Velkommen til felleslesing av Walden - Livet i skogene av Henry D. Thoreau.
Leseperiode:
Søndag 6. september - søndag 4. oktober
(Uke nr.: 37, 38, 39 og 40).
Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka (utgave?).
Viser 51 svar.
Da er jeg ferdig med boka. Dette er ei bok jeg har hørt mye om ("klassiker"?), og var spent før jeg starta. Boka har mange fine naturskildringer, der han blant annet er flink til å få fram hvordan naturen forandrer seg med årstidene. Det er også mange filosofiske betraktninger. Som mange er inne på er det ikke alltid helt samsvar mellom synspunkta i disse. Det kan kanskje ha sammenheng med at han flere steder gir uttrykk for tolerante synspunkter og at det ikke fins EN riktig måte å leve på. Men så kommer det jo mer bastante synspunkter også!
Tanker om et enklere liv og "tilbake til naturen" har vel ikke helt fått gjennomslag i dag heller, men er ikke spesielt kontroversielle. De var kanskje mer kontroversielle midt på 1800-tallet ved oppstart av industrialiseringa, enn nå i dag når vi ser noen bakdeler av resultatet av denne?
Språklig sett er den ganske tung. Mange lange setninger, og jeg skjønner at de som har lest oversatt versjon også har vanskeligheter med å få med seg alt? Jeg synes og at boka er for lang, blir en del gjentagelser og alt er ikke like interessant. Jeg vil derfor ikke gi den toppkarakter som leseopplevelse. Muligens var denne stilen mer vanlig når boka ble gitt ut, i dag setter vi jo stor pris på det enkle og kortfattede!
Men veldig fint at boka ble valgt ut i lesesirkelen, jeg angrer ikke på at jeg har lest boka.
Har lest ut Walden
Boken er en subjektiv fortelling om å leve ute i naturen (og andre steder) og hvordan jeg-personen reflekterer over det han opplever både materielt og mentalt. Hverdagsfilosofi som er innom smått og stort, eksistensielt, litteratur, kultur og natur.
Essayistisk oppbygd, med skjønnlitterære og faglitterære innfall og utfall.
Mange interessante synspunkter fra lesesirkel-deltakerne underveis.
Og takk for det!
Jeg skjønner i grunnen hvorfor jeg leste bare halve boka for noen år siden. Den ble mindre og mindre interessant, og mer og mer kjedelig etterhvert som jeg leste videre. Men nå er jeg glad for å ha lest hele boka.
Den blir vel fortsatt regnet som en klassiker.
Velfortjent, fortjent eller ufortjent?
Terningkast 4.
Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:
I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.
I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!
Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.
I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.
Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.
Jeg er også ferdig, og som deg finner jeg det vanskelig å oppsummere. Noen partier er direkte kjedelige, noen er provoserende, noen er til å bli glad av, noen kan man nikke anerkjennende til.
Naturskildringene syntes jeg bare godt om. Ikke Hamsunsk poetisk, som flere har påpekt før meg, men nøkterne, nøyaktige og detaljerte - og det går tydelig fram at Thoreau elsker "utmarka". Han leverer medrivende skildringer av farger, former, vær og bevegelser, dessverre ofte tett fulgt av et "spark" i en eller annen retning.
Som for eksempel den julidagen han dro på fisketur, kom ut for et voldsomt regnvær og ble gjestfritt mottatt hos landarbeideren John Field, iren med sine "myrtraskende vadeføtter". Som takk får herr Field ei belæring om hvor feil han satser her i livet og hvordan han heller burde tjene til sitt daglige brød. Meget arrogant og nedlatende.
De "ville naboene" bød på fornøyelig underholdning til alle tider på året; jeg frydet meg spesielt over ekornhistoriene, og ikke minst over islommen, med sine raske forsvinngsnummer og uforutsigbare forflyttinger. At gjedda skulle være en vakker fisk, har jeg derimot mine tvil om. (Jeg har sjøl fiska ei gjedde en gang. Mye kan sies om den, men vakker var den ikke.)
