Bokelskere.no

Å lese om atferd er interessant.

Spesielt når det gjelder psykopati. Har lest en del om det på Internett og sett en del videoer om det på YouTube, men føler ofte at det blir noe useriøst og overdrevent over det. Men i denne boka blir det tatt opp på en mer saklig og ærlig måte. Man trenger ikke å overdrive alt.

Noen raske kjennetegn angående psykopater
Noen få av mange kjennetegn på psykopater er at de har ingen form for empati, og de er villige til å gjøre alt for å få viljen sin. Å såre andre bryr de seg ikke noe om. Får de ikke hva de vil ha, går de til et annet offer, og kan være veldig utspekulerte når det gjelder å manipulere andre. De bryr seg ikke noe om hvilken relasjon de har til offeret - om de er i familie eller ikke. De bryr seg ikke så lenge de får det de er ute etter. Det eneste gode rådet er å komme seg vekk fra dem, samme hvor mye de betyr for deg, men er det mulig?

Som i Omgitt av idioter: Hvordan forstå dem det ikke går an å forstå, bruker han også denne gang Disa - modellen. Man trenger ikke å lese hans forrige bok for å forstå den modellen, for han gir en kort og grei repetisjon av den også i denne boka. Disa - modellen er personligheter som blir delt opp i fire farger: rød, gul, grønn og blå, og disse ulike fargene har forskjellige kjennetegn. Ikke alle passer inn i Disa - modellen, men mer om det i boka, slik at jeg ikke avslører alt ...

Spennende og lærerik ved hjelp av en bestemt modell
Ved bruk av Disa - modellen beskriver han psykopater og ofre veldig godt i hver enkelt fargegrupperinger. Hvem som kanskje blir mest utsatt for psykopater og hvem som er de mest sårbare. Erikson gir oss også mange eksempler på forskjellige ubehagelige situasjoner psykopater kan utsette ofre på, hvordan de tenker og utfordrer andre. Han gir også mange eksempler på forskjellige hersketeknikker og hvordan man eventuelt kan svare på det. Han nevner også om en ubehagelige episode om hvordan han selv ble utsatt for psykopat, og hvordan det gikk utover andre han kjente.

Om Omgitt av psykopater er til nytte eller ikke, kan jeg ikke svare på. Det for hver enkelt å avgjøre. Uansett er det en god bok om et spennende tema. Det eneste jeg vil trekke ned på at det blir mye bruk av partnere og sjefer. Det er ikke alle som har romantisk partner og det er heller ikke alle som har en jobb, men man kan jo gjøre om situasjone til andre lignende situasjoner som er mer relevant til seg selv. Det var også noe kjedelig å lese om Disa - modellen på nytt, spesielt hvis man har lest hans forrige bok og husker det meste av det, men greit med en oppfriskning likevel. Det er også imponerende hvordan han klarer å holde tunga rett i munnen gjennom hele boka med disse fargegrupperingene. Alt i alt, spennende lesestoff om et fascinerende tema.

Synes Erikson ga et fint eksempel på hvordan man skal være når man møter nye mennesker: Vær like varsom som når man kjører bil.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Eiendomsmegleren virket litt satt ut av det jeg sa. Han hadde ikke ment å insinuere, sa han, at jeg burde marginaliseres. Han mente bare at jeg ville få mer for pengene, og få det litt lettere, i et litt mindre overopphetet strøk. Han skjønte at jeg befant meg i en sårbar situasjon. Og en fatalistisk holdning som min var sjelden i den verdenen han jobbet i. Men hvis jeg hadde bestemt meg for å følge strømmen, så hadde han faktisk noe å vise meg. Han hadde prospektet rett foran seg: Det var blitt lagt ut på markedet igjen samme morgen, siden det ikke var blitt noe av det forrige salget. Huset var eid av kommunen: De var ivrige etter å finne en ny kjøper så fort som mulig, og det gjenspeilte seg i prisen. Som jeg kunne se, sa han, var det i temmelig dårlig stand — det var faktisk så å si ubeboelig. De fleste kundene hans ville aldri i verden ha nærmet seg det, uansett hvor sultne de var. Det var hinsides de fleste menneskers fantasi, hvis jeg ville tillate at han brukte et slikt ord, enda det riktignok lå i et attraktivt område. Men med tanke på min situasjon, kunne han ikke med god samvittighet oppmuntre meg. Det var en jobb for en eiendomsutvikler eller en håndverker, noen som kunne se upersonlig på det; problemet var at profitten var altfor liten til at sånne folk ville være interessert. Han møtte blikket mitt for første gang. Det er åpenbart ikke et sted, sa han, hvor du vil la barn bo.»

