Marx elsket å lese, og han følte at Sadie muligens var en bok av den typen man kunne lese mange ganger og alltid sitte igjen med noe nytt.
Å ta frem mobilen er lettvint, samtidig er ikke skrolling den kilden til ro og refleksjon jeg vet jeg trenger. Når jeg er alene, setter jeg av tid til å lese bøker, og når jeg trenger å prosessere for eksempel hendelser på jobb, løser jeg sudoku eller legger puslespill - hvis jeg ikke har anledning til å gå tur.
..., og han sette seg under lampen etter kveldsmaten. Og han sat der med ei bok. Og han las til seint på natt. Han kunne ikkje sleppe boka. Han hadde henne med seg. Han hadde boka inne i seg når han gjekk i floren neste morgon, ruga over det han hadde lese, las og tenkte, medan hendene utførte arbeidet som han ikkje eingong var så flink til.
Høy, elegant sminket, og kledd i ettersittende, svart skinnbuksedress og støvler som så ut som de var hentet rett ut av The Avengers-filmene, liknet hun alt annet enn en bibliotekar.
På en tv er det en annen som forsøker å bestemme over blikket mitt, i en bok gjør jeg som jeg selv vil.
Jeg higet etter bøker slik en vampyr higer etter blod.
Kommer du til å lese den ferdig? spurte han.
Ja. Jeg kan ikke fordra å ikke lese ut en bok.
Det er en god regel. Men noen ganger tenker jeg at livet er for kort.
..., og ja, hun måtte gjerne lese. Han likte å se henne være et annet sted, inni noe annet, hjemme hos ham.
"Har de det slik, unge herr Thomasius, slik som jeg har det, at når livet går en imot, så er det å holde en ny bok i hendene den aller største lykken?"
...så på henne i smug når hun trakk seg tilbake, utstyrt med en lampe, et teppe, et glass vin eller likør og en bok, til en verden vi ikke hadde tilgang til.
For meg har bøkene alltid vært som venner, som snakker til meg med hver sin stemme. De har fortalt meg hver sin fortelling om hvordan verden og livet kan være, de var dører til andre virkeligheter. Jeg kunne vært en annen. Jeg kunne et annet sted, i en annen tid.
Hun tenkte på lappen som moren hadde lagt i matboksen hennes den morgenen. Bibliotekaren er den viktigste læreren på skolen. Det hun ikke vet, kan hun finne ut. Dette er ikke en mening; det er et faktum. Ikke si det til Mrs. Mudford.
Hvert bibliotek er unikt, og som noen sa til meg en gang, ligner det alltid på bibliotekaren sin. Jeg beundrer disse mange hundre tusen menneskene som fremdeles har tro på bøkenes fremtid, eller rettere sagt bøkenes evner til å oppheve tiden. Som gir råd, pønsker ut aktiviteter og finner påskudd for at en lesers blikk skal vekke de sovende ordene som av og til har stått urørt i en bokreol i årevis.
Vi redder ikke de unge fra dårlige tanker ved å fjerne alle bøkene vi mener er upassende. Tvert imot: Vi gjør dem ute av stand til å gjenkjenne dårlige tanker.
Med dem kunne han snakke om tanker og følelser som ble vekket i ham når han leste. Og dette var nok grunnen til at han alltid ble tilfreds og rolig til sinns etter å ha vært sammen med en bibliotekar.
Bibliotekarer har kunnskap. De veileder folk til de rette bøkene. De rette verdenene. De finner de beste stedene. Som søkemotorer med sjel.
Mrs. Flowers peker mot de endeløse bokhyllene. "Hver av disse bøkene er en dør, en portal til et annet sted og en annen tid. Du har hele livet foran deg, og hele den tiden kommer du til å ha dette. Det blir nok. Tror du ikke det?"
Hvorfor dras man mot bøker slik man dras mot mennesker? Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?
Langsomt begynner vi å snakke om bøker, litt prøvende, som om vi forsøker å gjenlære et språk vi ikke har snakket siden barndommen. Ingen av oss har lest på uminnelige tider,
Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem […] Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete.