Bokelskere.no

En krimbok litt utenom det vanlige når det gjelder å sette lys på alle ringvirkningene som oppstår i kjølvannet av en alvorlig forbrytelse som et drap. I denne boka gis det stor plass også til de pårørende og deres situasjon. Både de som har mistet en nærstående og de som er nærstående til gjerningsmannen får sin situasjon belyst gjennom boka.

Boka foregår på Öland. Hit kommer politietterforsker Hanna Duncker flyttende fra Stockholm. Her på øya er hun oppvokst. Som barn opplevde hun at faren som hun var svært glad i , ble dømt for et svært brutalt drap. Når hun nå kommer tilbake, opplever hun at mange på øya ikke liker det. Hun mottar anonyme telefonoppringninger og trusselbrev.

Hannas første sak gelder drapet på en femtenårig gutt, Joel. Han blir funnet ihjelstukket med en kniv på en rasteplass. I tillegg har han tydelige merker etter mishandling. Drapet må ha funnet sted en natt da Joel snek seg ut av huset for å møte noen. Det som gjør situasjonen ekstra vanskelig, er at Joels mor, Rebekka, var Hannas bestevenninne i ungdommen, den eneste som støttet henne er at faren ble arrestert.

Boka er bygd opp slik at vi følger etterforskningen skritt for skritt, bare avbrutt av korte kapitler som gir oss et innblikk i Joels opplevelser den siste dagen han levde. Gjennom Joel som tydelig var en ganske ulykkelig gutt, kommer også saker som hasjkjøp, homofili og transpersoner til overflaten, likedan voksnes utroskap og mangel på ansvarsfølelse.

Det tar sin tid før politiet kommer til bunns i saken. Flere personer blir i sin tur mistenkt. Og når løsningen til slutt ligger der, ser vi at ugjerningen var mer styrt av tilfeldigheter enn av bakenfor- liggende brutalitet.

Boka er til tider langdryg. Det dveles også ved hendelser som ikke har det minste med plottet å gjøre, f.eks. familien til Hannas kollega Erik. Han er gift med en indisk kvinne, og nå har svigerforeldrene kommet på besøk. Alt snakket rundt dette kan irritere leserne Men jeg velger å tro at forfatteren kommer til å skrive oppfølgere til boka, og da vil kanskje disse situasjonene få en mening.

En historie med mange personer og lange innslag av det som kan oppfattes som utenomsnakk. Her er det fransk vinproduksjon det dreier seg om. Jeg har tidligere lest bøkene fra Ytre Hebridene av samme forfatter og ble svært fascinert av mennesker og hendelser på de værharde øyene. Like fascinert ble jeg ikke denne gangen selv om vindyrkingen i Frankrike (kontra den i USA) kan være interessant nok i seg selv.

Handlingen foregår i et vindistrikt i Sør-Frankrike. Hit kommer kriminaltekniker Enzo Macleod (som egentlig er skotsk) for å løse mysteriet rundt drapet på den beryktede amerikanske vinkritikeren Gil Petty. Han er blitt funnet ute på vinmarken hengt opp på et kors, ikledd en drakt som brukes ved vinseremonier. Liket bærer spor av å ha ligget lenge neddynket i et vinfat. Gården det dreier seg om, eies av Fabien som lenge blir mistenkt for å stå bak drapet.

Enzo leier en hytte i området, og det varer ikke lenge før dette stedet er overbefolket av kvinner som strømmer til: Nicole (student engasjert som Macleods assistent), Charlotte (Enzos «til-og-fra» kjæreste), Michelle (datteren til den myrdede vinkritikeren), Sophie (Enzos yngste datter) og (hennes kjæreste) Bertrand. Sammen drikker de vin og diskuterer koder skrevet ned i den myrdede mannens notisbok.

