Bokelskere.no

" Imponerende " var en fin beskrivelse, da jeg selv tenker det nesten er litt flaut og liksom gjenspeiler at jeg ikke har noe "bedre å gjøre". Men så er situasjonen som den er og det føles så utrolig mye bedre å lese enn feks se tv; dess mer jeg leser, jo mindre savner jeg den tv-en og der egentlig nå kun på når det er med mannen. Det er en egen ro og flyt det å lese (og skrive; noe jeg også gjør litt i smug meg en drøm om en gang å kunne gi ut en roman. Har skrevet tre men tør ikke gjøre noe med dem)

I år har jeg, mye grunnet sykdom og ikke-jobbing, lest nærmere 250 bøker, og blandt alle disse er Yellowface på topp ti-lista over bøkene som gav meg mest glede, og et skikkelig «kick» som leser. Litt «cringe» (i mangel på bedre norsk ord). Virkelig fengende, spennende, vittig og samtidig klarer den, som du sier, å male et skarpt bilde av dagens litterære verden - både hva gjelder bokbransjen og forfattere, men også kulturen blant oss leseglade (og for enkelte; litt for opphengte i å mene noe om absolutt alt, og formidle alt dette en mener via Goodreads, til tider sp til de grader at de nesten er som en sekt rundt enkelte forfattere og/eller bokserier)

Vegetarianeren fant jeg nylig på hylla, ulest. Har satt den frem nå og den skal definitivt leses i løpet av de neste månedene. Ellers ble jeg nettopp ferdig med bind nr fem i "Utregning av romfang"-serien til Solvej Balle og i kveld er planen å begynne på Kyrre Andreassen sin "Ikke mennesker jeg kan regne med". (Men vurderer nesten å utsette den for heller å lese en "hjernedød" chick -lit, fordi trøtt i hodet og har lest en god del "dypere" og mer krevende bøker de siste ukene. Men samtidig er det bare en ukes tid til denne må leveres tilbake til biblioteket (#luksusproblem))

For dere bokglade vil jeg forresten tipse om litteratur-rebus -kalenderen min på Instagram/Facebook @Lill3MyL3ser . En rebus per dag, løsningsordet er en forfatter eller boktittel som har vært aktuelle det siste året :)

Helt enig med deg. Har forsøkt med på flere av hennes bøker, også på engelsk da jeg, som deg, synes oversettelsen var - for å si det pent - mangelfull. Språklig sett, litt bedre på engelsk, mer naturlig i det minste, men fremdeles en skrivestil jeg ikke er glad i med enormt mange beskrivelser og adjektiv i hytt og pine, samt veldig mye unødvendig «pjatt» i form av å fortelle at en karakter gjør sånn og sånn før hun siden går inn dit og gjør slik …
Bøkene hennes følger ofte også en litt for tydelig formel og oppsett.
Ikke min type bøker, har jeg konkludert med, samtidig som jeg er fascinert over hvor mange andre som elsker disse. Skulle nesten ønske jeg var mindre kritisk av meg og kunne «like alt»

Jeg er i utgangspunktet litt negativ innstilt til oppvekstromaner da jeg har lest så mange av dem nå og synes det svært ofte blir veldig likt, noe ulike versjoner av mer eller mindre det samme. Selv om heller ikke denne historien er veldig unik i seg selv, er boka som helhet fantastisk!

Språklig er den brilliant - språket flyter, nye formidles med relativt få ord, det oppstår aldri "oppramsing" av hendelser eller fakta; det utspiller seg på levende vis. Boka er også proppfull av gullkorn - og de virker til å oppstå "naturlig" uten preg av at forfatteren bevisst forsøker å "skrive noe intelligent".

Karakterene er godt utviklet og troverdige - helt uten at de egentlig beskrives så mye, følte jeg virkelig at jeg ble kjent med dem.

Og så er det selve komposisjonen da, som virkelig får denne boka til å skinne. Korte kapitler, god flyt, røde tråder, en kreativ og samtidig ryddig måte å legge frem fortellingen på - via Andrevs mange far/mannsfigurer.

Jeg likte også særlig godt slutten, at den ikke ble slik en kanskje tenkte at den skulle bli - uten å "spoile" noe.

Anbefales på det sterkeste!