Forfatteren jeg kan sammenligne med Rachel Cusk er Karl Ove Knausgård hva angår min leseopplevelse. Hun skriver gnistrende godt. Det er betraktninger i romanen som jeg ikke forstår poenget med eller blir for høytflyvende for meg. Men det som treffer meg er veldig bra. En formuleringsevne som få forfattere har.

I romanen Transitt som er fortsettelse av romanen Omriss kommer hovedpersonen Faye mer frem i lyset. Sitatet over er fra første kapittel der hun er hos en eiendomsmegler for å kjøpe bolig i London for seg selv og guttene. Boligen hun kjøper kaller snekkeren for et ormebol. Det verste er eierne av første etasje som hun etter hvert benevner ondskapsfulle troll. Innimellom det som skjer under oppussingen blir vi kjente med snekkere, tidligere kjæreste, venner, frisør og flere aktører. Ulike livsskjebner. Tenkte på disse forferdelige beboerne i etasjen under og Covid 19. Dette er typisk mennesker som ikke har en sjanse mot viruset. Dette er også England som er jeg ser glad i, det er jeg sørgelig klar over.

Det siste kapitlet i Transitt ble en innertier. Den er etter min mening grunnlag for et teaterstykke, og starter slik:

«Fredag kveld kjørte jeg vestover ut av London for å hilse på Lawrence, fetteren min, som nylig hadde flyttet fordi han hadde forlatt Susie til fordel for en kvinne ved navn Eloise, og i den forbindelse blitt tvunget til å flytte fra en landsby i Wiltshire til en annen av samme størrelse og type noen kilometer unna. Disse begivenhetene hadde vakt harme og bestyrtelse blant både slekt og venner, men hadde knapt satt noe preg på de ytre omstendighetene i Lawrences liv, som stort sett så ut til å fortsette som før. Den nye landsbyen, sa Lawrence, var enda mer attraktiv og pittoresk enn den forrige, siden den lå nærmere Cotswolds og var mer autentisk. Den nye husholdningen besto av Lawrence og Eloises to barn, og Lawrences lille datter som pendlet fram og tilbake mellom foreldrene.»

Når Faye kommer frem møter hun fetteren Lawrence som røyker og kan fortelle han røykingen får Eloise til å føle at livet deres er i krise. Vel; den som leser forstår raskt at her er i vi havnet inn i et drama av de sjeldne. Fasadene hun først møter rakner etter hvert som et dårlig festet strikketøy. Det blir nærmest en farse. Kapitlet alene gjør det verdt å lese boken. Rachel Cusk har med Transit forsterket mitt inntrykk av en god forfatter, og jeg gleder meg til å lese Kudos.
Omtale er fra dette blogginnlegget

Glimrende underholdning!
Hva skjedde i Horten som gjorde at 17 år gamle Lena og familien måtte flytte til Oslo? Det får vi etter hvert nøstet opp i, mens Lena finner seg til rette på ny skole. Men det er ikke en hvilken som helst klasse hun begynner i. Hun går i klasse med tvillingene kronprins Karl Johan og prinsesse Margrethe! Lena som egentlig vil holde lav profil forelsker seg i kronprinsen, og han i henne. Forviklinger venter.
Veldig underholdene, humoristisk, varm og levende fortelling. Språket flyter så lett, personene og situasjonene er lett å se for seg. Man blir glad i Lena og familien hennes. Jeg vil være med på fest og hyttetur med kronprinsen og prinsessen og gjengen deres!
Håper ungdom oppdager denne boka! Jeg skal i alle fall formidle den høyt og lavt i biblioteket. Og jeg blir ikke overrasket om boka blir film.

«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»

I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.

«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»

Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.

«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»

Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.

Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK. Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om at hun skriver om erotikk. I lærerinnens sang er erotikk fraværende.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget link

En psykologisk thriller som har vært synlig i det siste, og nå er den endelig lest.

Nok en bestselger
Hadde denne i hylla en god stund før den ble lest. Hadde lyst til å lese den, men var ikke helt gira, selv om jeg hadde sett litt på den en stund. Men så klarer man ikke å holde seg unna heller, for man vil jo gjerne vite hvorfor den og den boka er så populær. Blir alltid i tvil med bøker som får mye oppmerksomhet. Bestselgerfobien, kaller jeg det. Liker noen av dem, men ikke mange.