Vinbøndene i distriktet er lite begeistret for nærværet av Enzo Macleod og kompani. Bortsett fra den svært elskverdige vinbonden Bonneval som gladelig viser dem rundt. Så blir en ny person funnet død, denne gangen en lokal mann, og spenningen tilspisser seg. Det blir viktig å få analysert jordprøver for å finne ut hvor vinen de drepte har ligget i, stammer fra. Enzo reiser hele veien til USA der han oppsøker en kjemivenn som hjelper ham med å analysere jordprøvene. Åten han smugler disse prøvne gjennom tollen på, er et humoristisk innslag i en elles langtekkelig roman.)

Etter hvert skjer det flere forsvinninger og drap, bl.a. aven politimann, og til slutt er det Enzo selv som står for tur. Men naturligvis blir han reddet i siste liten. Og morderen viser seg å være det minst tenkelige av alle distriktets bønder. Motivet strekker seg tilbake til den franske revolusjonen. Den gang kom innleide pøbler og herjet rundt på vinslottene. Nå skal etterkommerne deres få smake hevnen. Vinkritikeren Gel Petty hadde franske aner som den gang deltok i vandaliseringen.

Jeg hørte boka opplest som lydbok, og dette ble en blandet opplevelse. Innleseren gjorde et godt arbeid, bortsett fra hver gang han kom til et fransk navn eller tittel, noe som skjedde mange ganger. Her røpet han stor vankunne. Jeg synes det burde være et krav til de engasjerte skuespillerne at de må beherske uttaleregler i språket innholdet er hentet fra.

Tror det betyr at de døde ikke vet hva som foregår blant menneskene som lever. Det er metodister og Jehovas vitner som ikke tror på sjelens udødelighet.

Her går det fort for seg! Boka er inndelt i korte kapitler som igjen består av flere sceneskifter. Dette skaper et svært heseblesende inntrykk. Til tider nærmest irriterende! Forfatteren har denne gangen innført en ny hovedperson, en ung, nytilsatt politikvinne ved navn Snø (eg. Lydia), og denne trekker konklusjonene sine lynraskt. Det kan virke som om hun bidrar mer til å løse saken enn hele resten av politikorpset til sammen. Når hun så samtidig hjemsøkes av livstegn fra sin døde bror, er all sannsynlighet for lengst overskredet.

Bokas handling er hentet fra oljeindustrien. I løpet av de siste årene er flere oljeinspektører sporløst forsvunnet. Rapporter disse har skrevet ser ut til å være klusset med. Det som opprinnelig var negativt, har blitt snudd om til noe positivt. Et lite oljefirma kjemper for å få godkjent sin nye borerigg. En kvinne ansatt i firmaet forsvinner. På et søppelanlegg finner man den ene hånden hennes. Nærmere undersøkelser viser at det har skjedd nedslakting og partering på et bakrom.

Den andre handlingstråden starter i et villastrøk i Oslo. En ung jente observerer en eldre dame inne i det angivelig tomme nabohuset. Hun melder fra til politiet. Snø kommer for å snakke med jenta. Ute på gata kommer den samme eldre kvinnen gående. Hun oppgir at hun har vært på kirkegården. Like etterpå forsvinner den unge jenta. Snø er den eneste som tar denne forsvinninga alvorlig. Hun tar seg friheter, hun tar seg inn på rommet til den unge jenta og hun oppsøker hjemmeadressen til den eldre kvinnen. Alt uten å melde fra til sine overordnede. Snø er også den første til å se denne saken i sammenheng med hendelsene i oljefirmaet. Og mens hun holder på med disse sakene og med lynets fart beveger seg rundt i Oslo, og så rundt i Stavanger, forelsker hun seg i sin kjekke samarbeidspartner Hay (men denne er gift med den svært sjalu og kontrollerende Helene).

I tillegg til det heseblesende tempoet som alt foregår i, er det mye grotesk og makabert som skjer. Gjerningspersonene her tilhører en divisjon av de verste psykopater.

