Bokelskere.no

Denne må jeg visst lese for tredje gang. Jeg opplevde den også som sterk og magisk, men kan ikke huske at jeg gråt - snarere at jeg "hjerteklappet" meg gjennom den!

Godt sagt! Jeg har også trillet femmer etter en del grublerier, og mine innvendinger er stort sett de samme som dine. Helheten demrer jo etter hvert som man leser, men jeg stilte meg stadig spørsmålet: "Hvor gammel er Ásta når dette skjer?" Jeg undrer meg dessuten over noen av "digresjonene" - hvordan henger f.eks. historien om Kristíns søster sammen med resten av innholdet? Og hvem er fortelleren, som sitter i skipperhuset sitt og minnes (eller dikter?)?

Heldigvis ble det i sum en god leseopplevelse, trass i en del innvendinger. Historien om Ásta er rå, vakker og oppslukende.

Jeg trodde jeg hadde den i hylla; heftet engelsk utgave fra langt tilbake. Regna med at det også var gamle margnotater og understrekinger jeg kunne bruke i en diskusjon. Dessverre er den visst blitt borte i en av mange flyttesjauer, så det ble norsk heftet utgave fra Ark, som kom i postkassa i dag.

Høyaktuelt den gangen, og ikke mindre aktuelt nå. Tenk om Mrs Hoyts budskap hadde nådd fram til flere amerikanere!

Siste boka i trilogien - eller kanskje ikke? Forfatterens sluttord blir tvetydige for meg: "Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang." Hva mener han med det? Flere andre steder i boka hintes det om at dette kan være forfatterens "svanesang". I det hele tatt skriver han seg sjøl inn i handlingen på en måte som forstyrrer meg i lesinga. Det hele er elegant gjort, med "sømløse" overganger fra sine egne (ofte langdryge) bemerkninger og tilbake til handlingen, men jeg forstyrres av det likevel.

At Saabye Christensen ser tilbake på forfatterskapet sitt og vever tidligere hovedpersoner inn i handlingen, er fikst og kreativt. At han vever så mye av seg sjøl og sitt inn i skrivinga, synes jeg blir et fremmedelement.

Likevel: Fortellingen om Maj, Margrete, Jostein, og ikke minst Jesper og Stine og deres skjebne, berørte meg i så stor grad at jeg ikke nøler med å gi terningkast 5.

Det er jo et hav av muligheter i denne kategorien - jeg har satt opp ei liste over anbefalte klassikere og brukt elle-melle-metoden denne gangen. Dermed blir mitt forslag Walden - livet i skogene av Henry David Thoreau. Den har jeg hatt som pensum en gang for en menneskealder siden, og husker lite annet enn gruppediskusjonene om hvorvidt Thoreau virkelig var "i skogene" der han holdt til, praktisk talt i gangavstand fra byen Concord.

Om vi i lesesirkelen kan karakteriseres som "livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere", burde Walden være midt i blinken. Boka er sikkert grei å få tak i.

Jeg leser denne nå, og det som gjør mest inntrykk, er hva Tara opplever når hun kommer "ut i verden" og er aldeles fremmed for alminnelig omgangstone, vanlige aktiviteter, allmennkunnskap som de andre studentene tar som en selvfølge. En ting er hva hun gjennomlever i hjemmet; en annen ting er hva hun føler når hun etter hvert blir moden nok til å velge sine egne verdier i livet.

På tvers av alle gode omtaler, priser og nominasjoner: Denne ble for sær for meg. Muligens et funn for lesere med interesse for fysikk/naturvitenskap i sin alminnelighet, ellers direkte kjedelig. Jeg satt hele tida og tenkte "Kjære vene, er det ikke slutt snart?" Heldigvis er det ei tynn bok, så jeg holdt ut. (Alltid et nederlag å ikke fullføre!) Et par lusne poeng til forfatteren for et sprelsk og kreativt språk; resten var det reine sludder.

Gode bøker! Jeg har nettopp lest denne og håper det kommer minst én oppfølger - vi må jo få vite hvordan det går med Konstanse og (ikke minst) Anders!

Når som helst for min del - jeg er ferdig med både planlagt ferielektyre og en del desperate "nødløsninger", så jeg ser fram til noe skikkelig lesestoff igjen.

Ferielektyre i år - lest for andre gang. Jeg tok den med på hytta fordi jeg husket at jeg likte den da den kom ut, men husket ikke helt hvorfor. Nå husker jeg hvorfor!