Jeg leser "Jævla menn" - blir nok ferdig med den i morgen. Og da står en av disse følgende på planen:

Everyone here is lying, Shari Lapena
I Pantalones hus, Hilde Rød-Larsen
Darling Girls, Sally Hepworth
Om utregning av romfang V, Solvej Balle

Har stått på venteliste på biblioteket og plutselig var liksom alt ledig på en gang så nå må det leses før tiden løper ut. Eneste fine med tidsfrist, er at beslutningsvegring rundt hva neste bok skal være ikke lenger er en greie

Denne fortjener de gode anmeldelsene den har mottatt. En velskrevet bok på alle måter: språklig og handlingsmessig. Den er ikke noe nytt mtp temaene den tar opp, men samtidig er den på ingen måte "bare enda en bok".
Den dekker tema som mental (u)helse, (moderne) dating, ensomhet og sorg. Mest sentralt tenker jeg at angsten står her - både slik vi ser (og merk de: "ser"! - dette er virkelig prinsippet om "showing not telling" I praksis) den utspille seg i hverdagen, men også i det store bildet, om hvordan hovedpersonen føler seg mislykket i livet fordi hun er så redd for å "faile" at hun ikke prøver , og dermed, ironisk nok, føler seg nettopp mislykket.
Dette er en sår bok, jeg følte virkelig med hovedpersonen her. Samtidig finnes komikk og en slags humoristisk undertone. Stort pluss for en "rett på sak"-tilnærming: en bok uten unødvendige beskrivelser, utdreiinger og transportetapper.

Akkurat den boka jeg håpte den ville være; en slags feel-good-feel-bad, gretten gammel dame i en av livets mange overgangsfaser - denne fasen handler om å bli bestemor, og om å være på vei ut av arbeidslivet og inn i pensjonisttilværelse. Boka handler om mer enn å eldes og forventningene en møter som eldre (blid, strikkende ognvaffel-stekende bestemor) den handler også om forholdet til sine barn og svigerbarn, om vennskap, ekteskap, hverdagen, forandringer, dating som eldre, om sosiale medier og hvordan virkeligheten der er versus irl, og hvordan selv "de eldre" lar seg påvirke.

Morsomt og originalt plott, og med godt språk får boka et solid løft slik at den totale leseopplevelsen ble, for min del, en ren fryd!

Enig, er veldig glad l Amgash -bøkene. Det er fire til I serien så du har mange fine setninger å glede deg til:) Hvis du er noenlunde stødig o engelsk, vil jeg anbefale å lese disse på originalspråket. Selv om oversettelsen er god, er det en del som, rent språklig, ikke så enkelt lar seg oversette uten å miste noe.

Jeg leser Elizabeth Strout sin «Oh, William!», den tredje av fire i Amgash-serien. Hun skriver så vakkert, synes jeg, og formidlingsevnen rundt den menneskelige psyken og følelseslivet er unikt. Egentlig ganske enkel handling, likevel går det litt langsomt med lesingen, sannsynligvis fordi hun formulerer seg litt annerledes enn jeg er vandt til, og jeg må skru ned tempoet for å få det med meg. Strouts bøker er blant de få jeg leser flere ganger (eller, i alle fall tenker at jeg skal gjøre det).
Ellers sitter jeg og forsøker skrive på min egen lille roman. Da blir det litt mindre lesing enn jeg pleier, rett og slett fordi jeg etter en skriveøkt ikke egentlig er så gira på lesing! Så i disse dager blir det mest lesing på senga :)

Torborg leste jeg nylig en bok av, Av måneskinn vokser ingenting (eller, var det «gror»?) , nydelig skrevet!

Jeg har den første av Osman-bøkene stående, har aldri kommet i gang, men kanskje blir det neste bok? (Har imidlertid 3 biblioteksbøker stående og de «haster» det liksom alltid med og sp skal de returneres og vipps har jeg en ny bunke bøker med tidsfrist med meg hjem, for en kan da ikke gå tomhendt fra biblioteket! Og Osman må vente litt til, gitt!)

Jeg nærmer meg ferdig med Ann Patchetts State of Wonder, blir nok ferdig i dag (lørdag) eller i morgen. Leste The Dutch House for en uke eller to siden, og fant fort ut av at dette er en forfatter jeg vil lese mer av. «Oppdaget» også John Boyne denne måneden, leste først A Ladder To the Sky, og elsket den! Så lester jeg Water, og nå må jeg se om jeg finner den neste i element-serien, Earth.

