Bokelskere.no

Vi møter de samme hovedpersonene i denne boka, som i den første boka fra Zoë Ferraris: Katya Hijazi og Nayir Sharqi. De to løste mordet på ungjenta Nouf Shrawi i debutboka "Rød sand". Handlingen i begge bøkene foregår for det meste i Jidda, med utflukter til ørkenen i nærheten.
Katya jobber som en av meget få kvinner ved kriminalteknisk avdeling og bor sammen med sin far og fetteren Ayman. Nayir er fra Palestina. Han er ørkenfører, har vokst opp hos sin onkel Samir, og bor i en båt som ligger i havna i Jidda.
Det er nettopp det absurde og meningsløse regelverket om at kvinner og menn ikke kan omgås som er noen av de viktige temaene i bøkene, og de fører til mange vanskelige situasjoner, hemmende kommunikasjon og uuttalte tanker og problematiske følelser.
Både Katya og Nayir er voksne mennesker. Normalt skulle de ha vært gift og hatt barn i den alderen de er i. De tiltrekkes av hverandre, men de muslimske lovene og regelverket gjør at de oppfører seg meget klossete og hemmet når det gjelder disse følelsene i sitt samarbeid for å oppklare forbrytelser. Imidlertid klarer de å løse mordgåtene. I denne boka blir også en kvinne funnet mishandlet og drept, og senere forsvinner en amerikaner som er på jobboppdrag i Jidda.

En litt annerledes krim i et miljø og en kultur som vi vestlige kan ha litt vanskelig for å forestille oss hvordan det er å leve i...

Ja, det er en av de store fordelene vi har her på disse sidene; vi kan redigere tekstene våre så mye vi vil lenge etter at de er skrevet. Et stort pluss! :)

Enig. Knut Faldbakken er en av de norske forfatterne hvis bøker jeg alltid syns at jeg må ha.
At han har etterforskere med et privatliv som også er interessant å følge med på, er et pluss.
Men "Natthagen" er vel alle foreldres store mareritt: At den bråmodne tenåringen i familien blir savnet og funnet igjen misbrukt og drept... - Og når handlingen skjer ved Mjøsas idylliske bredder, der det er fine turområder og badesteder, så kommer temaet ekstra nærme oss som bor i nærheten.

Det har slått meg også at denne unge forfatteren skriver så innsiktsfullt om vanskelige forhold, følelser og reaksjoner hos forskjellige mennesker, slik hun har gjort i disse to bøkene. Jeg er virkelig imponert.

Du skriver som vanlig en flott omtale.
Må bare rette litt på det du skriver om at Mats dukket opp etter at Tarjei dro til Afghanistan.
Mats kom før dette, og Julie ble gravid og fødte barnet sitt før Tarjei dro avgårde. Mats så og forsto hvordan Julie og familien hennes hadde det. Han forsto at Hallvard bare så sønnen som arvtaker på gården. Det er kanskje en liten bagatell, men Tarjei opplevde faktisk å bli onkel før han reiste.

Jeg syns ikke "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." var svakere enn "Bli hvis du kan. Reis hvis du må."
Jeg likte derimot denne oppfølgeren.
Her får vi se konsekvensene etter så mange år med dårlig kommunikasjon, fortielser og innestengte, vonde følelser. At Tarjei dro til Afghanistan, var jo et resultat av at han ville bort, samme hvor, bare han kunne komme seg vekk fra alle forventningene hjemme. Det var det samme med Trygve; han reiste fordi Sigurd ikke ville gå ut åpent om det forholdet de hadde.
Konsekvensene av dyp sorg over at man har levd med skyldfølelse og dårlig samvittighet (og altfor store forventninger i farens tilfelle) i så mange år, som man vel kan si førte til en så fatal hendelse med sønnen, gjør foreldrene handlingslammet og sjokkrammet. De fungerer ikke lenger. Dette behøver ikke å være karikert sorg hvis jeg ser på dem i dette perspektivet, selv om jeg også hadde lyst til å filleriste disse to foreldrene, så de kunne våkne opp og se hva de fremdeles hadde, og dermed slutte å grave seg ned i sin egen sorg.
At faren ender opp med å bli en av de bøndene som i sin dype depresjon slutter å stelle med dyrene på en forsvarlig måte, slik at de lider, er jo en annen aktuell problemstilling.

Det er sikkert mange grunner til at mennesker drar avgårde som soldater til et krigsherja land, men jeg vil tippe at det ikke alltid er bare på grunn av at de vil "redde" menneskene i det landet de reiser til. Heller ikke bare fordi de blir fristet av at de kommer til å bli godt betalt, eller fordi det kommer til å bli spennende og mye action. Antagelig er det også noen som reiser fra noe, for å komme bort, vekk, fra noe hjemme som de kanskje ikke klarer å sette ord på.