Den tause pasienten er om den beryktede Alicia Berenson, som er innlagt på institusjonen,The Grove, og ingen av de ansatte har fått henne til å snakke. Hun drepte sin mann på en brutal måte. Hvorfor, og hvorfor har hun ingen interesse i å forsvare seg? Samtidig er det en ledig stilling der som psykoterapeuten Theo Faber er veldig interessert i. Av en eller annen grunn virker han nesten besatt av denne tause Alicia. Hvorfor tror han kanskje at han vil få henne til å snakke når ingen har klart det tidligere?

Kreativ oppbygning
Dette er Alex Michaelides debut. Det er ikke selve skrivemåten eller karakterene som fascinerer meg med denne boka, heller ikke handlingen, men selve oppbygningen, som er noe kreativ, og har noe svung i seg. Hvorfor jeg er begeistret over oppbygningen har jeg litt lyst til å snakke om, men samtidig kan man det ikke, for da blir en stor del av plottet avslørt. Det vil jeg ikke skal skje. Så sånn sett får boka en stor pluss for meg. Bortsett fra det er Den tause pasienten av Michaelides veldig lik andre psykologiske thrillere som er blitt utgitt de siste ti årene.

Noen av bikarakterene var småspennende å lese om og som jeg gjerne ville gå i dybden i, men de fikk ikke stor nok rolle til det, og synes hovedkarakterene fort blir noe blasse. Selve saken, kjernen ble for lett å gjette seg frem til, derav ingen overraskende slutt. Men likevel var det noen spennende partier her og der. Savnet sterkere karakterer og mer engasjerende historie. Til tross for at dette er en kort bok, en bok med "normal" størrelse, hadde den noe tungtrødd i seg. Psykologiske thrillere er for meg lekne, lystige, mørke og sjokkerende, men denne ble blek på mange av punktene. Den største skuffelsen var hvor forutsigbar den var, selv om den har en del vendinger.

Som mange andre bøker, hevdes det at denne også skal filmatiseres, og Brad Pitt har kjøpt filmrettigetene gjennom Plan B. Plan B er et produksjonsselskap som han opprettet sammen med Jennifer Aniston og Brad Grey. Selv om jeg ikke ble helt fengslet av boka, er jeg fremdeles interessert i filmen, for tror kanskje historien egner seg bedre på film enn i bokformat?

Fra min blogg: I Bokhylla

Heilt einig i omtalen din. I tillegg finn me eit dårleg språk og ein refererande skrivemåte som gjer det heile kjedeleg. Om det skuldast forfattaren eller oversettaren, skal vere usagt.

«Hvor mye husker jeg fra mine egne første leveår? En hel del. En trygg oppvekst på 1970- og 1980-tallet, i en moderne trebarnsfamilie der også mamma var yrkesaktiv. Likevel var familiestrukturen overraskende tradisjonell. Alt av husarbeid og omsorg for barna var det mamma som tok seg av. Pappa kom hjem til rent hus og ferdiglaget middag. Mine to brødre og meg viet han oppmerksomhet i form av samtaler og diskusjoner, men først vi var blitt eldre. Fysisk kontakt lå ikke for ham. Han visste ikke hvordan man gjorde det. Et lett klapp på hodet etterfulgt av kjælenavnet Ninotschka Petrotschka — det var så langt han klarte å strekke seg. Aldri sitte i armkroken og lese bok, ligge sammen på gulvet for å bygge lego eller klemme hverandre ved gjensyn eller farvel. Dette var ting det tok ham noen tiår å lære, som kom først da vi barna var blitt store nok til å insistere på nærhet. Pappa var nærværende på et intellektuelt plan, men emosjonelt holdt han avstand. Temperamentet hans var uforutsigbart og overveldende, slik små barn alltid vil oppleve en fullvoksen mann ute av kontroll, men vi visste at sinnet hans var rettet innover, mot ham selv. Han bar på en fortvilelse så stor at det kunne få ham til å si ting han ikke mente, for deretter å stryke på dør.»