Noen som vet hvor man får tak i denne?: "Evolusjonspsykologi - en innføring i menneskets natur" av Leif Edward Ottesen Kennair
Så den på bokkilden.no, men var ikke interessert i den da. Nå får jeg ikke tak i den der.

Kan det bak en persons ytre som signaliserer største sjarme, vennlighet og hjelpsomhet, egentlig skjule seg en brutal kulde og et ønske om å skape den ytterste frykt? Slik er det i hvert fall med denne bokas Jack.

Den unge kvinnen Grace møter den suksessrike forsvarsadvokaten Jack og faller pladask for ham. Et strålende parti, mener vennene og foreldrene hennes og ikke minst lillesøsteren Millie. Sistnevnte som har Downs-syndrom, er den personen som Grace er aller mest glad i. Når Millie om kort tid er ferdig på spesialskolen der hun nå går, skal hun komme og bo hos Grace og Jack i det nye huset som Jack nå er i ferd med å innrede.

Bryllupet avholdes og bryllupsreisen står for tur. De skal reise til Thailand. Allerede underveis endrer Jack totalt vesen. På hotellet stenger han Grace inne på rommet og nekter henne å gå ut uten at han er med. Grace klarer å kontakte resepsjonen og fortelle hva som foregår, men Jack dukker opp. Smilende og elskverdig beklager han konas oppførsel. Hun er i psykisk ubalanse og ikke til å stole på, forklarer han.

Etter hvert forstår Grace at hun må spille med. Setter hun seg til motverge, blir det bare mye verre. Tiden for når Millie skal flytte inn til dem, nærmer seg. I kjelleren har Jack laget et rom for Millie, malt i skrikende rødt og med makabre malerier på veggene. Her skal frykten hennes få utfolde seg.

Grace har fått tilgang til sovepiller. Kan disse brukes til å sette Jack ut av spill og drepe ham uten selv å bli straffet? En ny Thailandreise står for tur, men like før skjer det at Jack for første gang taper en rettssak. Han er dypt deprimert og må utsette sin egen reise. Det lykkes Grace med stor list å lue knuste sovepiller ned i et glass whiskey som Jack drikker. Han raver rundt. Grace klarer omsider å lure ham ned i kjelleren og inn på det røde rommet som ikke kan åpnes fra innsiden. Så begir hun seg til flyplassen.

Fra hotellet ringer hun gang på gang til Jack. Da han ikke svarer, legger hun inn meldinger som i starten er oppmuntrende og så etter hvert blir mer og mer bekymret. Hun innvier både hotellpersonalet og andre gjester i uroen sin over at ektemannen verken gir lyd fra seg eller dukker opp som avtalt. Til slutt kontakter hun politiet hjemme. Omsider kommer meldingen om at Jack er blitt funnet død i huset. Det viser seg at dødsårsaken er dehydrering etter å ha vært innestengt i flere døgn. Vil noen kunne gjennomskue planen til Grace? Det later til at en venninne har forstått hvordan det hele henger sammen.

En enkel roman med fortettet spenning. Men er den særlig realistisk? Neppe.

Handlingen utspiller seg i Nord-Sverige, i et tynt befolket område. Menneskene som bor her, fremstilles om av en ganske eksentrisk art. Den mest eksentriske av dem alle er nok gamle Vidar. Det sies at han er styrtrik (på penger tilegnet på noe fordekt vis). Likevel lever han ytterst sparsommelig, unner verken seg selv eller familien noe.

Vidar bpr sammen med sin datter Liv og hennes tenåringssønn Simon. Disse holder han et jerngrep over. Da Liv var yngre, forsøkte hun gang på gang å komme seg vekk fra faren. Hun hauket med forbipasserende bilister og bød seg fram til dem. Men hver gang dukket faren opp og dro henne med seg hjem. Trangen til å reise vekk sloknet hos henne etter at Simon ble født.

