølv direkte, her blir ho skildra indirekte gjennom handlingane, holdningene og tankane sine.

Las mi første bok av Eikemo i fjor - Alt inkludert - og bestemte meg alt då for at eg definitivt må lese meir av ho. Og eg fekk omsider gjort det og angrar litt på at eg venta så lenge for eg er høgst begeistra for både skrivestilen, karakterane, plottet og språket!

Les denne dersom du vil ha noko:
Humoristisk - ofte litt mørk og ironisk
Samfunnskritisk og aktuell
Morosam utan at det er tvunget
Realistisk og samstundes absurd
Originale og sære karakterar
Som er underholdende utan at det blir fjasete og dumt
Ei bok med dybde som du kan lese igjen og sannsynligvis oppdage ein god del du gjekk glipp av første gong, eller iallfall kanskje oppleve fortellinga på ei anna måte.
Å tenke på sjølv etter at siste sida er lest

Har lest tre bøker av henne og har hver gang følt itte av det samme, frustrasjon over unødvendig mange ord, langdryge og overdetaljerte episoder som egentlig ikke gir noe som helst av verdi til historien, unødvendig detaljerte beskrivelser av alt og alle, forutsigbarhet, unaturlige dialoger - ordvekslinger og formuleringer jeg aldri noensinne kan forrstille meg at den vanlige mannen i gata ville benyttet seg av... Du er med andre orde ikke alene i å kjenne seg litt irritert og skuffa...! Harmye av de samme opplevelsene med flere av "slike" forfattere, klarer f.eks heller ikke å like Lucinda Riley sine bøker (beklager til hver eneste tå jeg nå tråkka på...)

Her går helga med på å lese ut Clare Mackintosh si nyaste bok - Let Me Lie. Rekner med å lese dei siste 100 sidene i løper av morgendagen (søndag). Elles lytter eg til lydboka Faking friends, ei britisk, lettlest, morosam og koseleg bok om vennskap og kjærleik. Ikkje den type bok eg pleier å lese, men akkurat no passa ho perfekt! Elles skal eg forsøke meg på første treningsøkt på mange måneder etter lan tids sjukdom...så det blir spennende å sjå kor ledet går! Og så ser eg faktisk frem til at det skal regne litt neste veke for eg blir så latterleg våryr og rastlaus st det går kraftig utover konsentrasjonen.. Så har blitt enormt mange lange turar i skog og mark. No ser eg frem til nokre rolegare dagar og meir lesing

Har lest en del av Ishiguro nå og dette var den jeg likte best. Filmen er faktisk også meget god =)

Likte denne bedre etter andre gjennomlesing enn den første! En sann Murakamibok med hans livlege fantasi og tilsynelatande ulogiske hendelser som likevel har en viss sammenheng til slutt. Og her finnes de fleste av hans typiske elementer også, som jeg etterhvert begynner å se et mønster av i bøkene hans - katter, brønner, klassisk musikk, månen, kvinner med fine ører, bønner, krigen, osv...

En veldig sær bok som nok ikke passer alle. Skal du lese denne så må du gjøre det med et åpent sinn, ta boka for det den er òg lese den med ro og tålmodighet. Dette er ingen "Quick read". Les, nyt fordøy og gjenta...

Kort sagt om handlinga - alt i hovedpersonen liv endre seg. Katten forsvinner. Han mottar merkelige telefonanrop, kona forsvinner, han treffer flere unge damer som på ulikt vis snor seg inn i livet hans mens hans venter og leter etter kona som kanskje og kanskje ikke har forlatt ham. Foruten kvinnene som dukker opp dras han også inn i Japans fortid i krigstida på 1940-tallet. Og jo da.. Alt dette henger sammen. På sett og vis.

Er veldig glad i denne boka, men til og med for meg som hardnakket Murakami - fan blir den innimellom BITTE LITT for lang - da særlig passasjene om krigen. Spennende og interessant, men jeg ville likt koka enda bedre om dette var forkortet betydelig ned

Brukeranmeldelsene på Amazon og Goodreads er ofte mer nyttige, iallfall i min erfaring, enn "profesjonelle anmeldelser". Er ikke alltid enig altså, men utifra hva disse menneskene liker / misliker ved bøkene danner jeg meg fort et inntrykk om boka er noe jeg vil lese eller ei :-)

