Hvis du likte denne vil du kanskje også like:
I 2019 debuterte Espen Skjerven som krimforfatter med et brak. To år senere dukket oppfølgeren Blod er tykkere enn vann opp. Etter den tid har han også skiftet forlag, men var det med det samme braket?
Blod er tykkere enn vann er andre bok om Tom Grayston. Tør å påstå at bøkene kan fint kan leses frittstående. Forrige sak blir så vidt nevnt i oppfølgeren, men bare sånn i forbifarten. Man blir godt kjent med Tom Grayston og hans bakgrunn, så det er ikke noe problem. Denne gangen er det en ny sak som det ofte er i krimbøker.
Denne gang er det om norsk barnevern og som kjent er det en betent sak, for norsk barnevern har fått mye kritikk utenfor våre grenser. Noe Skjerven prøver å gjenskape i hans nyeste bok. Han er tingrettsdommer og har jobbet mye med barnevernsaker selv. Han er en mann som vet mye om det han skriver om.
En lite snakkesalig mistenkt
I den nyeste boka om Tom Grayston, får Tom ekstra mye å tenke på. Han har fått jobbtilbud hos Kripos, men er usikker på om han skal takke ja eller nei. Han ser ikke barna sine så ofte han ønsker fordi han er travel på jobb og de bor ikke sammen. Denne gang må han og hans gode makker Dagny Stokka bryne seg på et åsted, som blir en komplisert sak enn først antatt, da de ankommer en gård. På gården er det et eldre ktepar som er funnet døde i sitt eget soverom. Sammen har de sønnen Paul og de er fosterforeldre for Bashir og noen andre. Bashir er den eneste som ikke er på gården da etterforskerne ankommer stedet. Det gjør ham til en mistenkt, samt på grunn av andre ting. Problemet er bare at han vil ikke snakke.
Det gir Tom og Dagny ekstra mye arbeid, og gjennom visse undersøkelsler, finner de ut at åstedet er dypere enn ved første øyekast. Desto mer de graver etter ledetråder, finner de ut at gården som granskes, har båret på mange, mørke hemmeligheter. Er en gård bare en gård?
Det er stor forskjell på bøkene Slakt og Blod er tykkere enn vann. Slakt føltes mer amerikanisert på grunn av grusomheter og at den var svært dyster, og Blod er tykkere enn vann er mer realitetskrim som skjer utenfor typiske storbyer. Sånn sett virket det som to helt forskjellige bøker, noe som er meningen også. Skjønner jo at forfattere ikke vil gjenta seg selv ved å etterlige tidligere utgitte bøker.
En roligere, men dypere oppfølger
Innrømmer at Slakt hadde mer spenning og forventning underveis man leste. Blod er tykkere enn vann er noen hakk roligere. Den er mer karakterdrevet og tar for seg mange interessante temaer som dukker opp underveis i etterforskningen. Boka inneholder noe dyreplageri for å advare om det, for det er vanskelig å lese om for oss dyrevenner, men heldigvis er det ikke mye av det. Syntes også det var engasjerende å lese om kulturkræsj og tilpasning. Kunne ha tenkt meg å lese mer om Bashirs forhold til hans biologiske far, Jamal, men skjønner at alt ikke får like mye plass, da krimbøker ofte er begrenset.
Bortsett fra at avslutningen er noe lik hans forrige bok og en noe treg start, er det verdt leseprosessen. For Blod er tykker enn vann, er en stødig og mer enn god nok oppfølger. Er egentlig ikke så hard på skrivefeil, men det er noen delte avnsitt midt i noen setninger her og der som kunne ha vært rettet opp, men vet hvor lett det er med skriveleifer. Det kan skje alle og det ødela heller ikke flyten.
Det er også morsomt å følge forfatterskapet til noen helt fra begynnelsen av. Ja, uten å virke stalkeraktig, da ... For ofte leser man bøker av forfattere som har utgitt flere bøker uten å ha lest alle. Så det er interessant å følge diverse forfatterskap helt fra begynnelsen av til en forandring, og følge med på utviklingen. Er sikker på at Tom Grayston vender tilbake, og kommer nok ikke til å se på hundefor på samme måte igjen ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Vannflaske siterer En spøk av Milan Kundera (side 297)
16:37, 21. januar 2022 Ingen har det som favoritt.
(…) overalt hvor jeg hadde forsøkt å ta et oppgjør med den urett som var begått mot meg, hadde jeg selv endt med å begå urett mot andre.