Bokas handling kommer i gang ved at et brødrepar (den brutale Gabriel og den fredsommelige Liam) kommer en natt for å rane ham. De oppdager den gamle mannen ute på myra. Plutselig høres et pår skudd og Vidar faller død om. Var det en av brødrene som løsnet skuddet?

Etter langvarig leting etter Vidar blir liket hans funnet nedsenket i en brønn. Mistanken rettes mot flere av egnens beboere. Men politiet kommer ingen vei. Det blir Liv selv som til slutt ser. sannheten.

Det som fascinerer mest ved boka er kanskje ikke selve handlingsforløpet, men skildringene av det karrige og øde landskapet i Nord-Sverige og hvordan dette kan ha påvirket menneskene som har slått seg ned der.

Dette er en bok om sykdom og død. De ter også en bok om en familie på tre generasjoner. En familie med sine særegenheter som likevel står i en situasjon mange kan kjenne seg igjen i.

Boka har to hovedpersoner, mor og datter, som begge i hver sine kapitler forteller i 1. person. Anne er lærer, nå nærmer hun seg pensjonsalder. I store deler av sitt voksne liv har hun stått i pleierrollen overfor sin mann som har blitt rammet av flere slag og til slutt helt mistet taleevnen. Nå er Gustav på pleiehjem der Anne besøker ham daglig. De fikk to barn, Sigrid og Magnus.

Sigrid er den andre hovedpersonen. Hun sier selv at moren nesten alltid liten tid til overs for henne den gang hun var barn. Som ungdom var Sigrid veldig opprørsk Hun forelsket seg dypt og inderlig i bygdas turnuslege, Jens, og fikk som nittenåring barn med ham. Men Jens reiste vekk så snart turnustiden var over. Kort tid etter giftet Sigrid seg med Aslak. De har nå sønnen Vidjar sammen. Sigrid selv er blitt lege, og familien bor i Oslo, ganske langt fra hjembygda der moren fremdeles bor på gården.

Handlingen starter med at Anne har fått påvist tarmkreft. Familien støtter opp om henne og reiser langt oftere enn før på besøk til hjembygda. Anne får cellegiftbehandling, men de viser seg at kreften likevel har spredd seg. Hun ønsker å slutte med cellegiften og virker i en periode sprekere enn før. Hun lar seg overtale å reise med hele familien på ferietur til Frankrike, men ferien blir ganske mislykket fordi Anne i vekslende humør foretrekker å tilbringe omtrent all tid på hotellrommet sitt. Hjemme i Norge igjen ønsker hun å bli værende hjemme på gården og samtidig få så mye pleie, hjelp og lindring som mulig. Dette blir ordnet, og familien reiser på besøk så ofte de har anledning. Hver gang forskrekkes de over hvor mye svakere hun har blitt.

Boka ender med at den alltid så badeglade Anne, hun som tidligere aldri gikk av veien for etisbad om morgenen, blir forsiktig løftet ned i badekaret og får ende livet sitt i elskede omgivelser.

Boka lar leseren komme tett inn på det som skjer. Vi nærmest opplever det hele sammen med personene.

Jeg har solgt en del bøker gjennom Bookis den siste måneden og har registrert at leveringstiden har blitt lengre og lengre (som selger får jeg mail om når boken er levert). Et nylig nettkjøp fra zalando.com forteller meg i dag at leveringstiden fra dem blir ekstra lang pga det store presset på "postvesenet". Det kan være en grunn. Vi er mange som handler på nett nå, og "posten" har vel neppe alle de ressursene de trenger.

Gjennom årene har jeg lest flere bøker om livet i konsentrasjonsleire under krigen, men de andre har neppe vært så mangslungne som denne. Det skyldes trolig at hovedpersonen i denne boka har hatt en helt spesiell stilling i leiren.