Jeg leste The Casual Vacency av Rowling i fjor, og det tok meg en god stund å komme inn i den, husker jeg, men da jeg først «kom inn i det» var den helt fantastisk. Sånn sett i ettertid er den nesten enda bedre, en slik sjelden bok en ikke glemmer. Karakterene var så levende, litt som i Kitteridge, som du sier, men til forskjell fra Olive Kitteridge-bøkene er denne «spissere» og til tiders ganske satirisk, iallfall om en har en viss kunnskap/kjennskap til Storbritannia og hvordan det er p være brite, så mange av poengene/humoren vil nok gå tapt for ikke-briter. Uansett, en virkelig god bok som, dessverre, fikk veldig blandet kritikk og som mange derfor ikke har prioritert å lese

Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.

Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.

Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.

Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)

Dette var ... Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det første ordet som slår meg er: sært. Dette er nok en bok som oppleves ganske så ulikt fra person til person (slik er det vel med alle bøker, men av en eller annen grunn tenker jeg at det er "ekstra slik" med denne boka) og det som står kan nok også tolkes på mange ulike måter: kritikk av samfunnet og dets forventninger til oss, eller kanskje motsatt: ironisk kritikk til dem som går i mot samfunnets normer og forventninger?

Boka er iallfall original, det skal den ha. Og jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, og på en måte er vel også det bra, for om jeg hater boka ville jeg vel vært klar over det?

Jeg tror jeg ville likt den bedre om den siste 1/4 var tonet ned og bar større preg av realisme. Jeg mistet interessen mot slutten fordi det ble "too much". Frem til da var jeg fortsatt tvilende og skeptisk til hele greia, men kjøpte det liksom nok til å bli nysgjerrig og ønske å lese ferdig.

Foruten samfunnets normer og regler, livets forventninger, kjønnsroller og så videre, står også traumer knyttet til overgrep sentralt i handlingen og jeg tenker at akkurat det kan være greit å vite før en går løs på boka, for det er et tema som, dessverre, angår litt for mange og som kan være vanskelig å takle når det "blir kastet" på en uten å være forberedt

Vet at Tore Renberg selv leser flere av sine romaner som lydbok. Tollak til Ingeborg, Hillevåg-serien, og bøkene i Kompani Orheim/Mannen som elske Yngve-serien. :) Stavanger dialekt er ikke blant dem du etterspør men det er iallefall dialekt...! :)

Husk at den har en oppfølger, eller nei, må har den to. Altså er det tre bøker i serien. Det er såpass,lenge siden jeg leste den at jeg ikke husker «hullene», men kanskje tettes de i neste bok?
Ellers er jeg helt enig i det du sier. Jeg har selv gitt denne boka en 3-er. Og det til tross fortsetter jeg å lese disse bøkene, for de lykkes i å underholde, og det er bøker som krever veldig lite av leseren. For meg er dette en skikkelig «guilty pleasure» - og for meg betyr det at jeg bevisst velger en bok som ikke et av særlig høy «litterær» kvalitet og som heller ikke forsøker å være et litterært mesterverk. Jeg liker god kvalitet, og leser mest av det, og mellom slagene synes jeg at slike bøker som dette er fantastiske for å bare kunne lese uten å tenke. Jeg går imidlertid inn i slike bøker med dette i tankene, og der jeg vanligvis er kritisk til både språk og,plott og karakterer, godtar jeg det bare her.

Ps: skulle egentlig bare si ENIG. Og legge til at også «mindre gode» bøker har sin plass og hensikt, og takk og pris for det! :)

Dagene som går. #210 betyr at hun opplever attende november for 210. gang, altså at det har gått 210 dager siden tiden sluttet å gå

Jeg skjønner absolutt hva du mener med «stretch» og jeg er HELT ENIG. Det er nok derfor jeg anser dette som en litt «guilty pleasure» - fordi jeg er klar over svakhetene i bøkene, men liker dem likevel (i andre tilfeller vil «svakheter» - som manglende logikk i plottet, eller språkbruk som taler meg i mot - typ adjektiv og adverb i overflod - være det som gjør at jeg misliker en bok)

Du er ingen tulling, jeg er helt enig! Samtidig er det noe som får meg til å lese flere av McFaddens bøker. Noen ganger er jeg rett og slett i humør for en enkelt terningkast-3-thriller med mye dramatikk, relativt enkel handling. For meg er dette er «guilty pleasure» som jeg, heldigvis, kan nyte selv om jeg ikke synes det er litteratur av høy,kvalitet :)

Jeg leser The Bee Sting av Paul Murray, skikkelig god!
Har lest tre bøker av Veronica Henry, og det blir kkke flere for min del. Synes jeg «oppdaget» en slags oppskrift som går igjen i bøkene, og synes de blir litt langdryge. Men kanskje er romantikk bare ikke min greie, for dette er mer romantikk enn det er «feel good» (i min bok)