Vegetarianeren fant jeg nylig på hylla, ulest. Har satt den frem nå og den skal definitivt leses i løpet av de neste månedene. Ellers ble jeg nettopp ferdig med bind nr fem i "Utregning av romfang"-serien til Solvej Balle og i kveld er planen å begynne på Kyrre Andreassen sin "Ikke mennesker jeg kan regne med". (Men vurderer nesten å utsette den for heller å lese en "hjernedød" chick -lit, fordi trøtt i hodet og har lest en god del "dypere" og mer krevende bøker de siste ukene. Men samtidig er det bare en ukes tid til denne må leveres tilbake til biblioteket (#luksusproblem))
For dere bokglade vil jeg forresten tipse om litteratur-rebus -kalenderen min på Instagram/Facebook @Lill3MyL3ser . En rebus per dag, løsningsordet er en forfatter eller boktittel som har vært aktuelle det siste året :)
Helt enig med deg. Har forsøkt med på flere av hennes bøker, også på engelsk da jeg, som deg, synes oversettelsen var - for å si det pent - mangelfull. Språklig sett, litt bedre på engelsk, mer naturlig i det minste, men fremdeles en skrivestil jeg ikke er glad i med enormt mange beskrivelser og adjektiv i hytt og pine, samt veldig mye unødvendig «pjatt» i form av å fortelle at en karakter gjør sånn og sånn før hun siden går inn dit og gjør slik …
Bøkene hennes følger ofte også en litt for tydelig formel og oppsett.
Ikke min type bøker, har jeg konkludert med, samtidig som jeg er fascinert over hvor mange andre som elsker disse. Skulle nesten ønske jeg var mindre kritisk av meg og kunne «like alt»
Jeg er i utgangspunktet litt negativ innstilt til oppvekstromaner da jeg har lest så mange av dem nå og synes det svært ofte blir veldig likt, noe ulike versjoner av mer eller mindre det samme. Selv om heller ikke denne historien er veldig unik i seg selv, er boka som helhet fantastisk!
Språklig er den brilliant - språket flyter, nye formidles med relativt få ord, det oppstår aldri "oppramsing" av hendelser eller fakta; det utspiller seg på levende vis. Boka er også proppfull av gullkorn - og de virker til å oppstå "naturlig" uten preg av at forfatteren bevisst forsøker å "skrive noe intelligent".
Karakterene er godt utviklet og troverdige - helt uten at de egentlig beskrives så mye, følte jeg virkelig at jeg ble kjent med dem.
Og så er det selve komposisjonen da, som virkelig får denne boka til å skinne. Korte kapitler, god flyt, røde tråder, en kreativ og samtidig ryddig måte å legge frem fortellingen på - via Andrevs mange far/mannsfigurer.
Jeg likte også særlig godt slutten, at den ikke ble slik en kanskje tenkte at den skulle bli - uten å "spoile" noe.
Anbefales på det sterkeste!
Jeg leser "Jævla menn" - blir nok ferdig med den i morgen. Og da står en av disse følgende på planen:
Everyone here is lying, Shari Lapena
I Pantalones hus, Hilde Rød-Larsen
Darling Girls, Sally Hepworth
Om utregning av romfang V, Solvej Balle
Har stått på venteliste på biblioteket og plutselig var liksom alt ledig på en gang så nå må det leses før tiden løper ut. Eneste fine med tidsfrist, er at beslutningsvegring rundt hva neste bok skal være ikke lenger er en greie
Denne fortjener de gode anmeldelsene den har mottatt. En velskrevet bok på alle måter: språklig og handlingsmessig. Den er ikke noe nytt mtp temaene den tar opp, men samtidig er den på ingen måte "bare enda en bok".
Den dekker tema som mental (u)helse, (moderne) dating, ensomhet og sorg. Mest sentralt tenker jeg at angsten står her - både slik vi ser (og merk de: "ser"! - dette er virkelig prinsippet om "showing not telling" I praksis) den utspille seg i hverdagen, men også i det store bildet, om hvordan hovedpersonen føler seg mislykket i livet fordi hun er så redd for å "faile" at hun ikke prøver , og dermed, ironisk nok, føler seg nettopp mislykket.