Lale, en ung jøde fra Slovakia, opplevde 1942 samme med mange andre å bli ført inn på et tog som brakte dem til Auschwitz. Her tilbrakte han de neste tre årene. Ofte skjedde det at folk ble skutt rett for øyne på ham, og ofte så han venner bli fraktet bort til de store krematoriebrakkene for å bli gasset i hjel. Hver ang unnslapp han selv. Da han kom til leiren, ofte han seg selv at dette kulle han overleve, og det klarte han altså. At han slapp unna så mange livsfarlige situasjoner, skyltes både flaks og kløkt. At han fikk stillingen som «der Tatowierer» hadde nok som grunn at han var meget språkmektig. Han behersket en rekke språk og kunne lett kommunisere med folk fra ulike land. På denne måten fikk han også kontakter i mange ulike deler av leiren, og han visste å utnytte det. Som leirens talerør kom han i en slags mellomstilling mellom de tyske soldatene og alle de andre fangene. Han fikk tilgang til mer mat til måltidene, og gjemte alltid noe unna som han fordelte blant de andre sultende. Under arbeidet var det en SS-mann ved hans side og bevoktet ham. Baretski het denne, ikke særlig intelligent, så Lale klarte alltid å manipulere vokteren sin.

Med mat som «betaling» fikk han kvinnelige fanger som arbeidet med pakking av konfiskerte eiendeler til å stikke unna til ham verdifulle ting som penger og smykker. Han opprettet kontakt med sivile arbeidere fra distriktet som kom til leiren for å hjelpe til med byggingen av brakker. Disse ga ham matforsyninger i bytte mot konfiskerte edelstener og andre kostbarheter.

Framfor alt er boka også en kjærlighetshistorie. En dag tatoverer Lale inn fangenummer på armen til en ung jente. Da han et øyeblikk ser henne inn i øynene, skjer det noe. Fra den stund er Gita den som står ham nærmest. Mange ganger hjelper han henne og venninnene med å unnslippe livsfarlige situasjoner. Etter kapitulasjonen kommer de to bort fra hverandre, men Lali gir ikke opp og til slutt klarer han å finne igjen sin Gita.

Boka er skrevet av en journalist (?) som har hatt mange og lange samtaler med Lale da denne var i 90-års alderen. Språket er alminnelig, saklig og ganske tørt, men det står godt til det ellers så dramatiske innholdet i boka.

Jeg var på jakt etter en bok å slappe av med, men skjønte etter hvert at dette var å gå for langt. Her var det ingen ting å dra lærdom av, ingen nye ting å få innsikt i og ingen nye tanker å få del i. Framdriften var i det hele ganske treg og ikke på noe punkt særlig spennende heller. Hvordan kan man da «feel good»?

Som mange andre bøker har også denne to handlinger – den ene foregår i vår tid, den andre daterer seg til sommeren 1959. Nåtidshandlingen er konsentrert rundt kvinnen Jessie og hennes familie. Et stemorskompleks står i sentrum for handlingen her. Denne familien har nylig kjøpt en herregård på landet, Applecote Manor. Noe skummelt hefter seg ved stedet. Her bodde en gang ungjenta Audrey Wilde som en dag forsvant helt sporløst. Til tross for nitid leting er hun aldri blitt funnet. Dette bringer oss over på den andre handlingsdelen. Sommeren 1959 (noen år etter Audreys forsvinning) er fire søstre i ungdomsalderen gjester hos tanten og onkelen på Applecote Manor. Mye av handlinga her er konsentrert rundt møtet med to gutter, noe som skaper rivalisering mellom de fire søstrene. Naturligvis blir mysteriet rundt forsvinningen oppklart i løpet av boka. En av de to guttene sitter på hemmeligheten, men hva det er kommer ikke fram før i nåtidshandlinga.

Jeg synes bokas handling virker ganske oppkonstruert og lite troverdig. Dessuten tror jeg ikke på personene i fortellinga. Flesteparten av dem virker mest som pappfigurer. Også språket i boka har sine mangler. Mange av formuleringene virker svært så svulstige.