Jeg mener å huske at det var i en nyhetssending jeg hørte om boken til Nina Grünfeld Frida min ukjente farmors krig første gang. Sitatet er fra boken, og det er faren Berthold Grünfeld (1932 -2007) hun beskriver. Før jeg leste boken så jeg filmen Ninas barn som baserer seg på en bok hun hun har skrevet og som ble utgitt i 2015:

«Dokumentarfilmen "Ninas barn" forteller historien om den tysk-russiske barnepsykologen Nina Hasvoll, og hvordan hun reddet jødiske barnehjemsbarn i Oslo fra å bli drept av nazistene under Den andre verdenskrig.»

Filmen kan ses på Filmbib. Et av barna som ble reddet var Berthold Grünfeld Fra STORE NORSKE LEKSIKON

«Berthold Grünfeld var kjent som rettspsykiater, sosialmedisiner og sexolog. Han markerte seg som en engasjert og interessert samfunnsdebattant omkring disse emner, men huskes kanskje først og fremst for sine innlegg om seksualitet, familieplanlegging, abort og moderne reproduksjonsteknologi.»

Etter å ha lest boken Frida min ukjente farmors krig, og med mindre jeg har oversett noe, kan jeg ikke forstå annet enn at det som står om faren til Berthold Grünfeld, er feil. Uansett, boken omhandler ikke bare farmorens skjebne, men barndommen til Berthold Grünfeld. Det å få denne mørke skampletten i historien knyttet til enkeltmennesker gjør den mer rystende å lese om. Etter å ha lest historien om Frida kan jeg ikke annet enn å tenke at det var flaks for Berthold at han ble satt bort. Samtidig er det ikke til å undres over at hans psyke ble påvirket av opplevelser i barndommen.

Frida min ukjente farmors krig, som jeg har lånt av biblioteket, er en tankevekkende bok om hendelser vi aldri må glemme selv hvor dystre de er å lese om. Vi trenger å bli påminnet om at det skal bare et menneske til for å sette en verden i brann. Boken som ble utgitt i 2020 har jeg lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Jeg er egentlig litt usikker på om dette kan kalles en dystopisk roman, men det blir kanskje en annen diskusjon.

Jeg likte boka sånn passe godt, men jeg er helt enig med deg i at Elling-bøkene er bedre, og Ambjørnsen har en unik evne til å gå inn i hodet til Elling; det er nesten så man lurer på hvordan han får det til.

Vil du anbefale Eleanor Oliphant-boka? Jeg kom over den her inne; jeg hadde aldri hørt om den før.

Fire søsken som vokser opp i New York . De bestemmer seg for å oppsøke en omreisende klarsynt som kan forutsi dagen en person dør. Dette er med å påvirke alle de fire søsknene sitt liv når de vokser opp. Jeg slet litt med denne boka, kjedet meg litt, engasjerte meg litt, lot den ligge. Men en helg i hengekøya under furutrærne på hytta fikk fart på lesingen . Fortsatt kjedet jeg meg litt. De fire forskjellige skjebnene og historiene til disse søsknene ... jeg ble ikke helt engasjert. MEN så kom jeg til den siste delen. Da falt alt på plass og på en måte skjønte jeg hvorfor boken var skrevet. Litt som å komme opp på fjellet og se utover. Den litt tunge oppstigningen var tross alt bryet verdt, selv om det tok litt tid. «Hun ville si til seg selv at det hun egentlig ville , ikke var å leve evig , men slutte å bekymre seg.»

Island 1963. Hekla flytter til Reykjavik for å bli forfatter. Hun flytter inn med barndomsvennen Jon John som er homofil. Begge føler seg annerledes. Kanskje forut for sin tid? Det er fremdeles veldig satte kjønnsroller. Det er en helt spesiell stemning i boken. Man føler man er på Island og ser det spesielle landskapet og været. Regn, hav, vulkaner, mørkt hele vinteren, endeløse dager om sommeren. Vi er med på det som skjer, vi får lese brev og høre replikkvekslinger. Men vi får ikke så mye av tankene til Hekla. Dette lager en litt mystisk, poetisk, filmatisk stemning over det hele. Veldig fin leseropplevelse! Anbefales.

Kreativ måte å lære om tall på.

Digg med bøker i stor format
Det er lenge siden jeg selv var et barn, men man må ta vare på barnet i seg, og det hjelper med å lese slike bøker. For man husker hvor godt man likte å bla i slike bøker selv i store format som barn, og man blir lett nostalgisk. Det er også morsomt for en voksen å se hvordan barnebøker forandrer seg med årene.