Og så motbeviser han altså myten om at Walden var en bunnløs innsjø. At han også finner det nødvendig å forklare i detalj hvordan han gjorde det, og hvorfor han måtte gjøre det slik, er muligens interessant for noen. For meg ble det i overkant detaljert, og jeg tilstår gjerne at jeg leste denne passasjen litt diagonalt.
Thoreaus tanker omkring sivil ulydighet holder vann fremdeles, synes jeg. Når det gjelder naturvern, er jeg mer usikker. Hva mener han egentlig om jordbruk? Ødelegger det naturen? Han sier at de som eier en gård, er en slags slaver av eiendommen sin. Nesten litt som Vesaas i Det store spelet: "Du skal vera på Bufast all din dag". Betyr det at han fraråder jordbruk? Hva alternativet er, finner jeg ikke at han sier så mye om.
Å følge hans eget eksempel er vel et dårlig råd: Han flytta ut i skogen, fikk gratis tomt av sin venn Ralph Waldo Emerson, som også eide området der han (motvillig?) dyrka bønner. Da oppholdet ved Walden var over, flytta han inn hos den samme Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter.
Det er vanskelig å bli klok på denne mannen. Noe terningkast blir det ikke denne gangen, dertil er boka for full av motsigelser.
Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).
Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.
Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.
Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.
Jeg nærmer meg nå slutten, er ferdig med kapitlet "Winter Animals".
Som en del andre er inne på er det mange fine naturskildringer i boka. Men jeg er også enig med dem som klager over lange setninger, til dels er det "tungt" stoff. En må ta seg god tid under lesinga. Men jeg blir nok ferdig i løpet av noen dager.
Jeg har kommet omtrent halvveis i boka. Inntrykket er at dette er et litt tungt stoff. Det skyldes kanskje at jeg er bortskjemt, mest vant til å lese bøker med mye handling. En annen grunn til at det oppleves som noe vanskelig er nok de lange setningene som Thoreau ofte bruker. Når det er så langt mellom punktumene, forsvinner ofte oppmerksomheten før en har tilegnet seg hele sammenhengen. Innholdsmessig er bokas grunntanker ganske velkjente. Veldig mange er enige i at vi eier for mange ting, at det sikkert hadde vært bedre for oss og for miljøet om vi hadde levd enklere, mer i pakt med naturen. Men i de ca. 170 årene som har gått siden boka ble skrevet, har utviklingen naturligvis gått med stormfart i feil retning. Det er altså irriterende at noe så opplagt er uttrykt på en (for oss moderne mennesker) så kronglete måte.
Til og med kapitlet Høyere lover
Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»
Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.
Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):
«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)
Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»
Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.
Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:
«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»
'besjeling' er kanskje et mer dekkende begrep. Kom bare ikke på det i farten.
Må nytte høvet til å reklamere litt mer for Hamsuns naturlyrikk.
På andreplass (etter Pan) setter jeg Under høststjernen (1906, første bok i Vandrer-trilogien).
Idag skal jeg lese kapittelet "Sent på høsten".
Forrige kapittel ("Ville dyr som naboer") var ganske handlingsmettet, i alle fall når det gjelder maur-krigen. Morsomt. Også her er det en del besjeling og referanser til litterære klassikere, og starten på kapittelet er visstnok en filosofisk dialog (iflg. note). Tja.
Noen av titlene på kapitlene er ikke direkte oversatt (jfr. notene). Oversetteren Andreas Eriksen har nok drevet litt med gjendiktning.
Ettermiddag i juli: "Baker Farm"
Ville dyr som naboer: "Brute Neighbors". God norsk (fri) oversettelse.