Dette er en sår bok, jeg følte virkelig med hovedpersonen her. Samtidig finnes komikk og en slags humoristisk undertone. Stort pluss for en "rett på sak"-tilnærming: en bok uten unødvendige beskrivelser, utdreiinger og transportetapper.
Akkurat den boka jeg håpte den ville være; en slags feel-good-feel-bad, gretten gammel dame i en av livets mange overgangsfaser - denne fasen handler om å bli bestemor, og om å være på vei ut av arbeidslivet og inn i pensjonisttilværelse. Boka handler om mer enn å eldes og forventningene en møter som eldre (blid, strikkende ognvaffel-stekende bestemor) den handler også om forholdet til sine barn og svigerbarn, om vennskap, ekteskap, hverdagen, forandringer, dating som eldre, om sosiale medier og hvordan virkeligheten der er versus irl, og hvordan selv "de eldre" lar seg påvirke.
Morsomt og originalt plott, og med godt språk får boka et solid løft slik at den totale leseopplevelsen ble, for min del, en ren fryd!
Enig, er veldig glad l Amgash -bøkene. Det er fire til I serien så du har mange fine setninger å glede deg til:) Hvis du er noenlunde stødig o engelsk, vil jeg anbefale å lese disse på originalspråket. Selv om oversettelsen er god, er det en del som, rent språklig, ikke så enkelt lar seg oversette uten å miste noe.
Jeg leser Elizabeth Strout sin «Oh, William!», den tredje av fire i Amgash-serien. Hun skriver så vakkert, synes jeg, og formidlingsevnen rundt den menneskelige psyken og følelseslivet er unikt. Egentlig ganske enkel handling, likevel går det litt langsomt med lesingen, sannsynligvis fordi hun formulerer seg litt annerledes enn jeg er vandt til, og jeg må skru ned tempoet for å få det med meg. Strouts bøker er blant de få jeg leser flere ganger (eller, i alle fall tenker at jeg skal gjøre det).
Ellers sitter jeg og forsøker skrive på min egen lille roman. Da blir det litt mindre lesing enn jeg pleier, rett og slett fordi jeg etter en skriveøkt ikke egentlig er så gira på lesing! Så i disse dager blir det mest lesing på senga :)
Torborg leste jeg nylig en bok av, Av måneskinn vokser ingenting (eller, var det «gror»?) , nydelig skrevet!
Det skal mer til enn en datter for å utholde kroppen
en gang var mor i det glitrende vannet i dalen. da var det ikke vondt å dø, da var det ikke vondt for henne at hun en gang ville dø og drev seg selv til å dø. vannet glitret av forsoning. jeg vil stupe ut i vannet og være kald og frisk og levende og likne henne som glitret i vannet og hadde tilgitt alt, forsonet seg med alt og var lykkelig på en uendelig måte
Jeg har den første av Osman-bøkene stående, har aldri kommet i gang, men kanskje blir det neste bok? (Har imidlertid 3 biblioteksbøker stående og de «haster» det liksom alltid med og sp skal de returneres og vipps har jeg en ny bunke bøker med tidsfrist med meg hjem, for en kan da ikke gå tomhendt fra biblioteket! Og Osman må vente litt til, gitt!)
Jeg nærmer meg ferdig med Ann Patchetts State of Wonder, blir nok ferdig i dag (lørdag) eller i morgen. Leste The Dutch House for en uke eller to siden, og fant fort ut av at dette er en forfatter jeg vil lese mer av. «Oppdaget» også John Boyne denne måneden, leste først A Ladder To the Sky, og elsket den! Så lester jeg Water, og nå må jeg se om jeg finner den neste i element-serien, Earth.
