Bokelskere.no

I grunnen har jeg alltid lest bøker for å flykte, for å finne trøst i setninger eller en historie. Før ville jeg på død og liv bli en romanfigur. Være udødelig og leve evig i en bok, mens hvem som helst kunne lese og observere meg utenfra.

Den ettermiddagen lå jeg i senga og skrev på en ny fortelling. Den handlet om et bibliotek der bøkene snakket sammen i skjul om natten, de skrøt av sin forfatter eller beklaget seg over den dårlige plasseringen i en av de bakerste hyllene.

Og ingen tyv med selvrespekt ville bli sett død mens han brøt seg inn i en bokhandel.

..., og ingenting var vakrere enn kunnskap. Bøker var de eneste gjenstandene hun behandlet varsomt. Hun vasket hendene før hun tok på dem.

Så vakre bøker er, tenkte Lemá med seg selv. Den hun hadde fått av Store mor var lærinnbundet, illustrert på hver side og duftet deilig av papir.

Han har i hvert fall bruk for biblioteket, han har har bestandig hatt det og er skråsikker på at flere enn ham føler det samme. Ådne ler derfor hjertelig når han må betale purringer på bøker, kjenner at han er med på å bidra økonomisk til noe som er bra.

Ikke hadde de lest Karen Blixen heller: Den afrikanske farm, Syv fantastiske fortellinger - I Gråbbå leser man Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Alkymisten. Det vet jeg inntil det kjedsommelige, for jeg hadde sommerjobb på biblioteket i Gråbbå sentrum tre år på rad.

Ta hvilken som helst bok med eselører. Du kommer ikke til å bli skuffet, hadde hun sagt i et av sine forsøk på å få ham til å lese.

Jeg lurer på hva han ville sagt til at jeg nå kunne finne fram til en låt eller en bok med et tastetrykk, klikke den hjem, om han ville omfavna mulighetene som lå i det, eller om noe ville gått tapt for ham - at den fysiske leitinga, det å tråle Apollon eller Bokgarasjen, var noe av målet i seg selv.

Om formiddagen skrelte hun grønnsakene med en oppslått bok foran seg. Hun gjemte bøkene i forklelommene og satte seg av og til på en haug stryketøy for å lese romaner av Henri Troyat eller Anaïs Nin som hun hadde fått låne av enkefru Mercier.

På vei til bussen leser hun, på bussen leser hun, på vei fra bussen leser hun. Hun leser gående, sittende og liggende. I hver krok og pause leser hun, hver gang det oppstår en luke.

Jeg husker så lite fra barndommen, men det at mamma ofte satt og leste husker jeg tydelig.

Verden lar seg bløffe. Selv den mest seriøse og rigide verden, selv den gamle verdensordenen, om den kanskje ikke viker for rettslige krav, om den ikke gir etter for folkets opprør, så gir den alltid etter for bløff.

Før hun ble syk, hadde Cindy jobbet som bibliotekar på det lokale biblioteket. Hun elsket bøker, åh, som hun elsket bøker. Hun elsket å ta på dem, lukte på dem, og hun hadde elsket halvstillheten på biblioteket, og de gamle som noen ganger ble hele formiddagen, bare for å ha et sted å være.

Vet du, jeg tror åtti prosent av alle de kjerringene jeg kjenner, leser hele tiden. Hver eneste kveld. Hver eneste dag. Og da mest romaner. Den er underlig denne interessen kvinner har for bøker.

Tilfeldigvis var jeg ikke lenger interessert i litteratur som en form for snobberi, ikke engang som selvdefinisjon - jeg hadde overhodet ikke noe ønske om å bevise at den ene boken var bedre enn den andre; Hvis jeg leste noe jeg satte pris på, merket jeg faktisk at jeg stadig oftere var tilbøyelig til ikke å snakke om det i det hele tatt.

Noen av bibliotekarene lot henne få lese i boken i en hel time av gangen, selv om det stred mot reglene. De mente at alle bøker skulle leses så lenge leseren ønsket å lese.

Hvis tanken sier én ting og virkeligheten en annen, må det være tanken som er gal. Hvorfor er ikke det innlysende for deg, du som er klassisk skolert?

Senere, da jeg hadde flyttet hjemmefra og funnet fram til bibliotekene, oppdaget jeg at det ikke var nødvendig å å spise bøkene for beholde dem. Det var tilstrekkelig å lese dem. Jeg tror at en bok er den eneste gjenstanden i verden, oppfunnet av mennesket, som man ikke kan eie. En bok tilhører den som elsker den.

Hadde det ikke vært for skrivingen, tror jeg at jeg hadde mistet forstanden. Forfatteren Joan Didion har en gang uttalt at hun utelukkende skriver for å finne ut hva hun tenker, hva hun ser og hva det betyr, hva hun ønsker og hva hun frykter. Sånn har det også vært i mitt liv, [...].