Note 275 står til slutt i kapittelet "Ville dyr som naboer". Den hører nok til tittelen på neste kapittel. Som jeg leser nå. Da ble det enda en gjendiktning/fri oversettelse:
Sent på høsten: "House-Warming" (innflyttingsselskap, gjestebud)
"Sent på høsten" er sikkert en passelig tittel, hvis vi da ikke skal ta "House-Warming" helt bokstavelig og satse på vedfyring. Noe "innflyttingsselskap" hører vi jo ikke stort om i dette kapittelet. Riktignok skryter han et annet sted av at han har hatt opptil 30 gjester i hytta si, så det kan jo være dette han sikter til. Nå husker jeg ikke lenger hvor mange kvadrat denne hytta var, men husker at han hadde tre stoler. Jeg prøver å forestille meg de 30 plassert "oppad stolper og nedad vegger". Intimt og (kanskje?) koselig.
Må si meg helt enig med deg Lillevi. Det er fornøyelig å høre på "Livet i skogen", men opp mot Hamsuns skildringer kommer han ikke, heller ikke etter mitt syn.
Har nå lest en del flere kapitler (er inne i det som på engelsk heter "Solitude"), og etter det innledende kapitlet er det heldigvis blitt litt mindre krevende. Og i følge Thoreau skal jo all litteratur leses på originalspråket!
Boka er interessant å lese i dag sjøl om den er snart 200 år gammel. Jeg er sympatisk til en del av tankene. For en som lever i Norge og ikke er spesielt fattig er det jo greit å synes at eiendeler og ting ikke er så viktige. Og jeg kan nok også ganske ofte (men ikke alltid!) trives godt i eget selskap.
Ser fram til resten!
I helga (19/9-20/9) har jeg lest kapittelet "Innsjøene".
Dette er et kapittel med mange flotte naturskildringer. Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.
Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk.
Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap (spesielt innsjøene, jfr. kapittelets tittel).
Noen eksempler (min utgave: Pax, heftet utgave, 2007):
"En innsjø er landskapets mest skjønne og uttrykksfulle trekk. Den er jordas øye, og ved å iaktta den kan man måle dybden i sin egen natur. Trærne som omkranser vannkanten ligner smekre øyevipper, og de skogkledde åskammene omkring blir øyebryn som bøyer seg over dem igjen." (side 172 f.)
"Det er en beroligende syssel på fine høstdager - når man til fulle verdsetter all solens varme - å sitte på en stubbe oppe i lia med utsikt over sjøen, og iaktta ringene som avtegner seg som smilehull på den ellers blanke vannflaten, mellom speilbildene av skyer og trær." (s. 174)
"Jeg ser av innsjøens ansikt at den fortsatt huser den samme tanken, og jeg kan nesten si: Walden, er det deg?" (s. 178)
Walden er nok ei bok som bør leses sakte og oppmerksomt dersom man vil ha med seg de mange detaljene og nyansene som finnes i teksten.
Det er i alle fall min erfaring.
Så interessant at du sammenligner med "Pan" - lenge siden jeg leste den - på tide med et gjensyn kanskje. Ja, Walden er nok en bok som bør leses sakte for å få med seg detaljene.
Her er mye å ta fatt i disse essayene, men samtidig er det mye som skjer i hverdagen også, så det blir til at jeg får nøye meg med å få med de store linjene - jeg føler ikke for å studere "Walden" akkurat nå. Går sikkert glipp av en del nyanser ved å bruke lydbok i stedet for bok, men da er det er greit å få med seg refleksjonene her med dere.
Til og med kapitlet Lyder
Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.
Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.
En berg-og dal-bane av en bok!
Hvordan ligger dere andre an?
Jeg skal begynne på "Lesning".
Jeg liker det han skriver om jernbanen, og som kan tolkes på mange måter (i kapitlet "Hvor jeg levde, og hva jeg levde for":
"Har dere noen gang tenkt over hva det er slags sviller som danner grunnlaget for jernbanen? Hver eneste en er et menneske, en ire eller en yankee. Skinnene blir lagt på dem, de dekkes med sand, og toget kjører rolig over dem; (...). Så når noen har fornøyelsen av å kjøre med tog, er det andre som får den vanskjebne å bli kjørt over."
