En bok som er blitt beskrevet som creepy og spennende, men syntes boka manglet begge deler ...
Stamina er tredje bok i Task Force 14 serien, og det er en fordel at man har lest de to første bøkene, noe jeg ikke har. Likevel klarte jeg å følge med i handlingen, da det er en viss rød tråd, og man får et lite innblikk i bakgrunnshistorien. Så ble ikke akkurat lost.
Evig optimist?
David Flugt har tatt med seg Theresa og hennes datter Silja til de norske fjellene hvor de gjemmer seg enn så lenge og prøver å leve et helt vanlig liv. Det virker som om David er mer optimistisk enn det Theresa er. Mens David blir tilkalt til et oppdrag i Romania, blir Theresa og Silja alene på ubestemt tid. Silja er datteren til en seriemorder, og Theresa er på en måte urolig for datteren sin på grunn av det. Hun håper at hun ikke kommer til å arve visse personlighetstrekk av ham. Mens David er borte, må de holde lav profil på grunn av en del ting som har hendt i fortiden. Men det er ikke lett da de stadig blir oppsøkt av en mann som har fått et spesielt øye til Theresa, og gir seg ikke med det første for å vinne hennes oppmerksomhet.
Underveis i boka veksler man perspektiv fra David som er i Romania og Theresa i Norge som prøver å beskytte seg selv og datteren.
Oppsummeringen av boka kan være noe vag, men det er også en grunn til det siden det er tredje bok i en serie som bør helst leses i riktig rekkefølge. Selv er jeg ikke så nøye på sånt, spesielt ikke i krim og thrillerserier da man får mye bakgrunnshistorie om hovedkarakterene underveis. Så det var ikke vanskelig å følge med sånn sett. Det kommer jo an på hvor nøye man er på det.
For James Bond aktig
Grunnen til at det var vanskelig å følge med var fordi interessen falt ofte ut. Jeg strevde med å leve meg i handlingen. Det ble for James Bond aktig. Liker noen James Bond filmer, men er ingen storfan. David Flugt var som å lese om en stiv og krampaktig James Bond figur, så det var vanskelig å få noe connection med ham. Syntes heller ikke det var spesielt interessant å lese om Theresa og Silja om sine problemer i det hele. Skjønner at de har hatt et vanskelig liv, men fikk heller ikke noen connection til dem. Det ble for mye om familie som prøver å gjøre sitt beste.
Kapitlene var korte og effektive, det skjedde noe hele tiden, men hele tiden følte jeg en viss kjedsomhet gjennom hele boka. Den fenget meg aldri helt. Både handlingen og karakterene ble for eventyraktig av den mørke sorten. Så klarte ikke helt å engasjere meg i det som skjedde.
Har noen bøker til av Bagger liggende som jeg kommer til å lese etter hvert, men det frister ikke med det første. Stamina var ok underholdning, og ikke noe mer enn det. Den var ikke for tung eller slitsom å komme seg gjennom, men det ble aldri helt spennende. Godt at jeg hadde nok stamina til å komme meg gjennom boka ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Med denne boka beviser Stephen Graham Jones sin store interesse for slasher og horrorsjangeren.
Boka er mest rettet mot slashersjangeren, men horrorsjangeren blir også nevnt, så det er et slags kjærlighetsbrev til begge sjangrene. Mange mener det ikke er stor eller noen forskjell på horror og slashere, men det er det.
Kan en besettelse ta over virkeligheten?
My Heart is a Chainsaw er første bok i Indian Lake trilogien og er om 17 år gamle Jade fra Proofrock. Hun bor sammen med en alkoholisert far og moren hennes har forlatt dem. Etter et mislykket selvmordsforsøk, prøver Jade å holde ut de siste månedene på skolen med å skrive en oppgave, som selvfølgelig er om horror og slasher filmer. Hun er besatt av slike filmer, spesielt de eldre filmene, og det er omtrent det eneste hun tenker på. Da to nederlandske turister blir funnet døde, er Jade sikker på at en slasher er i ferd med å skje i Proofrock, og hun må advare de andre. Men kommer de til å høre på noen som henne?
