I blant så tar man fatt i bøker man bare er helt, helt sikker på at kommer til å røre. Jeg hadde store forventninger til denne ungdomsromanen som er Barmens debut, og greide nesten ikke å la vær å sluke den umiddelbart. Et nydelig språk, og en underliggende nerve som vekker en vanvittig nysgjerrighet på hva som egentlig har skjedd, på hva hovedpersonen egentlig tenker på. Boken handler for meg om det som kunne ha vært. Og det er ikke noe som er mer sårt og mer vanskelig enn nettopp det.
(..) jeg gjør dem om til ett menneske, menneskene jeg har elsket, trodd jeg kunne elske, slår seg sammen, alle tidligere forelskelse vokser sammen til én forestilling, som greinene på et tre vokser ned i stammen, forsvinner under jorda, jeg begraver dem der (..)
Michael Stilson er offisielt den første mannen som har fått meg engasjert i fotball. Gripende, ekte og ærlig om en tenårings hverdag med fotball, kompiser, jenter og foreldre.
En lettlest bok om en gutt som forelsker seg i en annen gutt, men litt for lettlest for min smak. Mangler dybde og karakter, og derfor forblir jeg uengasjert.
Spennende, verdt å sjekke ut!
Interessant, for jeg synes omslaget er ålreit, men at tittelen er litt kjedelig... skjønner liksom med en gang at det ikke handler om en veldig bra pappa.
Viktig og vond bok om alt et barn ikke skal oppleve. Formidlingen trekker ned, da jeg ikke opplever fortellerstemmen som fullstendig troverdig. Men tema er på sin rette plass, og anbefales å lese om!
"Nå må jeg være den løven jeg ikke er." <3
Dette var en intens og rå og på en måte gjennomsiktig leseropplevelse. Grotesk og behagelig på samme tid. Likevel er jeg glad ikke alle gode leseropplevelser er lik denne.
Usikker på hvilket perspektiv jeg skal bedømme denne fra. Som voksen leser synes jeg den var vittig og morsom, gjennomført på sin måte. Men jeg vet ikke hvordan den er mottatt av ungdommene selv? Når den opp, eller er det alt for mange referanser til oss voksne? Jeg vet ikke, men en kul leseropplevelse var det absolutt.
Jeg sitter på en benk og ser på alle folkene. Det gjør meg godt å se at det fins så mange mennesker som ikke er meg. At det fins så mange andre. Jeg føler ømhet for dem. De fleste gjør så godt de kan.
Jeg gjør så godt jeg kan.
Det er noe med fortellerstemmen jeg ikke helt greier å akseptere. Det er som om forfatteren velger å skrive i tredjeperson for å skille historien mellom karakteren hun skriver om, og seg selv. Uten å lykkes noe særlig, dessverre.
«Jeg blir kvalm. Nesten svimmel, og nesten på gråten over den Anton som prøvde å forandre et annet menneske, bare for å få det bedre selv. Og over at det mennesket har vært nye snillere enn meg. Hele tiden.»
Fantastisk oppfølger av «Anton og andre uhell» som ikke skuffet på noen måte. Dette er blodalvorlig og hysterisk morsomt på en gang.
For en fortelling! Unik i sin sjanger. Utrolig magnetisk barneperspektiv og hovedkarakter. Hvor får man kreativiteten til å skrive noe slikt?
Vanvittig fascinerende, både fortellingen og fortellerstemmen. Om ensomhet og uforutsette vennskap.