Jeg synes dette kan være en god metafor/analogi for veldig mye.
Men enda har jeg en følelse av at mr. Thoreau sitter med fasiten, i alle fall ifølge seg selv. Men dette er jo essayistiske tekster, og da er det forfatterens meninger som er viktig; man trenger ikke være så nyansert. Jeg synes det er interessant, og jeg liker boka til nå.
Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin. Mens han i første kapittel mente at arbeid var en forbannelse, så roser han seinere jernbanemannskapene opp i skyene for jobben de gjør, særlig med snøbrøyting. Ett sted vil han ha det stille rundt seg, et annet sted lovpriser han alle lydene ved hytta si, ikke bare naturens lyder, men faktisk også lydene fra jernbanen, fra kjerrer som kjører forbi på vegen, og fra kyr som rauter fra et nærliggende beite. (Det var jo ikke akkurat ødemark der han holdt til!)
Og nå skal jeg begynne på kapittelet om gjester.
For en kunstner er visstnok hovedsaken at verket engasjerer, enten det er negativt etter positivt.
Likegyldighet er uønsket.
Her kommer Thoreau godt ut.
Bra at du ikke kastet "hele Thoreau på båten".
Og jeg leser "De store dikternes verker" både for underholdningens skyld og (hehe!) "som en edel intellektuell øvelse".
Idag skal jeg lese kapittelet "Landsbyen".
Det forrige kapittelet ("Bønneåkeren") var langtekkelig og kjedelig, synes jeg. Men så er det dette med smak og behag.
Jeg har en følelse av at de fleste her ligger godt foran meg i løypa. Så langt har jeg vært både i kjelleren og på loftet, men har etter hvert begynt å tenke at Thoreau skriver etter innfallsmetoden. Konsekvent er han iallfall ikke, såvidt jeg har oppfattet. Han vil ikke pålegge andre å leve etter hans filosofi, men rakker ned på dem som velger noe annet enn det han i "skrive-øyeblikket" anbefaler.
Eg «kastar inn handkleet»....Walden vart litt for tung for meg i den situasjonen eg er no. Takkar varmt for støtta eg har fått, og ynskjer gruppa lukke til med resten.
Håper eg kan kome sterkare tilbake neste gong! :)
Det var synd, Hilda, men forståelig.
Alle gode ønsker og håper du snart kan være tilbake.
Det passer vel egentlig dårlig å trykke "godt sagt" på innlegget ditt, men her er det jo ingen alternativer, slik det er på f.eks. Facebook. Trist (men ikke helt uforståelig!) at du gir opp, men følg med oss og kom sterkere tilbake når du kan!
Det var synd.
Velkommen tilbake! :-))
Jeg har lest t.o.m. «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for»
Som flere har poengtert, var det lange første kapitlet «Økonomi» tungt å komme gjennom. Det lille «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for» er betydelige greiere. Det inneholder også vakre og levende naturskildringer, som denne: «En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88, Pax 2007). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88). Ønsker meg mer av dette slaget!
Jeg ser at mange bokelskere er svært begeistret for Thoreau. Selv sliter jeg fortsatt med å få taket på denne mannen. I hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i nesten to hundre senere (hva gjør det med oss å eie så mange ting, medienes sensasjonsjag mv.). Thoreau drar argumentene ut i sin ytterste konsekvens. En måte å prøve dem ut på? Men hva er det han vil? Hva er hans livsfilosofi? Det er mangt og meget jeg synes er selvmotsigende og ikke får til å henge sammen. Det er fullt mulig dette stoffet krever en langt grundigere lesing enn min, og mitt bekjentskap med forfatteren er nytt.
Thoreau prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men det er fint at naboen eier jord der Thoreau får sette opp sin stue vederlagsfritt, og det er fint at naboen eier en øks han kan låne slik at han får bygd stuen. Studentene bør helst bygge sitt eget universitet. Det er både lærerikt for studentene og økonomisk. Men den dagen Thoreau trenger legehjelp, vil han synes det er like fint å skulle bygge sykehuset først …
Kanskje poenget bare er å provosere leseren til å tenke over disse forholdene?