Dette er en fin, morsom og god lærebok for de som skal snart begynne på skolen og lære seg om tall. Boka består av mye illustrasjon og lite tekst. Teksten er skrevet som vers og med rim. Noe av teksten er litt morbide, og det er et pluss. Man er vant til at det alltid skal være noe søtt med barnebøker generelt. Så det er godt å se en barnebok som tar en litt mørkere og morbid vending, men fortalt med humor, som kan være festlig for store og små. Jeg liker også samspillet mellom teksten og illustrasjonene. Det er ikke bare tilfeldige illustrasjoner, men illustrasjonen gjenspeiler teksten. Det er også med tall i illustrasjonene, og det er også med noen oppgaver underveis. Illustrasjonene er laget av Egil Nyhus. Denne boka er ikke bare nyttig for barn som skal lære om tall, men også de som er i ferd med å lære seg og lese. Boka kan også brukes som et virkemiddel til en samlingsstund og familehygge. En frisk pust fra hverdagen.

En barnebok som skiller seg ut med mørk humor
Jeg er som nevnt ikke i denne målgrupen, men syntes det var en koselig bok å bla i, og et pluss for at boka ikke er så søt som mange barnebøker som regel er, men byr litt på morbid humor som er lett å forstå. Sånn sett skiller den seg litt ut i mengden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Viktig bok, vanskelig bok. Viktig fordi den går rett inn i brennaktuelle integreringsspørsmål om unge gutter på Stovner. Vanskelig fordi språket er litt krevende, og det er litt rart å lese. Er det «kebab-norsk» man kaller det? Men en venner seg til det og kommer inn i en «flow» som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. 11. September og karikaturtegningene er de aktuelle hendelsene som kaster markante skygger inn i de to guttene Jamal og Mo sine liv. De forteller om sitt liv og tanker til Lars Bakken, seniorforsker på NOVA. Medrivende og tankevekkende. Den har et viktig og samfunnsaktuelt budskap, men først og sist gir den en dramatisk og gripende fortelling om to unge, søkende menn i en sammensatt livssituasjon. «Liksom, jeg starta å bli irritert da, når blidde han Gud og veit alt om hva Gud tenker? Men liksom, jeg var sånn, ok, vi henger ikke så mye som før, så det er ikke vits å lage kaos med hverandre, så jeg bare:»Ok, greit», og jeg holder kjeft.»

«Jeg vet ikke hvor mørket kommer fra, jeg tror likevel at det kommer fra samme sted som lyset, og jeg tror at det senker seg fordi vi lar det skje. Jeg tror det er vanskelig å hente frem lyset, ofte veldig vanskelig, men jeg tror også at det ikke er noen andre som kan hente det frem for oss. Ikke Gud, ikke Jesus, som kanskje burde vært en kvinne, for da hadde kanskje verden blitt annerledes og bedre, ikke generalen, ikke buskapen, ikke dekksfartøyene, ikke bøkene. Hvis ikke vi selv legger i vei, blir ikke livet til noen ting. Vi skal leve for å overvinne døden, det er bedre, da overvinner døden oss aldri. Da dør vi ikke, men forvandles til noe annet. Men jeg kjenner ikke til ordene for dette, for å beskrive dette, mener jeg. Kanskje forvandles vi rett og slett til musikk.» (s 688)
Så var siste bok i havn- Menneskets hjerte. Det har vært rystende og oppløftende, vondt og fantastisk. Dette er voldsom diktning, mektig og rå- samtidig som det stadig stiger opp poetiske og lyriske hvileskjær, fulle av visdom og varhet. For livet. For diktning, ordet, sjelen. For menneskets hjerte. Kjenner at jeg er litt sliten- på tross av en enorm leseropplevelse. Tror jeg skal søke meg til noe litt lettere nå for en stund. Tusen takk, Jón Kalman Stefánsson.