Enig i at Helga Flatland skriver godt!

Vi har visst den samme starten på ferieturene våre, Brit!
Jeg bryr meg ikke noe om de andre butikkene på Gardermoen, så lenge jeg kan få tid til å kikke etter godbiter der hvor det er bøker. Og jeg har det som deg; jeg har egentlig ikke brydd meg noe om hva bokhandelen heter, så lenge jeg finner noe å lese på der.
I tillegg har jeg alltid med et par bøker hjemmefra også, for sikkerhets skyld.
Det blir ingen ferie uten en stabel med bøker å lese på!

Jeg likte derimot denne oppfølgeren.
Her får vi se følgene etter så mange år med dårlig kommunikasjon, fortielser og innestengte, vonde følelser. At Tarjei dro til Afghanistan, var jo et resultat av at han ville bort, samme hvor, bare han kunne komme seg vekk fra alle forventningene hjemme. Det var det samme med Trygve; han reiste fordi Sigurd ikke ville gå ut åpent om det forholdet de hadde.
Det er sikkert mange grunner til at mennesker drar avgårde som soldater til et krigsherja land, men jeg vil tippe at det ikke alltid er bare på grunn av at de vil "redde" menneskene i det landet de reiser til. Heller ikke bare fordi de blir fristet av at de kommer til å bli godt betalt, eller fordi det kommer til å bli spennende og mye action. Antagelig er det også noen som reiser fra noe, for å komme bort, vekk, fra noe hjemme som de kanskje ikke klarer å sette ord på.

Nå har jeg også endelig lest denne boka.
Du har vel egentlig sagt det som kan sies om den, så jeg finner det overflødig å si så mye mer. Enig med deg i at dette er en meget bra debut. Her blir det tatt opp mange viktige temaer.
Vil bare nevne at disse menneskene i denne forholdsvis slanke boka blir jeg gående og tenke på mellom leseøktene, og antagelig også lenge etterpå. For dette gjør inntrykk på meg.
Jeg har allerede begynt på oppfølgeren, for jeg vil vite mer om disse personene, og vil gjerne vite hvordan det går med dem.

"Rød sand" er en litt annerledes krim der handlingen og historien om mektige familier, kjærlighet og segregert liv er lagt til Saudi-Arabia. En absolutt brukbar debut av Zoë Ferraris.

En ung kvinne blir funnet død i ørkenen. Det er ikke så lett å etterforske mistenkelige dødsfall for en mann som så å si aldri har hatt noen kontakt med kvinner i et land der kvinner og menn som ikke er i familie, ikke har lov til verken å omgås, se på hverandre eller å snakke med hverandre.

Jeg tror jeg vil si det med ordene til bokas Dr. Ahed Jahiz, optikeren fra Kairo, forøvrig den beste optikeren i Egypt, som flyttet til Saudi-Arabia etter at det strålende og meget innbringende forretningsimperiet hans i Kairo ble blåst til himmels av en selvmordsbomber.
I Saudi-Arabia setter ingen pris på hans profesjon, for saudiere vil ikke bruke briller. En saudier med respekt for seg selv vil aldri innrømme at han ikke ser godt, og briller har dessuten aldri vært på moten. Så han selger for det meste fancy solbriller:
"Han var utålmodig og hadde fått en tendens til harking og sure oppstøt. Det verste var at han avskydde kundene sine. De var latterlige - hva annet kunne man si om et rikt samfunn som bevisst tilslørte halve befolkningen og lot som om den andre halvparten kunne se gjennom murvegger?"

Denne boka hørte jeg nettopp om på radioen, der det var intervju med forfatteren.
Silvia Henriksdóttir vokste opp i en Nardus-menighet på Færøyene.

Å vokse opp i en streng menighet, der man som barn får en sterkere og sterkere følelse av at noe er galt, og at dette ikke er det livet man har lyst til å leve, - og i tillegg blir utsatt for overgrep fra en omsorgsperson, - ja, dette er en bok som interesserer meg. Det må en sterk personlighet til for å kunne bryte ut av slike strenge fellesskap som disse menighetene vel er.
Boka kommer ut i februar.

