Han står utenfor baderomsdøren. Hun innenfor. Har gjemt seg, låst seg inne, er sannsynligvis sint på ham. Han vil forklare seg. Og det gjør han. Så til de grader ved å gå i dybden på alt han sannsynligvis aldri har fortalt henne. Om sin egen oppvekst, om foreldrene, om første gang han så henne ...
Men: Hvorfor er hun sint? Det får vi ikke vite i løpet av bokas siste tjue sider. Og om hun tilgir ham? Vel, der er jaggu ikke godt å si.

Relativt lettlest bok med mange småvittige og humoristiske formuleringer som gjør boka "lett" til tross for til tider dystre og vonde tema. Jeg likte denne boka veldig godt. I typisk Selma Lønning-stil finnes mange smådetaljer (objekter, formuleringer, tanker) som etterhvert går igjen og/eller kan kobles sammen, og sånt syntes jeg virkelig drar leseropplevelsen opp.

Nå har den jo også nettopp komt på kino! Spennende

Anbefaler boka "The Art of racing in the rain" :)
Fortellerstemmen tilhører en hund. Virkelig en nydelig bok!

Om du liker britisk krim må du se "Broadchurch" og "Happy Valley" :-) knallgode serier!
Jeg er generelt mye mer begeistre for britisk krim jeg også, men av de amerikanske er true detective virkelig verdt å se. Og "Fargo"! Virkelig høyt oppe blandt seriefavorittene

Har lest svært få biografier, og innimellom dukker det opp noen jeg er nysgjerrige på. Men, så glemmer jeg dem ut og vil derfor samle dem her slik at sannsynligheten for at jeg faktisk leser dem øker!

PIRK er bra, så lenge det er konstruktivt. Og ja, dette var nok mer sci-fi enn fantasy. Jeg forbinder bare altfor lett sci-fi til verdensrommet og det var det ikke så mye av her. Er ganske fersk innen begge disse sjangrene (ser mye serier og filmer innenfor både sci-fi, fantasy og mystery.. Men ikke så mye litteratur, enda) så jeg har mye å lære. Det er en ny verden å orientere seg i. Enn så lenge har jeg notert meg at jeg vil lese mer av Niel Gaiman (har lest neverwhere) og Douglas Adams. Har også en til bok av denne forfatteren klar i lydboklista :)

Høyrte denne på lydbok, på engelsk. Opplesaren gjorde ei umake jobb, stor innleving og bra underhaldning.

Eg har lita erfaring innen fantasy-sjangeren, som denne boka nok faller under, og vil dermed vær litt forsiktig med kva eg seier ifbm sjangeren. Kan likevel seie litt om korleis eg oppfatta og opplevde boka.

Engasjerande og originalt plott. Vi er i framtida, som er ganske dyster mtp verdas tilstand, og kanskje er det nettop derfor folkene ikkje lever så mykje i den ordentlige verda men heller lever i cyberspace via programmet Oasis. Her foregår ei jakt etter eit sølvegg, glymt bort av Oasis si utviklar/eigar som har døydd og valgt å etterlate dette egget som arven sin. Houvedpersonen er ein av mange som leiter etter egget og vil følgjer hans jakt og komplikasjonane som oppstår.

Eg ville nok likt boka endå betre dersom eg var ein "gamer" med meir kunnskap om mellom anna Doungens and Dragons. Likevel er eg berd nok til å ta dei fleste referansene, og dei er det mange av. Til tider litt i overkant. Vi er i år 2044 og referansene tilbake til 80-tallet blir det litt vel mykje av. Eg skjøner greia, eg forstår at det fenger mange lesare , at det er artig å hugse tilbake til commadore 64, ACDC og pac man. Eg syntes og at det er artig med nostalgi. Likevel blir det i overkant mykje, og eg tenker også litt på at det er rart at ein atten år gamal gut i 2044 er så opphengd i 80-tallet. Syntes også at det til tider blir for mykje forklaring av teknikaliteter. Når teknologien blir forklart via handlingen og karakterens bruk, blir det ein naturleg del av historia. Men tidvis er det som om sjølve fortelling blir satt på pause mens det forklares ein rekke ting ... og nettopp det kunne vore løyst på ein betre måte, trur eg!
Elles blei det til tider litt vel mykje av det gode, litt i overkant mykje gaming

Men , dette er pirking. Boka er absolutt leserverdig og gav meg mers+mak kva fantasy-sjangeren gjelder. Og, hadde eg våre ei sann speleentusiast ville eg nok trilla ein femmer, men for min del blei det altså litt for mykje til tider. Vil dermed påpeke at firaren er ein sterk ein. Ein fire pluss, med stor P.