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Den fjerneste kyst av Ursula K. Le Guin:
13:28, 21. januar 2022*
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Trollmannen fra Jordsjø av Ursula K. Le Guin:
13:26, 21. januar 2022*
Jeg tror at disse bøkene også passer for dem som ikke er en typisk fantasyleser, rett og slett fordi de er så gode fortellinger. Det er fint å følge Gad fra historie til historie, og nydelig når trådene samles. Det går kanskje ikke akkurat sånn som er vanlig for de fleste fantasy-bøker, og det er også en fin ting. Bøkene tilbyr en ny type slutt for denne sjangeren, men en veldig fin og behagelig slutt allikevel. Anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
De udødelige av Gareth P. Jones ble opprinnelig utgitt i 2013 og ble ikke oversatt før i 2020. Bedre sent enn aldri ...
Har lest en del bøker av Gareth P. Jones nå. Bøkene hans består litt av alt. Realisme, fantasy, humor, det forskrudde og noe mørkt. Ikke alt i samme bok, men spredt i bøkene hans. Så ser for meg at jeg hadde likt bøkene hans som liten også.
En sær og avslappende hobby
Gareth P. Jones bruker å vandre på kirkegården og låne navn fra gravstøtter i bøkene sine. Det gjør også Amy som man møter i begynnelsen av boka. De udødelige er en slags historie i en historie. Den er om Amy som virker som hun flykter ofte hjemmefra og tilbringer tid på kirkegården. Der dikter hun opp historier om navnene hun ser på gravstøttene.
Gjennom henne møter man lord Ringmore som tilfeldigvis møter på gatebarna Tom og Esther. De prøver å narre ham ved å stjele, men da de blir avslørt, tilbyr ham dem et oppdrag mot penger. De nærmeste dagene kommer lord Ringmore over en bok. Den skal være magisk og inneholde en god del mysterier. Han ber Tom og Esther dele ut invitasjoner personlig til de folka lord Ringmore ønsker å diskutere boka med, og ingen andre, ikke en gang Tom og Esther får vite om boka. Men Tom og Esther har sine egne metoder til å spionere og lytte til folk uten at noen merker at de er til stede. Lord Ringmore trenger hjelp til å tyde boka av de personene han har innkalt til møte, siden det er skrevet på et rart språk. Tom ser en mulighet til å tjene litt penger, og tipser en bande han "samarbeidet" med før i tiden og stjele boka. Esther blir skuffet da hun får vite det, og lord Ringmore er skuffet og overbevist om at gatebarna står bak dette. For å finne boka, er han nødt til å finne dem ...
Mange spennende elemeter i en bok
Handlingen skjer i London og man reiser tilbake helt til 1819, og forfatteren innrømmer at han har tatt seg noen friheter når det gjelder det historiske. I De udødelige får man litt av alt. Magi, realisme, humor, og hvordan magiske krefter kan forandre mennesker, og kanskje ikke til det bedre. Selv foretrakk jeg å lese om Foreningen for tallet 13, som faktisk er en forening som eksisterer, enn om Tom og Esther. Fikk ikke helt tak i dem til tross for at de hadde en stor rolle i handlingen, men likte å lese om de fra foreningen fordi de hadde en spesiell humor, og hadde noen sære personlighetstrekk som var interessant å lese om.
De udødelige og de fleste bøkene av Gareth P. Jones er fine bøker for barn som higer etter noe å lese og som kanskje vil øke deres leslyst. Dette er ikke hans beste bok, men den er lystig og veldig kreativ.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dystopi er en sjanger jeg ikke har brydd meg om i det siste, for det var det så mange utgivelser av det en periode tilbake, at jeg ble en smule lei. Det var kjekt med en pause. Bjørnegap er ikke en av de beste dystopibøkene jeg har lest, men den er heller ikke fullt så tørr som mange andre bøker fra samme sjanger.
Bjørnegap er uansett en ungdomsbok. Den egner seg ikke for all ungdom siden den er svært mørk og tar for seg noen sårbare temaer. Men tåler man det, er det ikke den dummeste boka å begynne med hvis man er nysgjerrig på dystopisjangeren.
En svært mørk tilværelse
Plottet er noe originalt siden handlingen foregår i en gruve. I gruva er det bare gutter og menn, og noen har vært der helt fra de var liten. Ander har vært der siden fireårsalderen. Hvordan Ander havnet der, får man ikke vite. Dagene består av hardt arbeid i konstant mørke. De får ha talglys av og til, men de er dyre. Ander får hjelp av Thomas. Den få stunden de har til overs lærer Ander seg å lese og skrive. Derfor er også hele boka skrevet på en spesiell måte. De blir skrevet på samme måte som de uttales. Hvis noen husker artisten Ravi altså bakvendt for Ivar, skrev han sangtekstene sine på samme måte som ordene ble uttalt. Det gjør også Ander. I begynnelsen tar det noe tid å komme seg inn i det, men det er forståelig og man får bedre flyt etter hvert. Det trengs bare litt ekstra konsentrasjon. Skjønner bare ikke hvorfor oversetteren forandre navnet Newt til Ander, da Newt virker som et bedre navnevalg.