Hvis Gud ikke eksisterer finnes det ikke objektiv moral. Objektiv moral kommer fra Gud. Altså er Gud fullkommen. Bibelens Gud er den beste kandidaten. Altså gir det en god grunn til å tro på Bibelens Gud.

Her følger i en finsk familie gjennom om lag en menneskealder – fra krigens dager og fram til vår tid. Det er mange personer vi hører om, men bokas framstilling dveler i særdeleshet ved to av dem. Det gjelder to mennesker tilhørende hver sin generasjon som får en noe spesiell skjebne. Vi hører om den blinde Helena – fra hun er ei lita jente til hun dør som syk, eldre kvinne. Helena er bokas jeg-person. Den andre hovedpersonen er nevøen hennes, Tuomas. Hans lodd i livet er at han er homoseksuell, noe som var lite godtatt på den tiden.

Boka er godt fortalt. Leseren blir fort trukket inn i handlingen og kan med alle sine sanser leve seg inn i livet til de to hovedpersonene og følge dem på deres vei gjennom både godt og vondt. Jeg oppfatter det slik at forfatteren har villet sette fingeren på vanskeligheter (her av helt forskjellig art) som gir noen mennesker ekstra å stri med.

Her er det lite ytre dramatikk. Likevel dramatikk er det rikelig av – og da på det indre plan. Vi får et dypdykk ned i følelsene og tankene til mennesker vi møter. En av disse er en ung mann i 20 års alderen, tykk og feit langt over det normale. Dette har han lidd for i hele sitt liv og selvfølelsen er brutt ned. Så opplever han en dag å møte en gutt, noen år yngre, som er imøtekommende, nesten innsmigrende, med en vennlighet mannen sjelden opplever. Et voldsomt, undertrykt begjær vekkes til live i den store mannen. Men brått snur det hele da gutten reiser seg og går. Mannen blir sittende igjen med en skuffelse enda sterkere enn før. Og enda verre blir det da han plutselig oppdager at pengepungen hans er borte. Nå blusser raseri og hevntanker opp...

Forfatteren dveler lenge ved denne hendelsen og lar oss lesere rive med. Like etter kommer det et nytt dypdykk. Denne gangen gjelder det en mor som engster seg over tenåringssønnen sin som bare blir mer og mer innesluttet og tverr. En dag kommer hun over en tegning gutten har laget. Den virker skremmende. Her ser hun nøyaktig avbildet situasjonen avisene for tiden snakker om.....

Byen der dette skjer, hjemsøkes av to drap. Begge ofrene er unge mennesker, men funnene er ellers svært forskjellige. Det ene liket virker nærmest «pent og pyntelig», mens det andre er motbydelig, maltraktert til det ugjenkjennelige.

Den som har ansvaret for oppklaringen av disse to drapene, er førstebetjent Konrad Sejer. Metoden hans går først og fremst gjennom samtaler med mistenkte og folk fra miljøene rundt. Sejer opptrer hele tiden vennlig og forståelsesfull og skritt for skritt avslører han løgner og selvmotsigelser.

Dette er er krimbok helt etter min smak.

We did not ask for this room or this music.
We were invited in.
Therefore, because the dark surrounds us,
let us turn our faces to the light.
Let us endure hardships to be grateful for plenty.

We have been given pain to be astounded by joy.
We have been given life to deny death.
We did not ask for this room or this music.
But because we are here,
let us dance.

Sitatet er hentet fra Stephen Kings
lesverdige roman 11/22/63.
Norsk utgave 22.11.63.

Jeg foreslår en liten romantisk flukt fra vår virkelighet med korona, karantene og alskens smitteverntiltak. Jane Eyre bringer oss mer enn hundre år bakover i tid. Der blir vi også minnet på at den gang hadde mange det enda vanskeligere enn hva vi har, bare på en ganske annen måte. Boka finnes i handelen i pocketutgave. Jeg regner også med at de fleste bibliotekene har den.