Tenke litt utenom hovedstrømmen
Her er så underlig, kan jeg være havnet på en feilprogrammert planet,
i alle ille gale akser?
- jeg kom nettopp fra en liten B&B hytte i Concord, MassofQshit i USA,
med pinnsvinet Ludvigs reisevante tryggsekk.
Til en uvant kultur,
som ikke opplever andre tryggheter enn at den selv i grunn og bunn er
helt riktig justert og veloppdratt, i en riktighet som aldri har
vært betrodd tidligere sivilisasjoner: Skal en måtte stole på tanker
fra folk over 30 ??
Trolig en selvgiftig undertrykkelseskultur,
vi må ikke tro vi kan lære den noe, den har alt fra selvsikre og
cellegiftige kilder, og lært å undertrykke seg selv for da er alt
normalt og trygt.
Kommer en dit og nevner "Litteraturen", oversettes det til å bety hva
den programmeringsmyndige media- og underholdningssektoren behager å
lansere som Nå-tidens trendsettende Bestsmellere, duften alle må iføre
seg for å lukte som tidens nedsettende verstskremmere.
Får et slikt Neogal-aksialt selvnedsetter-system tidsreisende besøk av
en tenker, en motstandshelt som var i ilden da det kunne være uklok
dristighet å finne feil ved Statens finansviktige slaveholderi --?
Sannelig, tenkeren så sin medtenkende venn dødsdømt og henrettet av
'offentlig' makt, som rettelig og forskriftsvis idømmer tenkere
Giftbegeret, ifall de våger å bevisstgjøre statens unge.
Kanskje slapp han selv unna bare ved sin kamuflasje som odde bygde-
original, uten høy offisiell rang, om dog eminent akademiker.
var denne da bare en odde konsentriker som snakket så rart, og tydelig
manglet konfirmert, komprimert tidsriktig oppdragelse i underselvtrykk?
Kan det lønne seg å finne feil ved mektige Staten / kommunalismen,
kreve dagklar rettferdighet av den, ikke påståelig selvtrygg-majestet?
Kan et tjenestemannsverk kritiseres, eller ta forskriftsvis selvkritikk?
Se litt nærmere på de farlig opprørske tankene -- i 'lenkene' nedenfor.
Stat og regjering er farlig redskap, om de skal overflødiggjøre et
bevisst og trygt folk, så moderne det lobotomi-inngrepet konstant blir.
Har det moderne styringsgrepet vært høyere utviklet enn hos høye
Folkeledere som Stalin, Hitler, Farao, BigBrother, og Brannvesenet ?
en skal visst kunne stole på Kommunen - at den utdoserer kommunalisme.
Civil Disobedience - undertrykt samfunnslære?
Tror jeg har tatt meg litt vann over hodet nå, i forsøket på å lese denne på engelsk. Men er etter hvert nesten ferdig med "Economy". Det hjalp på å bytte versjon, der det var innledninger med litt om innholdet. Og å lese betraktningene her inne hjelper også!
Så dette er litt tungt stoff, men likevel interessant. Så jeg skal komme meg gjennom! Kanskje jeg gjør som andre her og legger inn litt "avlastningslesestoff" undervegs.
Har lest t.o.m. kapittelet "Ensomhet"
Thoreau fortsetter med å fortelle om sitt liv i skogene. Jeg synes det er litt enklere å få med seg hva han mener nå enn da jeg leste kapittelet "Økonomi".
Kapittelet "Lesning" passer forhåpentligvis godt for oss bokelskere, og han kommer jo stadig inn på sin fascinasjon for klassikerne. Interessant.
Det blir mye romantisering av det enkle liv ute i naturen, men jeg for min del synes det er lærerikt og tankevekkende å lese Thoreaus filosoferinger over de emnene han tar opp.