«Slik er det, mye lys skaper dype skygger, en stor lykke har sitt motstykke et eller annet sted i en stor ulykke, og menneskets lykke ser ut til å være dømt til å danse på en knivsegg. Livet er ganske enkelt, men mennesket er det ikke, det vi kaller livets mysterium, er våre egne forviklinger og mørke avgrunner. Døden har alle svarene, står det et eller annet sted, og den åpner for innsikt til gammel visdom; dette er naturligvis noe helvetes tull. Hva vi vet, hva vi har lært, er ikke sprunget ut av død, men av dikt, fortvilelse og til slutt minnene om lykke, og store svik. Vi sitter ikke på mye visdom, men dette som dirrer og skjelver inni oss, kommer i dens sted, og er kanskje bedre.» Oj, jeg kunne holdt på sånn gjennom hele boken og sitert mektige og poetiske refleksjoner. Dette er stor diktning. For en brutal og samtidig så lyrisk og sart fortelling. Gutten lever videre i trilogien GUTTENs andre bok her, jeg leste «Himmelrike og helvete» for to år siden, ikke vanskelig å komme inn i handlingen igjen. Men anbefaler alle å lese første bok før de begynner på denne. Det er rå og voldsom skildring av mennesker og livsvilkår på værharde Island. Og mye snøstorm og kampen for tilværelsen, en odyssè i overlevelse. Han som ikke har noe navn men som har dikterblikket, som bærer ordene tett inn til seg, midt i verste snøstormen: «Men likevel er ordene en av de få tingene vi faktisk har innen rekkevidde når alt annet ser ut til å ha sviktet oss.» Først og sist er kanskje dette en bok om diktningens kår, om diktningens og ordenes betydning i menneskelivet. Jeg er klar for siste bok; «Menneskets hjerte»

Jeg har vært trofast heiagjeng til Ingrid Winters små og store kamper, også her i bok nummer tre av hennes liv og virke, nevroser og nederlag. MEN…. Mens koronakrigen har rast mens jeg har lyttet meg gjennom denne boken har jeg tenkt litt på hva mon Ingrid Winter ville gjort hvis hun var midt oppi dette? Kanskje hun en gang for alle hadde fått livet sitt litt mer i vater og tenkt; «Er det så nøye da??!» Tenkte på å si det til henne mens jeg hørte på boka her. Samtidig, jeg har trua på henne. En sår og sart streng dirrer under i fortellingen- som jeg lytta ekstra til. Den gjorde seg, midt oppi all humorgalskapen og nevrosene. Først og sist er jo dette fin-fin humor! Men med litt alvor.

«Er det virkelig så at livet er vondt, at hun, Jakob, mamma og pappa er ulykkelige, eller er det bare noe hun bilder sig inn, og har de det i grunnen som andre mennesker? Har alle det slik bak de lukte dørene sine- er det bare Alberte som er ufornuftig og ufornøiet og trakter efter det urimelige?» (s 89)
Jeg har lenge tenkt at Alberte-triologien må leses. En gang. Jeg har en gammel utgave fra 1941 som jeg arvet fra min svigermor. Ærverdig har den stått i bokhylla og ventet på meg. Nå var tiden moden, nå er det jo så mye rom til egen tid. Det tok litt tid å komme inn i det gammeldagse språket og handlingen. Alberte og Jakob er søsken og bor i en nordnorsk by i et borgerlig hjem. En enorm mengde med biroller er også med, det gikk litt rundt for meg og jeg ble litt oppgitt underveis. Må jeg lese dette? Vi er jo ferdig med denne tiden, da jentene fra borgerskapet måtte giftes bort for å bli sett på som fullverdige mennesker. Her var det mye fasade, mange lorgnetter og besteborgerlige fruer, teselskap, ball, grosserer og amtmenn og gud vet hva…men likevel.. Det var samtidig noe brennende aktuelt i skildringen av Alberte. Tror mange unge jenter kan kjenne seg igjen i deler av tankene hennes, om enn i en annen kontekst. Alberte sliter enormt med selvbildet og alle krav som forventes fra alle rundt henne. Ikke minst fra foreldrene som selv sliter økonomisk og prøver å holde den besteborgerlige fasaden plettfri. Alberte er forpint og uforløst, men kommer nærmere og nærmere en erkjennelse om at hun må komme seg bort, bli seg selv. Hun kan ikke være en del av dette. En av de som vekker henne er Fredrik: «Alvorlig talt, De må overvinne dette. De må lære Dem å snakke, si Deres mening. -Jeg har ingen, jeg er dum. -Så si dumme ting, roper Fredrik: si dem for pokker, ellers får visdomsordene aldri anledning til å komme ut. Om det da ligger noen og blir til på bunnen av Dem. Det er farlig å tie slik. Han bøjer seg frem og ser henne inn i øinene.» (s 230) Albertes triste, men også trassige følelser og skjebne grep meg. Jeg må faktisk lese neste bok- om ikke så altfor lenge.