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Godt sagt! Det var romanformen som fikk piggene ut hos meg også. Å se Undset fra en ny synsvinkel var saktens interessant, men jeg ville nok ha foretrukket en biografi. Må visst se meg om etter en Undset-biografi, selv om det ikke er min favorittsjanger.

(...) en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og
femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives
der.

Fin omtale - jeg slutter meg til det meste! Men jeg kan ikke si at jeg trivdes særlig godt inni Ellings hode. Stort sett følte jeg sterk uro for hva som kunne skje, særlig i situasjoner uten "sikkerhetsnett".

For øvrig syntes jeg boka var så medrivende at jeg nå har starta på repetisjonsøvelsen. Utsikt til paradiset og de tre påfølgende er tatt fram fra hylla igjen, og den sist utgitte skal nok leses med tid og stunder.

Er det ikke nettopp det vi driver med nå, da?

Du varslet jo på forhånd at du ville lese boka med "politiske briller". Greit nok. Men et annet sted i denne tråden blir det undestreket at man skal skille klart mellom forteller og forfatter. Det er jeg helt enig i.

I denne boka har vi en allvitende forteller som kan framføre synspunkter fra hvor som helst: forfatteren, persongalleriet eller "folkemunne". Hvem er det som står bak karakteristikken av f.eks. Oline? Av Barbro med sin ynkelige lille "negerhjerne"? Av Inger med sine skiftende sinnsstemninger og sensuelle legger? Og hvem er det som gjør narr av Brede, Aronsen, Eleseus og morbror Sivert?

Jeg opplever Markens grøde som ei fortelling inspirert av tanken om å være "sin egen lykkes smed". Man setter seg høye mål og lykkes ved hjelp av hardt arbeid og nøysomhet - og gjerne en god porsjon skepsis til dem som ikke følger den samme drømmen, og framfor alt til dem som følger drømmen, men mislykkes. En roman kan saktens leses som et politisk manifest, men med denne romanen synes jeg det blir helt feil.

Det gikk jo som det bruker å gå når jeg begynner på ei bok jeg synes om, og det attpåtil er sommer og mye ledig tid pga. omstendighetene: Markens grøde er utlest og funnet like god som før. Det må være lenge siden sist jeg leste den, for mye var gått i glemmeboka.

Først og fremst er det språket som begeistrer meg. Snauhogde setninger, nordnorsk i klangen (ja, for det klinger faktisk!), smått ironisk, både med godvilje og med snert, og med overraskende og kreativ ordbruk iblant. Hamsun var en makeløs språkbruker!

Hvorvidt han også var en reaksjonær rasist, skal jeg ikke mene så mye om. Når det gjelder samer, hadde han de samme oppfatninger som de fleste andre både på den tida og delvis helt fram til i dag. Men å tolke teksten dithen at samer ikke var mennesker, er ganske søkt.

Romantiseringen av naturalhusholdet er rørende, synes jeg. "Har man alt man trenger, så trenger man ikke mer." Men Isak trengte jo etter hvert både det ene og det andre: Kvern, smie, sagbruk, slåmaskin ... Når ville alle behov ha vært dekket? Sluttkapittelet er jo rein idyll, men om man tenker litt framover? Hvor ville drømmeren Knut Hamsun ha satt sluttstrek for moderniseringa?

Jeg venter litt med å kommentere persongalleriet, med ett unntak: Geissler. Det er noe helt spesielt med denne fyren som dukker opp i kritiske øyeblikk og ser ut til å holde sin hånd over folket på Sellanrå. Hvem er han, og hvor har han autoriteten fra? De andre vi møter, kommer fra ikke-navngitte steder hvis de ikke er fra "bygden", men Geissler kan plasseres nøyaktig på kartet: Han har røttene sine på Garmo i Lom, akkurat som Hamsun sjøl. Med det i bevisstheten føler jeg at det blir noe nesten overnaturlig over denne skikkelsen. (Han får meg forresten til å tenke på kølfogden Hedström hos Falkberget, som holdt sin hånd over An-Magritt.)

Når kan vi tenke oss at denne historien utspiller seg? Isak må jo ha vært en yngre mann da han slo seg ned i "marken" - noen tiår før forrige århundreskifte, kanskje? Det eneste sporet jeg har lagt merke til, er at overgangen fra daler til krone ble for vanskelig for morbror Sivert. Denne overgangen skjedde rundt 1875, fant jeg ut.