Dette er Britt Karin Larsens tredje bok om folket på Finnskogen, som starter med "Det vokser et tre i Mostamägg", fortsetter med "Himmelbjørnens skog" og altså avsluttes med "Som steinen blømer". Skogfinnene som innvandret fra Finnland, slo seg ned på både den norske og den svenske sida av grensa, og ble forbundet med mye mystikk, overtro og trollskap.
Denne siste boka handler mye om gudstroen og vekkelsesbølgene som også når innpå finnskogene, der finnene har det med å holde på mange av de gamle ritualene sine.
Men her fortsetter også mange drømmer om å reise til Amerika for å finne lykken og et bedre liv. Noen klarer å komme seg avgårde til Amerika. Og det å få et amerikabrev fra de som har reist over dit, er en stor opplevelse.

Lina og ungene på Mostamägg har slitt hardt for å greie seg i alle de årene Taneli har sittet i fangenskap i slaveriet på Akershus festning i Christiania for mannedrap. Etter tøffe uår der buskapen må slaktes ned fordi det ikke finnes noe mer mat å gi dem, gjør folk det de kan for å overleve, og de fattige hjelper de som er enda dårligere stilt. Finnskogen byr nok på mye frihet og rike naturgaver, men i dårlige år med tidlig frost og sein vår, kan livet der inne på skogen føles grusomt hardt. Lina er ikke den som gir opp så lett, men vi får også ta del i mange andres skjebner i denne boka.

Livet er hardt og nådeløst innpå Finnskogen, der finnene har innvandret og slått seg ned i grensetraktene i Hedmark og Värmland. Her har de ryddet seg torp, bygget seg bolig og begynt å dyrke noen jordlapper. Finnene har med seg saunatradisjonen fra Finland. Ethvert finnetorp med respekt for seg selv har en Sauna, hvor man renser seg for sykdommer og utøy, og kroppen blir som fornyet hver gang.
Hovedpersonene i denne første boka om Finnskogen, er bjørnejegeren Taneli og tjenestejenta Lina, som har født et barn utenfor ekteskap; disse to slår seg sammen på Tanelis torp, Mostamägg, som ligger på den svenske sida av grensa.
En varm historie om to ensomme mennesker som søker sammen, finner hverandre og vokser sammen i hverdagens mange gjøremål og i fellesskapet de opplever der inne i de dype skogene.

Britt Karin Larsen forteller med en stemme som er lavmælt og enkel. Hun får fram nyansene i det som skjer uten store ord eller høylydte vendinger.
Vel verdt å lese.

Ja, jeg er enig med deg i at tatertrilogien er bedre enn finnskogbøkene. Mange hakk bedre, slik jeg husker dem, men det begynner å bli en del år siden jeg leste dem, da.
Nå når jeg snart er ferdig med den tredje boka om dette emnet om Finnskogen (som faktisk er min nærmeste nabo), føler jeg meg nokså fornøyd for en stund med å ha vært dypt inne i det slitsomme livet på skogen i de siste dagene. Det er nesten rart at folk klarte å overleve alle de tøffe vintrene og uårene som var i grensetraktene før i tida. Men det var jo mange som bukket under i de verste periodene også. De sterkeste (og smarteste?) overlevde, og vi er etterkommere etter de av våre forfedre som klarte seg best i disse strenge og tøffe omgivelsene i de kalde vinterlandene her nord.

Ja, det blir flere og flere forfattere som tør å skrive om forholdene i disse landene. Det er godt, for det er et skritt i riktig retning for et bedre og mer rettferdig liv for kvinner og barn (og dermed også for menn, får vi håpe!).

Jeg har ei bok av Zoë Ferraris: "Rød sand". Har ikke fått lest den ennå. Den står på vent.

Om vi kunne sende alle sportskanaler og sportssendinger til månen sammen med alle dem som vil se og følge med på all sporten, så kunne vi kanskje blitt kvitt jordas overbefolkning...?

Enig i det du sier her.
Jeg har også hatt disse siste bøkene til Britt Karin Larsen liggende på vent ei stund. Nå har jeg lest de to første, og er i gang med den siste: "Som steinen skinner".
Disse tre bøkene om Finnskoglivet beskriver godt slitet og strevet, men også gleden og godene som livet i skogen kan gi.
Det er en egen ro over det hun skriver; hun makter å gjøre menneskene hun skriver om levende.
Det å leve i pakt med naturen, slik folk gjorde i gammel tid, kunne være både tungt og vondt, men på den annen side har vi mistet noe viktig på den måten mange av oss lever i dag. Vi har vel alle forfedre som levde omtrent på denne måten, forfedre som levde av skogen, fangst, jakt, fiske og av å dyrke jorda.

Dette er det klokeste leseprosjektet jeg har begynt på noen gang. Har også hørt om de som synes midtpartiet var litt tungt, men vi har jo alle våre leseopplevelser. Jeg holder tempoet fint, og kom i går kveld, den 24., til side 240. Kjempefin måte å starte eller avslutte en dag på.