For en flott anmeldelse! Nå gleder jeg meg enda mer til å gå løs på denne... Står klar i hylla og venter på å åpnes :-)

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Kan ikkje gje denne terningkast fordi eg avbrøyt omtrent midtvis. Ikkje fordi boka er dårleg,men fordi lydbok-varianten eg høyrte på ikkje fenga meg. Oppleserens stemme blei rett og slett for monoton, og den påtatte nordlansken var såpass "off" at eg blei irritert. MEN: eg legg ikkje berre frå meg denne, eg har notert meg at eg vil lese boka, for eg blei nyfiken nok på handlinga (og ikkje minst blei eg engasjer i karakterane) til å no - tre veker etter å ha lagt bort boka - framleis lurar litt på kva eg gjekk glipp av her.

Hoi.
Gadd ikkje sjekke lenger enn til side 36 og innen då var det kun 3 sider med bøker eg ikkje har lest : side 5,, 7, og 33. Artig å sjå at eg er meir "belest" enn eg trudde :-)

Jeg leser sjeldent samme bok flere ganger, og ser uhyre sjelden samme film om igjen. Noen bøker har likevel den egenskapen at jeg ikke føler meg "ferdig" med dem. Ofte fordi de er det jeg kaller løk-bøker, altså at de har flere lag. Andre ganger fordi jeg føler jeg gikk glipp av noe - særlig spennende kan det være å lese starten på en bok om igjen når en er litt mer kjent med bokas karakterer fra før slik at en legger merke til andre aspekter ved boka enn første gang en leste og måtte konsentrere seg om å få med seg alt.

Og så er det de bøkene man tenker på lenge etter å ha lagt dem bort. Og bøker man husker følelsen i magen av, uten at handlingen nødvendigvis er klar. Sist men ikke minst finnes nostalgi - bøkene - bøker man liker på grunn av sammenhengen og omgivelsene de ble lest i, bøker man har positive assosiasjoner til, ofte på grunn av sine egne ytre omgivelser fra første gang man leste boka heller enn til bokas handling (F. Eks SVK av Roald Dahl - husker jeg leste den på hyttetur i Sirdal i 1998, husker mamma og pappas stemmer fra stua, husker peisens varme som hang igjen i kinnene mine da jeg la meg... Selve boka husker jeg ikke fullt så godt.. Men alt dette rundt er klokkeklar og gjør at jeg får gode assosiasjoner til boka.)

Kort sagt: her er bøker jeg av en eller annen grunn kan tenke meg å lese om igjen

Etterhvert som jeg har funnet opplesere jeg liker så søker jeg dem opp og finner flere bøker lest av samme person :-) du kan også søkeord forfattere, samt utforske ulike sjangre. Det blir lettere når en kommer inn i det.

Sikker på at du ikke vil lytte til engelske lydbøker? Har opplevd dem som bedre enn de fleste norske, nemlig. Særlig fan av alle Murakami sine romaner. Boka "The Art og racing uminnelige the Rain" er også veldig fin!

På norsk finner du mye bra av Lars Saabye Christensen (Visning, Amatøren, norske stiler, Magnet), Vigdis Hjort (Tredje person entall, Hjulskift, Et norsk hus), Kinamann av Brynjulf Jung Tjønn, Firmaets mann og Regnmakeren (begge sistnevnte av John Grisham, i sjangeren krim/spenning)

Så når du finner noe du liker, enten leseren eller en forfatter, så kan du trykke på vedkommendes navn og finne flere bøker av samme person

Huff! DETTE er den eksakte grunnen til at jeg ikke har tatt frem disse bøkene for å lese på nytt slik jeg lenge har tenkt å gjøre. Hadde planer om å lese den siste om Doppler (Slutten på verden slik vi kjenner den"?) og tenkte å lese de første på nytt i forkant. Prosjektet forblir liggende... Nettopp fordi jeg er redd for å miste den gleden jeg opplevde første gang jeg leste bøkene. Merkelig og fascinerende at leseropplevelsen forandrer seg såpass med tiden! Jeg merker det mest ifbm humoristiske bøker: før var det det jeg foretrakk, nå blir jeg oftere oppgitt og irritert heller enn begeistret.

Om du ikke ønsker at andre skal se mailadressen din kan du evt sende meg en mail på martehaga@gmail.com

Ja, men ikke med vedlegg :-)

Hadde nøyaktig samme opplevelse. Irriterte meg også over scener og karakterer som er som kopiert ut av hennes andre roman - "Tredje person entall"

Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.

Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.

Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.

Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.

Aha! Takk for tips, skal sjekke det ut :-)
Storytel øker prisen til 199,- per mnd, så jeg har vurdert å se etter alternativer en stund, men så er det jo slik at en ofte holder seg til det "kjente" da det oppleves enklere enn å sette seg inn i noe nytt.

Ligger Snow White på Storytel, eller bruker du god gammeldags lydbok? :)