Bokelskere.no

Denne boka hørte jeg nettopp om på radioen, der det var intervju med forfatteren.
Silvia Henriksdóttir vokste opp i en Nardus-menighet på Færøyene.

Å vokse opp i en streng menighet, der man som barn får en sterkere og sterkere følelse av at noe er galt, og at dette ikke er det livet man har lyst til å leve, - og i tillegg blir utsatt for overgrep fra en omsorgsperson, - ja, dette er en bok som interesserer meg. Det må en sterk personlighet til for å kunne bryte ut av slike strenge fellesskap som disse menighetene vel er.
Boka kommer ut i februar.

Høyrde òg på dette programmet. Silvia Henriksdotter høyrest ut til å vere ein klok og reflektert forfattar.

Ja, det er jeg enig med deg i.
Silvia Henriksdóttir har skrevet ei bok som jeg syntes det var vanskelig å legge fra meg før jeg hadde lest den ut.

Hun er født i Norge, og het da Silvia Henrikka Hansen. Men hun vokste opp på Færøyene, og visste ingenting om sin tidligste barndom, eller om sin egentlige familietilhørighet. Derfor får vi følge henne i hennes første minner og opplevelser fra hennes liv sammen med moren og adoptivfaren. Som voksenperson gjør hun mange undersøkelser for å få vite sannheten om hva moren hennes har gjort i fortiden, og oppdager stadig mange nye ting om seg selv og sin familie på farssiden i Norge. Hun får vite at hun har flere norske brødre, som er mye eldre enn henne selv.

For å nøste opp alt som har med farsfamilien å gjøre, tar hun turer til Norge for å bli kjent med sine brødre og sin norske familie, og for å få vite noe om sin ukjente far, som døde rett etter at hun selv ble født. Og det er alt som skjedde i hennes tidligste barndom som ofte opptar henne, som driver henne til videre undersøkelser, men som også gjør henne fryktelig sliten og utmattet. For hennes mors nye mann, som skulle bli hennes adoptivfar, begynte tidlig å misbruke henne seksuelt. Og moren hennes vil slett ikke snakke om fortiden. Så hva er det hun skjuler?
Når det seksuelle misbruket endelig kommer opp for menigheten de tilhører, opplever hun at stefaren får tilgivelse og blir tatt inn i varmen, mens hun selv skal måtte finne seg i å fortsette å godta ham som farsfigur.

Men som voksen vil hun ikke lenger ha stefarens navn. Hun vil ta sin egentlige fars navn tilbake. Hun vil tilhøre sin farsfamilie i Norge. Men det er ingen enkel operasjon. Papirhaugene vokser, og hun blir sendt fra den ene etaten til den andre, og ingen ser ut til å kunne hjelpe henne med å bli kvitt navnet Olsen. På Færøyene gjelder en adopsjon som en endelig handling. Hvis man vil bli kvitt navnet til den som har adoptert, kan man ikke få tilbake sitt opprinnelige navn eller familie.
Til slutt finner hun ut at hun faktisk er norsk statsborger. - Og kanskje løsningen finnes der?
Dette er en sterk og personlig historie om en sterk kvinne, som vil finne ut av sin fortid, og som vil leve sitt eget liv.

Jeg var nettopp på en bokkveld arrangert av en lokal bokhandler og hørte forfatteren Silvia Henriksdottir fortelle om sin sterke bok: "Si at du lyver".
Også de vonde historiene må fortelles, var hennes budskap.Forfatteren var ei sprudlende jente som holdt hele den store forsamlingen i ånde gjennom det times lange foredraget.

Ja, det kan jeg tenke meg!
Hun var meget interessant å høre på radio også.

Og boka hennes var en sterk og fengslende historie om en barndom og oppvekst som barn i aller høyeste grad burde få slippe å oppleve. Men hun klarer å fortelle uten sentimentalitet og for mye sårhet. Hun forteller rett fram og med reine ord, og pakker ikke inn noe i bomull. Det er jo kjempeviktig å sette de riktige ordene på alt som har skjedd, og deretter komme seg videre i livet. Det har hun gjort.
Men det er ikke dermed sagt at man klarer seg gjennom slike opplevelser uten vonde sår og arr. Men Silvia har klart seg ualminnelig bra, tross alt!