Jeg leste The Casual Vacency av Rowling i fjor, og det tok meg en god stund å komme inn i den, husker jeg, men da jeg først «kom inn i det» var den helt fantastisk. Sånn sett i ettertid er den nesten enda bedre, en slik sjelden bok en ikke glemmer. Karakterene var så levende, litt som i Kitteridge, som du sier, men til forskjell fra Olive Kitteridge-bøkene er denne «spissere» og til tiders ganske satirisk, iallfall om en har en viss kunnskap/kjennskap til Storbritannia og hvordan det er p være brite, så mange av poengene/humoren vil nok gå tapt for ikke-briter. Uansett, en virkelig god bok som, dessverre, fikk veldig blandet kritikk og som mange derfor ikke har prioritert å lese
Å slutte å drikke føles som et svik, som å gi opp idealene sine. Egill Skallagrímsson sluttet aldri å drikke. Hele livet har jeg insistert på at det går an å drikke seg full og samtidig gjøre det godt i verden. Hva skjer om jeg nå gir opp denne tanken? Alle de drukkenboltene som har trodd på meg og heiet meg fram i livet, skal jeg forlate dem til fordel for prester og klokkere? Skal jeg bare si til dem at jeg ikke klarer mer, at de tar feil når de tror at det går an å leve livet sitt som de gjør, at de også må slutte snart?
Å drikke er det kjekkeste jeg har gjort i livet. Jeg har aldri vært så oppstemt, så forelska eller så lykkelig som jeg kan bli når jeg drikker. Jeg har hatt hundrevis og tusenvis av kjekke kvelder, og mange kjekke morgener også. Å drikke har vært så gøy at selv når jeg ikke husker noenting, glemmer jeg det aldri. Det har vært vennskap og galskap, latter og sang, kriser og løsninger. Tenk å være så utrolig glad i å drikke som jeg er, og likevel klare å ødelegge det. Det føles ut som det bare er én ting jeg virkelig vil i livet, og det skal bli det eneste jeg ikke kan gjøre. Det er så deprimerende at jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg tenker på det.
Hvite måneder er ikke bare et sunnhetstegn, det kan også være et faresignal. I hytteboka er det ikke noen god tid som innledes når pappa begynner med hvite perioder. Etter at jeg har hatt en edru tid, vender jeg alltid tilbake til flaska med fornyet lyst til å drikke. De hvite månedene minner meg ikke bare på at jeg har kontroll, men også hvor kjedelig livet som edru kan være. Samtidig har jeg redusert alkoholtoleranse etter å ha gått noen uker uten å drikke, den første fyllekula etter en hvit måned blir nattsvart.
Det følger alltid samme mønster. De første dagene etter at jeg slutter å drikke, er livet et helvete. Kroppen sliter med å tilpasse seg fraværet av alkohol, jeg svetter som en gris og skjelver på hendene. Gradvis går det opp for meg hvor lite jeg har på stell, jeg oppdager ubetalte regninger, glemte avtaler og hvor skittent det er i krokene på badet. Den første fasen går fort over. Etter en uke føler jeg meg som et nytt menneske, jeg har fått superkrefter. Det føles som å være på speed døgnet rundt uten å ha tatt noe. Når jeg drikker, går livet mitt hele tida bitte litt i minus. Når jeg er edru, går alt bitte litt i pluss i stedet. Kiloene raser av, jeg sover bedre, huden friskner til, gjørelista står tom, og kontoen fyller seg opp.
Så snur det på ny. Når det nærmer seg den siste dagen i en hvit måned, banker kjedsomheten på døra. Jeg mister mitt gode humør og blir snerpete. Når jeg drikker, føler jeg meg alltid i moralsk underskudd. Men når jeg er edru, blir jeg moralistisk og retthaversk, jeg blir som en bokholder som fører regnskap over alt det dumme folk rundt meg gjør. Eller kanskje er ikke humøret mitt så annerledes, kanskje er det bare sånn at når jeg er full, lar jeg humøret mitt gå ut over andre, mens når jeg er edru, holder jeg alt humøret inn i meg. For dem rundt meg er det alltid en fordel at jeg er edru, men for meg selv føles det av og til som en fordel å være full.
Han hadde fylt kjøleskapet sitt fra bunn til topp med blå ølbokser av merket Faxe, det var det han sverget til etter at han flyttet til Island. Da han snudde seg mot meg, lyste øynene hans av kjærlighet: «Unnskyld, jeg visste bare ikke hva jeg skulle kjøpe for at vi skulle ha det hyggelig.»
Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.
Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.
Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.
Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)
Dette var ... Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det første ordet som slår meg er: sært. Dette er nok en bok som oppleves ganske så ulikt fra person til person (slik er det vel med alle bøker, men av en eller annen grunn tenker jeg at det er "ekstra slik" med denne boka) og det som står kan nok også tolkes på mange ulike måter: kritikk av samfunnet og dets forventninger til oss, eller kanskje motsatt: ironisk kritikk til dem som går i mot samfunnets normer og forventninger?
Boka er iallfall original, det skal den ha. Og jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, og på en måte er vel også det bra, for om jeg hater boka ville jeg vel vært klar over det?
Jeg tror jeg ville likt den bedre om den siste 1/4 var tonet ned og bar større preg av realisme. Jeg mistet interessen mot slutten fordi det ble "too much". Frem til da var jeg fortsatt tvilende og skeptisk til hele greia, men kjøpte det liksom nok til å bli nysgjerrig og ønske å lese ferdig.
Foruten samfunnets normer og regler, livets forventninger, kjønnsroller og så videre, står også traumer knyttet til overgrep sentralt i handlingen og jeg tenker at akkurat det kan være greit å vite før en går løs på boka, for det er et tema som, dessverre, angår litt for mange og som kan være vanskelig å takle når det "blir kastet" på en uten å være forberedt
«Hvordan går det med Marit?» spurte kompisen min.
Hvordan det går? Det er en egen kunst å svare på det spørsmålet, særlig når både den som spør og den som svarer vet at det ikke går særlig bra. Det blir ikke lettere når begge vet at den andre vet at det ikke går særlig bra.
Trikset er å ikke svare for positivt, for da virker det hyklersk, da virker det som du lyver.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Tipp topp, terningkast seks!
Det går heller ikke an å være helt mollstemt, folk spør tross alt for å være høflige, ikke fordi de vil bli dratt inn i hva enn det er du går og sliter med.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Det går ganske jævlig egentlig, hun har store smerter, og noen ganger tenker jeg at det beste for henne bare er å dø.
Nei, du må svare noe som er sånn midt på treet.
«Det går bedre, i alle fall.»
Dermed var den samtalen over.
Vi som jobber opplever gjerne det vi kan kalle prestasjonsstress eller positivt stress. Tenk at du stresser før en viktig eksamen, eller før du skal holde en presentasjon på jobben. Positivt stress virker motiverende, og får oss ofte til å prestere bedre.
Negativt stress, derimot, er når du stresser over noe du ikke har forutsetninger for å mestre. Det kan være at du ikke har råd til å betale regninger, eller at du er redd for om svulsten i hjernen din er god- eller ondartet. Hvis du stresser – ikke fordi du selv vil prestere eller oppnå noe, men fordi du hele tida må håndtere nye problemer som livet utsetter deg for – begynner stresset å spise opp hjernen din.
Der har vi mamma. Hun har ingen deadliner hun skal rekke, ingen foredrag å grue seg til, må aldri igjen kjenne på nervene etter å ha levert en jobbsøknad. Til tross for at det eneste hun gjør er å sitte hjemme hele dagen og se på TV, er hun mye mer stressa enn meg.
Hvorfor? Fordi i livene til folk som mamma finnes det ingen små problemer. Hver eneste nye telefonsamtale med Hafslund, hver eneste konvolutt fra Stavanger Parkering, hver eneste oppringning til kontofonen er verdt å stresse over. Bare å holde styr på alle pillene hun må ta og alle legetimene hun må på, krever mer administrasjon enn mitt enkeltmannsforetak. Da blir det ikke tid til å tenke på så mye annet enn stress.
Vet at Tore Renberg selv leser flere av sine romaner som lydbok. Tollak til Ingeborg, Hillevåg-serien, og bøkene i Kompani Orheim/Mannen som elske Yngve-serien. :) Stavanger dialekt er ikke blant dem du etterspør men det er iallefall dialekt...! :)