Når jeg ser på innholdsfortegnelsen, ser jeg fram til å lese resten av boka, og kapitlene er så korte (i motsetning til åpningskapittelet) at for min del passer det å lese ett kapittel hver dag.
Ferdig i månedsskiftet sept./okt.
Det er nok bra å være realist, men man bør ikke glemme at både fornuft og følelser (har lest lite av Jane Austen) er viktige ingredienser i menneskelivet.
Å sammenligne Thoreaus liv i Amerikas skoger midt på 1800-tallet med våre liv i Norge i 2020, synes jeg er vanskelig. Man får i alle fall et visst perspektiv på tilværelsen. Og så er det noe som kalles "Den gylne middelvei".
Bokanbefaling:
Romantikkens univers av Geir Uthaug.
Jeg har også lest ferdig "Ensomhet" og liker disse kapitlene bedre enn "Økonomi".
I kapittelet "Hvor jeg levde og hva jeg levde for" har jeg merket meg følgende setninger:
- Det er morgen så lenge jeg er våken og har daggryet i meg.
- Å høyne dagens kvaliteter er den største av alle kunster.
- Tiden er bare en bekk jeg fisker i.
Dette kan jeg identifisere meg med og det er helt i samsvar med tankene til mentaltrener Erik Bertram Larsen. Han har muligens lest Thoureau.
"Lesning" ble en berg -og dalbaneopplevelse. Jeg har så absolutt lyst til å lese flere klassikere, dog ikke på originalspråket. Lurte underveis på hva Thoreau hadde skrevet om publikasjoner som Se & Hør, he-he. Undret også på om en 4-åring kan få "et sløvet syn, treghet i kroppen og en alminnelig utvanning av alle åndsevner" av å se i/lese et fargestrålende hefte om Askepott? Ble temmelig irritert over kommentarer om irer, pygméer og nikkedukker, men brølte høyt av latter da setningen "Ikke alle bøker er like dumme og kjedelige som dere lesere" dukket opp. Jammen kunne mannen provosere!
I "Lyder" innrømmer Thoureau at han er menneskehater og melankoliker og da blir valgene hans lettere å forstå. og det er jo noe sant i at "Vi møtes til måltidene tre ganger om dagen og gir hverandre en ny prøve på den gamle mugne osten vi er". Fravær kan gjøre godt.
Ellers er jeg så enig i at det er mange fordeler ved å stå opp tidlig. Jeg har nok ikke blitt så vis av det, men å være ute før soloppgang, se nattdyrene gå til sitt leie, høre småfuglene våkne og kjenne dagens første solstråler varme er virkelig balsam for sjelen og følelsen sitter i hele dagen.
Thoreau kommer nok fortsatt til å ergre meg, men litt bedre venner har vi blitt.
Froskekolonier må benytte grammatikk:
Vel taler Thoreau folkelig, kanskje litt selvironisk iblant -
for å unngå å skape kunstig avstand / virke så selvhøytidelig
som bymennene han opplever usunne,
som ev. 'mentaltrenere' i en fjernere, enn mer kynisk fremtid?
Men aldeles ikke 'innrømmer' han, bekjenner seg til å være
"stakkars menneskehater og melankoliker" --
trodde man den betegnelsen var synonym til "djerv og naturlig
mann" som ikke lar makter eller motgang gjøre livet til byrde
og depressivitet? Det er jo sistnevnte, sunne mann Thoreau
henger 'jeg' pronomenet på: Helt naturlig.
Slik mistenksom baklengslogikk kan ha vært slått an hos vårt
ærede publikum allerede,
Hva vil en aldrende, kanskje uprøvd sprade på over 30 oss?
Tror han han kan lære Oss noe? -- var ikke det stygg holdningsfeil
i Aksel Falskemoses tiende mosebok?
Men det finnes Usivilisasjoner som er kjappe om å tildele
selvstendige tenkere Giftbegeret, så Uautoriserte ikke skal få
forvirret statens ungdom -- så de kanskje kjekker seg og nekter å
møte opp til Keiserens krig.