Som i flere andre bøker, utgitt de siste årene, tar også denne for seg innvandreres (særlig pakistanske) problemer med å innordne seg i det norske samfunnet. Gjerne i en litt humoristisk tone og i en språkdrakt preget av «kebabnorsk» forteller en innvandrerungdom om særegenheter ved nordmenn og Norge. Men etter hvert blir tonen alvorligere og ender opp som et ordentlig oppgjør med muslimsk tenkemåte og handlingsmønster.

Fortelleren i denne boka er en 15 årig gutt. Mahmoud. Siden han bor i en blokk i et strøk av Oslo der det omtrent bare bor innvandrere, er hanheller ikke helt integrert i det norske, men vaker i en aura av to kulturer. Hjemme hos Mahmoud er det faren som er taxisjåfør ( en beskjeftigelse som ser ut til å bli mindre og mindre innbringende), moren som er renholdsarbeider På Blindern og lillebroren Ali som er 10 år. Til stede er også onkelen (farens bror) som har kommet på 2 måneders besøk fra Pakistan.

Kontrasten mellom de to kulturene kommer tydelig fram i og med at bokas forteller, unggutten Mahmoud, har fått i oppgave å vise en onkel på turistvisum rundt i Oslo. Ved synet av alle lettkledde damer gir onkelen uttrykk for misnøye som kanskje heller er en skjult opphisselse. Det er kjønnsbarrierer og kjønnsdiskriminering som er temaet for handlingen. Dette kommer i en alvorligere form til uttrykk når vi får vite hvilke tunge tanker Mahmouds tiårige lillebror sliter med. En dag betror han Mahmoud at han skulle ønske han var jente, at han føler seg født i feil kropp. Men hvordan fortelle dette videre til foreldrene? Det tar lang tid før guttene finner det rette tidspunktet. Moren tar opplysningen med fatning, men med faren er det langt verre. Han raser i dagevis og opplever det som en degradering av hele familien. Men da maner moren seg opp og tar kraftig til motmæle og forteller hvordan hun har følt seg trakasert av nettopp mannen og familien hans. Hennes raseri og trusler bærer frukter og etter hvert må også faren (og onkelen) gi seg.

Til tross for problemfylt alvor har boka altså en lykkelig slutt. Noe som seg kanskje hør og bør siden dette er en ungdomsbok.

Ja, ja, dette var jo underholdende og handlingsfylt til tusen. Elementer fra den folkelig eventyr- sjangeren skinner igjennom i fullt monn. Her har vi sjarmerende, livlige unger, forskjellige hver på sin måte. Videre har vi et stort gammelt slott med mangfoldige tårn og fløyer, knirkende trapper og lange skumle ganger. Og endelig den onde stemoren, hatet av barna og som står der i grell kontrast til den ekte (avdøde) moren som var snill, morsom, aktiv, fylt med all verdens positive egenskaper. Handlingen alternerer mellom to plan, hvert av dem befolket av personer som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha noe som helst med hverandre å gjøre. Men som vanlig i slik litteratur viser det seg etter hvert at forbindelsen er svært så tett.