Denne begynte bra, så stoppa det opp og blei såpass "rotete" (=vanvittig mange namn å skulle halde styr på, og introdusert veldig hastig) at eg fleire gonger måtte bla fram og tilbake for p dobbel og frippeltsjekke namn og fakta og stadar. Det blei også etter kvart slitsamt og keidsamt med konstante referansar og delvis oppsummeringar av kva som hadde hendt i den forrige boka - som eg har lese og dermed ikkje trengde evige påminningar og oppsummeringa frå. Eg la vekk boka to gonger, så plukka eg ho opp att i dag ig brukte endå ein time på ho før eg deretter beslutta at eg ikkje gadd meir. Houvedsaken er nok herr at sjølve krimsaka ikkje fenga interessen min - eit ran og eit mord, knytta til fleire liknande ran, og mistanke retta mot nokre av bankens eigne ansatte...

I tillegg trekker følgende punkter betydelig ned på mi oppleving av denne boka:
- stadige "overforklaringer" og gjentakningar , som om det å skrive noko to og tre gonger på rad, berre med noko ulik formulering gjer at lesaren skal det forstå kva som står der betre enn om det kun skrives ein gong... la lesaren tenkje litt sjølv...eg vil ikkje ha alt inn med teskje.
- lite nytt, følte ikkje at verken karakterane eller handlinga er noko særleg originalt eller noko eg ikkje har lest likande av tidligare
- til tider for lange "scener": særlig der kor diverse slossing ol action beskrives så blir det litt for mykje detaljar slik at all denne action-en faktisk blir langdryg og keisam . Tenkjer då særleg på skildringa av ulike samanstøt og slosskampar
- saknar å bli kjend med karakterene på ein naturleg måte. Slit med å sette meg inn i houvedet til personene og klarte ikkje bry meg stort om dei...
- eg følte nesten ingen engasjement overfor bokas karakterer. Til tider var dei berre pappfigurer som gjorde ditten og sa datten utan at eg klarte å sjå kven dei var som personar. Saknar kort sagt å sjå meir personligheit . Pg då meiner eg å SJÅ framfor å få det direkte fortalt via teksten og forfattaren sine ord/ direkte beskrivelser. Eg likar å bli kjend med karakterene via handlingane deirar, og tankene. Her blir det ofte heller direkte beskrevet av forfattaren

Det finst sjølvsagt også ein god del positivt med boka. Mellom anna;
- ein god del vittige kommentarer og dialogar mellom karakterene
- velfungerande veksling mellom dei ulika karakterene, vi følgjer ikkje berre houvedpersonen Edvard Matre, men får også innblikk i dei andre karakteranes liv og tanker, noko som definitivt løfter boka fleire hakk, og eg trur nok at nettopp dette er grunnen til at gav boka så mange forsøk, for denne byttinga mellom deinulike personane fungerer godt, og eg blei meir nyfiken på enkelte enn andre

PS
Til du.som ikkje er einig så gjer eg her ei alternativ forklaring til min negativitet
- det er mandag i dag
- påskeferien er over
- eg har vondt i nakken
- eg hatar heile verda bitte litt (meir enn normalt) i dag
- eg har nyleg lese eksepsjonell god krim og då skal det godt gjerast for den neste boka å leve opp til den føre

PS PS volume II
- vanlegvis er eg faktisk ganske snill og grei altså, heilt sant!

Slår eit slag for følgende kvinner: (=i parantes : favorittbøker mine av forfattarinna)
- Anna Gavalda ("Saman er ein mindre aleine")
- Marit Eikemo ("alt inkludert")
- Agnes Ravatn ("fugletribunalet)
- Helga Flatland (" vingebelastning ")
- Karin Fossum (" de gales hus", "elskede Poona")

Og nokre til som fortjener å nevnes:
- Diane Setterfield ("den tretten de fortellingen")
- Jessie Bolton ("Miniatyrmakeren")
- Clare Macintosh ("I let you go")
- Margaret Atwood ("MaddAddam")
- Charlotte Bronte ("Jane Eyre)

Trur kanskje at Sommerboken kan bli litt for treig og handlingsfattig for ein åtteåring
Ikkje misforstå - eg elskar den boka! - turnerte ikkje at dei fleste barn vil sette like stor pris på ho ettersom det hender så lite og det Ikkje finst noko klar spenningsutvikling, iallfall ikkje kan stor nok og tydeleg nok grad til å fenge eit så ungt publikum