Baksideteksten nevner religion, men heldigvis handler det ikke mye om det. Det er en del av samfunnet de lever i, men det er ikke detaljert og heller ikke det det handler mest om. Noe som var greit siden ikke alle interesserer seg for religion.
Interessant plot
Selv foretrakk jeg å lese om gruveomgivelsene. Dessverre var det ikke mye om det. Det var mest om karakterene og deres tanker. Deres bånd til hverandre. Så det var noe vanskelig å forestille seg omgivelsene deres. Liz Hyder var inspirert av gruvearbeid i viktoriatiden da hun skrev Bjørnegap. Derfor kunne jeg ha tenkt meg at hun brukte mer av det i boka, selv om handlingen skjer i moderne tid, noe jeg regnet med siden det ikke sto presist om det i boka. Hun kunne ha fått frem beskrivelsene i gruva noe bedre.
Bortsett fra det hadde denne tynne boka noen gode elementer, som realistiske karakterbeskrivelser og kunsten å tenke selv. Hvorfor være en del av en saueflokk? Er det nok med bare en person til å gjøre en forandring? En interessant tanke og bok som er verdt å sjekke ut.
Fra min blogg. I Bokhylla
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
23:36, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesehelgen 14-16 januar 2022
Hvis du ikke har lest noe av Murakami, så må jeg si du har mye å glede deg til! Fortellingene er litt sprø, men utrolig bra. Jeg begynte sjøl med Kafka på stranden, og vil anbefale den videre som første bok å lese av han. Mange leser de på engelsk av en eller annen grunn. Jeg har kun lest de på norsk. Det ble sagt for noen år siden at de norske oversettingene var av svært god kvalitet. Så jeg ville gått for norsk tekst! Om du da ikke kan japansk da!
Hanne Midtsund som svar til tuhamre :
14:36, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesesirkel av 2021 - Forslag til Nn13
Utrolig bra serie! Jeg har lest de tre som er gitt ut og venter utålmodig på neste. Przewalskis hest er minst like god som de andre to. Godt forslag!
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
13:34, 15. januar 2022 Diskusjon: Lesehelgen 14-16 januar 2022
Denne hælja leser jeg i to ganske ulike bøker. Jeg leser Murakami sin Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Murakami er en favorittforfatter. Tror jeg snart har lest alt som
er utgitt på norsk. Selv om dette er sakprosa, så er det en god bok og man «hører» Murakami sln stemme sjøl om han vanligvis skriver helt andre ting. Har igjen ca 70 sider, så denne blir jeg nok ferdig med i hælja.
Den andre boka begynte jeg på i dag, og det er fantasy/science-fiction-boka Dune av Frank Herbert. Jeg leser den på engelsk. Den er kommet i en ny filmatisering nå, men jeg har veldig lyst å lese boka før jeg ser filmen.
God lesehælj til dere alle!
Jeg har virkelig kost meg med denne serien, og jeg anbefaler deg å lese dem alle sammen. Men denne var ikke den beste av dem. Boken er spennende og historien intrekat og full av fart og spenning. Men den er også full av lange dialoger. Lagergren, en av hans venner ved British Museum og Oskar diskuterer kortene, funnene de gjør underveis og historien de etterhvert finner ut av til det kjedsommelige. Hver gang fordi de får nye opplysninger, og hver gang fordi det avdekkes mer av hva som skjedde på 1200-tallet. Eller fordi de har funnet ut mer av legenden rundt denne tavlen. Men det blir litt i meste laget. Jeg bruker lese krim på sengen hver kveld, og det var kanskje ikke det beste å lese denne boken når en er trett, på grunn av dialogene. Men jeg synes med fordel forfatteren kunne kuttet i den delen.
Selv historien og mysteriet er interessant og forfatteren sitter med store kunnskaper om religionshistorie. (Han har studert filologi og religionsvitenskap) Og klarer skape en skikkelig spennende mytisk virkelighet med fremvekst i Europa. En finner ikke feil i historien selv om den er kompleks og innviklet. Den er virkelig intens og det er interessant hvordan den høres sann og ekte ut. Men, det er et men der. Jeg mister tråden iblant når Lagergren og vennen hans doserer over historiske personer eller hendelse fra gammelt av. Eller kanskje mest når de skal finne ut av hva denne tavlen egentlig er og hvor mye av historiene rundt den man egentlig skal tro på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.
Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.
Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?
Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Veldig sterk bok. Oppleves nesten som uvirkelig da historien er så utrolig.
Sist sett