Den tidligste handingen er lagt til å rene 1968-69, mens den andre finner sted 30 år senere. Slottet, på folkemunne kalt Black Rabbit Hall, er eid av en i utgangspunktet svært så lykkelig og harmonisk familie bestående av de 15 år gamle tvillingene Amber og Toby samt småbarna Barbey og Kitty. I tillegg er det faren, Hugo, og den supergode moren Nancy. Idyllen som v presenteres for i førstningen, blir brått revet vekk da Nancy omkommer i en ulykke en stormfull kveld. De påfølgende feriene på Black Rabbit Hall blir aldri som før, og enda verre blir det da faren, som nå har tapt masse penger i forretninger, gifter seg på nytt og det med en kvinne fra fortida, den rike enken, Caroline. Hun blir aldri godtatt av barna, særlig ikke av Toby som nå går rundt og ser for seg at noe enda verre snart kommer til å hende. Med tvillingsøsteren Amber blir det litt annerledes. Caroline har nemlig selv en sønn, den svært å kjekke Lucian. Og det går ikke lang tid før de to unge forelsker seg i hverandre, noe de for all del må skjule for resten av familien. Men en dag overrasker Men en dag overrasker en rasende Caroline sønnen sin og stedatteren kliss nakne inne i et klesskap.
Kjærlighetsakten har allerede fått følger, og Amber blir holdt innestengt på slottet til hun føder en datter. Dette skjer omtrent samtidig som hushjelpen på slottet, Peggy, også nedkommer med en datter. Caroline lar omverden tro at Peggy fødte tvillinger og er bare i stand til å ta seg av det ene barnet. Slik blir Ambers datter adoptert av en familie i London, og det vil ta lang tid før jenta i det hele tatt får vite at hun er adoptert.

Så 30 år senere møter vi kjæresteparet Lorna og John. De kjører med bil rundt i Cornwall på leting etter et passende lokale der de kan avholde sitt forestående bryllup. Det siste stedet de oppsøker er Black Rabbit Hall. Et falleferdig, men i Lornas øyne svært så sjarmerende sted, eid av enn gammel eksentrisk dame, Mrs. Alton, som bor der alene, bare hjulpet av hushjelpen Dell. Jon avskriver stedet raskt, men det gjør ikke Lorna. Hun har en merkelig følelse av at hun har vært på stedet før, da sammen med moren sin. Underlig nok, inviteter Mrs. Alton Lorna til å komme tilbake g tilbringe noen dager på slottet. Tanken på Black Rabbit Hall klarer ikke å slippe taket i Lorna. Hun kan ikke spørre sin mor (dvs. sin adoptivmor) for hun er nylig død, men på oftet hos faren finner Lorna et gammelt gotografi som viser hun selv og moren stående ved porten til Black Rabbit Hall. Lorna blir styrket i følelsen av at det har vært en forbindelse og aksepterer invitasjonen fra Mrs. Alton. Hun tilbringer noen underlige dager på slottet i selskap med Mrs. Alton so etter hvert viser seg mer og mer fra sin eksentriske side og er lite villig til å svare på Lornas spørsmål om de andre familiemedlemmene. Men så en dag kommer hele sammenhengen for dagen. Caroline Alton forteller at hun er Lornas rettmessige farmor. Lorna er nemlig Ambers datter, unnfanget sammen med Lucian (inne i klesskapet).

Bryllupet til Lorna og Jon finner sted på Black Rabbit Hall. Nå er Caroline Alton endelig død. Lorna har oppsporet Amber som har bosatt seg i New York sammen med sin Lucian. Bryllupet blir en fin fest de også de andre gjenlevende fra Alton-familien er til srede.

Boka er i og for seg velskreven. Det er et driv over handlingen / selv om denne egentlig er ganske forutsigbar). Kifyene mellom de to handlingsaspektene skjer alltid når spenningen er på topp. Men man kan jo si at alle klisjene virker noe irriterende.

Bokas tittel leder tankene mot triviallitteratur, men det skal vise seg at dette overhodet ikke stemmer verken ut fra innhold eller oppbygning. Her er det lite av både dramatikk og romantikk. Til gjengjeld er det skildringer og tanker som virkelig griper tak i leseren. Handlingen foregår stort sett på Island – landet med en særegen og høyst dramatisk natur Tidspunktet er 1963 (et år da mye uforglemmelig skjedde i verden.) Bokas tema er å blottlegge diskriminering og fordommer knyttet til kjønn, så sterke at de til og med kan ha voldelige utslag. Det er da vi puster ut og føler at verden heldigvis har gått framover, slikt er heldigvis borte nå....... Eller er det det?

"Navnet" mitt har på et eller annet tidspunkt falt ut av listen.