Som nevnt er dette en slags kjærlighetsbrev til horror og slasher sjangrene. Mange kjente titler, skuespillere, stuntmenn og andre involverte i disse filmene er nevnt, og hadde ingen problem med å vite hvem de var, siden jeg er opptatt av disse sjangrene selv. Så det var ikke derfor jeg slet med å komme meg gjennom denne. Grunnen til at jeg brukte flere måneder på å lese ut My Heart is a Chainsaw, er fordi jeg gikk ikke helt overens med fortellerstemmen som var en smule heseblesende. Skjønner hvorfor, for det får man vite mot slutten. Det er en grunn til at man som leser sitter fast i hodet på Jade og at alt dreier seg om henne, men samtidig ble det noe masete og slitsomt i lengden.
Dette er en bok på over fire hundre sider, og med tanke på at dette er en slasher, var det svært lite slashing eller hva man skal kalle det. Det var det kanskje bare 10 - 15% gjennom hele boka. Relativt lite spør du meg, og slasherscenene var ikke voldsomt til slasher, heller. Har sett og lest verre tidligere, så noe skuffet sånn sett.
Masete perspektiv
Stephen Graham Jones beskriver Jade på en bra og troverdig måte selv om jeg ikke likte henne, men man kunne føle desperasjonen hennes, besettelsen hennes og fortivelsen som kunne oppstå underveis. Hun er en jente med mange utfordringer, noe som ikke er så rart, spesielt på grunn av hjemmesituasjonen hennes. Likevel ble jeg ikke helt fan av henne, for er ikke helt glad i perspektiver der man blir sittende fast i et perspektiv og karakteren tenker bare meg, meg, meg.
For min del ble My Heart is a Chainsaw dessverre en tungtrødd og stemningsløs opplevelse. Jeg ville så gjerne føle den samme besettelsen som Jade føler for horror og slashere, for vet hvordan det er. Fordi jeg er opptatt av det selv, men det ble ikke helt smittet over. Om jeg skal fortsette med denne trilogien eller ikke, er jeg usikker på. Det frister ikke med det første. Anbefaler heller The Only Good Indians av Stephen Graham Jones som jeg likte mye bedre, og som havnet på min topp fem liste i 2021.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nok en bok i serien som er inspirert av De ti bud. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre bortsett fra det, og er skrevet av forskjellige forfattere.
Bestialsk drap
En svært kjent skuespiller blir funnet drept på en morbid måte i sitt eget hjem. Mordet må være svært personlig, eller hva? Drapsetterforsker Steinar Sand er satt på saken, selv om har egne ting å slite med. Han mistet nettopp familien sin i en tragisk hendelse, og likevel prøver han å henge med i svingene. Det er tydelig at han sliter både på jobb og ellers, men føler selv at han fungerer godt nok.
Etter hvert som flere lik dukker opp, blir det tydelig en viss sammenheng med Dantes Inferno. Hvem er det som tar livet av folk på bestialsk vis? Verre blir det da bevisene etter hvert rammer Stainar Sand selv. Blir han tatt av saken, eller har han mennesker rundt ham som tror at han er uskyldig?
Uskyldig eller bare håpløst?
Innholdet er like håpløs som tittelen. Svært dyster og deprimerende. Boka viser et eksempel på en person som er i ferd med å miste alt, og kanskje seg selv? Er det drapsetterforskeren selv som står bak, eller er noen onde nok til å spille en skitten lek?
Som de andre bøkene i denne frittstående serien, er dette også en kortroman og det er begrenset hva man kan fortelle. I La alt håp fare er det lite persongalleri og perspektivet veksler mellom Steinar Sand og en mystisk, ukjent person. Får man vite til slutt hvem det er?
La alt håp fare er en thriller som utforsker mørke kriker og kroker i menneskets psyke. Et eksempel på at man kanskje ikke vet hva enkelte er i stand til å gjøre, og hvorfor. En interessant og utfordrende tanke. Syntes kanskje Steinar Sand ble noe anonym og litt vel mye i bakgrunnen? Om det er på grunn av sorgen, eller kampen mot indre demoner, vites ikke. Savnet litt mer personlighet? Kunne også tenkt meg at den mystiske karakteren fikk litt større plass i handlingen. Likte godt bruken av blandet media. Tekst som ble vevd sammen med noen artikler. Det gjorde handlingen mer interessant. Likevel dalte interessen noe mot slutten da det kanskje ble mye på en gang og som forventet. Men for all del: En mørk og eksperimenterende thriller om livets mørkeste kroker.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
En titt inn i det kriminelle miljøet i USA
Thinner ble utgitt for akkurat førti år siden, og Stephen King gjemte seg bak navnet Richard Bachman. Tror også det var boka da Stephen King til slutt ble avslørt.
På den tiden kunne forfattere som regel bare gi ut bøker en gang i året. Sånn var det i hvert fall i USA. I mange år i det siste, har King gitt ut både to og tre bøker i året, og gjemte seg derfor bak navnet Richard Bachman for å kunne utgi oftere på den tiden. Han ga ut til sammen fem bøker med det navnet.
Et uhell som Billy må betale dyrt for
I Thinner møter man den sleske advokaten William, også kalt Billy Halleck og under en litt spesiell kjøretur med kona, skjer det et uhell. Han kjører på en kvinne som krysser veien, og det får et tragisk utfall. Billy må etter hvert møte opp i retten, men blir sett på som uskyldig angående kvinnens død. På vei ut av tinghuset, møter han på en gammel mann som streifer borrti ham og sier "thinner".
Etter denne hendelsen merker Billy rare ting. Han går vekt. Ikke bare litt etter litt, men han går drastisk ned i vekt på kort tid, og han trenger ikke en gang å være på diett. Hans kone og datter er bekymret for ham, og tror at han er alvorlig syk. Han selv lurer på om han til slutt forsvinner. Etter forskjellige legebesøk, blir han ikke klokere på hva som er i ferd med å skje. Han klarer ikke å slutte og tenke på den gamle mannen utenfor tinghuset. Han er skråsikker på at han har kastet en slags forbannelse over ham. Derfor blir Billy besatt av å finne ut hvem denne mannen er og finne ham. Hans kone tror at Billy er i ferd med å bli gal.
En lang reise etter den skyldige
Billy legger ut på en lang reise for å finne denne Lemke, som han har fått vite at den gamle mannen heter, og som tilhører de reisende, og har han flaks, kan han nå dem igjen. Etter hvert finner han ut at Lemcke, er faren til jenta som døde da hun ble påkjørt. Klarer Billy å snakke ham til fornuft og heve forbannelsen, hvis det er noe?
Thinner er en svært kort bok til King å være, og ganske underholdende også. Desperasjonen til Billy er nesten til å ta og føle på. Man blir også kjent med forskjellige karakterer han møter på under reisen, så her er det få dødpunkt. Likte også å lese om den lille familien til Billy som kanskje er litt sære.
Det morsomme med boka, er at den kanskje ikke er så typisk King. Det er ikke en av de mørkeste bøkene og det er heller ikke en av bøkene med mest horrorelementer, men likevel var den svært underholdende på en mørk og dyster måte. Er det en ting King er god på så er det karakterbeskrivelser, og det beviser han nok en gang med denne. Det eneste som ikke dro helt hjem med denne boka, er at midtpartiet kunne være noe langsom og noen ganger utfordrende å komme seg gjennom. For deler av Billys reise kunne være noe repeterende. Bangor, Maine blir ofte nevnt, da det er Kings hjemsted.
Som med mange andre bøker ble denne også filmatisert. Thinner ble filmatisert i 1996, og jeg tror jeg så den en gang da jeg var i ungdomskolealder, men det er så lenge siden at jeg husker bare bruddstykker av filmen. Dermed kan jeg ikke sammenligne boka og filmen i skrivende stund. Men fikk lyst til å se den igjen, og skal se den hvis den er lett tilgjengelig.
Thinner er en av bøkene av King som kanskje ikke blir så ofte nevnt, men som er helt klart verdt å lese. Her blir man kjent med mange levende, sære og smågale karakterer, man får en del svart humor og kreativitet i fleng. Boka inneholder også en av de bedre og snertne avslutningene av King. Det er en avslutning som er både morsom og sprø på samme tid.
Angrer meg bare på at jeg ikke leste denne boka i 2013 da jeg gikk ned 30 kilo på under et år på grunn av sykdom. Boka hadde vel virket enda sprøere da.
Fra min blogg: I Bokhylla
Spennende fra kostskolemiljø i England
En slik avreise skjer uten dramatikk, eller?
En helt annen hverdag
Seks utvalgte ungdommer skal etter lang hardtrening, på en tjuetre år lang reise sammen med noen få voksne og erfarne astronater. Reisen går til Terra-Two, en nyoppdaget planet som skal være svært lik Jorden. Etter en lei hendelse like før avreise, blir en av dem erstattet og det oppstår muligens en litt rar dynamikk i gruppa. Under reisen er de tross alt tett på hverandre, de opplever blant annet hjemlengsel, reisesyke og må håndtere en helt ny hverdag. Er et nytt liv på en annen planet bedre eller oppskrytt? Det dukker også opp en del problemstilling om miljø og klima, og hvordan samfunnet vil bli når det kommer flere når de eventuelt er på en annen planet. Mye å ta hensyn til det som ligger foran dem, da mye er ganske nytt.
Ungdomsboka Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh, er science fiction, og det er en stor bok på over fem hundre sider. Likte å bli kjent med alle ved at det byttes på perspektiv, i stedet for å se fra et perspektiv hele veien. Man blir veldig godt kjent med dem på godt og grunn, både tiden før og under reisen til Terra-Two. Man får et godt innblikk i hva slags mennesker de er. Men til en bok på 520 sider, var det svært lite science fiction. Jeg er ingen leser som krever action og spenning på hver side, men i denne boka var det temmelig lite av det.
Slitsom oppvekstroman
Personlig ville jeg nok ha likt boka bedre hvis alle karakterene var voksne, istedet for at flertallet var ungdommer. Det blir da lett lagt vekt på følelser, forelskelser, og en god del tenåringsproblemer. Halvparten av det var mer slitsomt enn spennende å lese om. Hadde ingen interesse av å lese om forholdene de var i før reisen til Terra-Two, og for eksempel hvordan livene deres hjemme var. Jeg ville heller lese om selve reisen, og denne boka skriver om både reisen og tiden før. Forfatteren byttet litt på tidslinjene, og mye som ble tatt med, var ikke spesielt relevant til selve handlingen. Det opplevdes mer som tenåringsdrama fremfor science fiction. Boka føltes enda mer ut som en oppvekstroman fremfor science fiction, og personlig er jeg ikke så glad i oppvekstromaner. Den eneste forfatteren som skriver oppvekstromaner på en troverdig måte, er Stephen King, men ellers er ikke oppvekstromaner noe jeg higer etter. Personlig foretrekker jeg å lese fra voksne perspektiver.
Har ikke noe i mot store bøker. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men i lange partier i boka, var det lite utvikling, så boka kunne godt ha kuttet ned to hundre sider. Hadde likevel ikke merket noe forskjell. Det blir en god del dødtid som ikke spiller noen rolle til eller fra.
Derfor opplevde jeg boka som veldig seig og det kunne ta dager før jeg åpnet den, og på grunn av det, brukte jeg mange måneder før den var ferdiglest. Kort oppsummert syns jeg at boka ble for barnslig og masete. Det var ikke en bok som det fristet å lese videre i, for fortellerstemmen var for saklig og småtørr. Boka ble ekstra tung da jeg ikke fikk connection med noen av karakterene. Hvis man ikke liker karakterene i en bok spesielt godt, blir en bok ekstra tung å komme seg gjennom, som med denne. Den eneste karakteren jeg fikk litt sansen for var Harry. Ikke fordi han var noen forbilde, men han var den eneste som ikke var helt død i handlingen.
Do You Dream of Terra-Two? stile noen interessante spørsmål, men ellers var det en temmelig seig bok å komme seg gjennom. En stor bok med lite hendelser, og jeg kan godt forstå hvorfor denne ikke har fått mye ros. Dette ble fort kjedelig, ikke minst repeterende og science fiction elementene var stort sett fraværende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Lavmælt roman om kyllingoppdrett og arbeidsinnvandring
Sist sett