Tenk om de erklærte Krig og ingen kom?
Tenkere kommer dog i ulike størrelser, fra bullfrogs og oppover.
Finnes regler for gyldig tenkning, hæ? - er ikke det bare lureri og
krigersk proppaganda? Tenker fredstenkerne bare å ville ha oss i
suppen, legge oss i lydighetslenker, som de kaller pliktige fakta?
De karaktersettes etter hvor totalmørke, offisielt uløselige
problemer stø tenkere kan oppløse, 'analysere' og bringe bedring.
Vi har hatt overnasjonale fredsbevarende råd i over hundre år, om ikke
noen tusen. Krigsteknikken gav oss 'apokalypse', og er pliktnødvendig
da statens fiendestat kanskje alt har gudløst diabolske greier!
Hva må vi da?
Der kommer Thoreau og er pliktnektende pasifist, han har aldri tatt
vervepenger eller tegnet avtale med keisermakten på å avgi blod og
betrodde menneskeliv til statens krigsplaner.
Det er Thoreaus innlysende eksempel og bevis for statens voldelighet -
også mot 'egne' tropper, samt for dens kriminelle holdning og planer.
Staten har aldri siden vært trygg på meg, sier han: Overmakten tror at
enkle tanker er en slags mord! (Hva planlegger den selv?)
Dårskap og maktvelde vil den senere selv levere ypperlige eksempler på.
Men staten er alt avsatt som uegnet i sitt embete. Prinsipielt, den er
grunnlagt på en logisk feil!
'Embetsmannen' er ikke noen ufeilbarlig Overrase, og mangler bondevett.
Kravet om særskilt makt vil heller utvikle mer trass og argskap.
Hadde staten møtt naturen daglig, ikke som abstrakt-ideologisk erobrer,
var den kanskje mer kvalifisert til å få møte en bonde.
Siden kan det virke bagatellmessig at T. avviser et krav på 'kirkeskatt'?
Neida: Et enda grovere eksempel på full galskaps forvirring, ut over den
trivielle inkompetanse: Hvordan har Keiserens tilsynsverk og politi fått
for seg at den har evne og myndighet til å granske og regulere den troende
virksomhet, Kristi forsamling?
Vil Staten være snill og slå opp i Skriften og vise oss hvor Jesus overlater
sin videre virksomhet til Pontius Pilatus? -- til overhodet for den romerske
keiser- og krigsmakt. Den gav ikke så lett opp, vi hører snart om "Romer-
kirken" som titulerer sin monark "Guds Sønns stedfortreder", høye Vicarius.
En lære som Skriften tillegger maktfaktoren 'Antikrist'..
/
Så her talte Thoreau i 'Civil Disobedience' :
"The mass of men serve the state thus, not as men mainly, but as machines,
with their bodies. They are the standing army, and the militia, jailers,
constables (...)
Others -- as most legislators, politicians, lawyers, ministers, and office-
holders -- serve the state chiefly with their heads;
and, as they rarely make any moral distinctions, they are as likely to
serve the devil, without intending it, as God.
A very few -- as heroes, patriots, martyrs, reformers in the great sense,
and men -- serve the state with their consciences also,
and so necessarily resist it for the most part; and they are commonly
treated as enemies by it.
[dentid tenkerne holdt seg friske ved spaserturer, var 'politi' vanlig
glose for 'statens saker'.]
Walden er nok hyggelig naturbevissthet og geografi, som 'Nils Holgersson' -
Som statstenker har Thoreau gjort tydeligere tomtegrenser i øvrige opus,
og alltids stadig en godskravler av rang - og kan virke tenkeutviklende,
uten at det gjør så vondt - nødvendigvis.
Prøver å motivere meg til å kome i gang...har lese nokre få sider i dag, berre....får gi meg sjølv nokre dagar til før eg evt gir opp. Sjeldent til meg å vere...
Nylig så jeg en omtale av denne boka der den var beskrevet som ei samling av essays. Kanskje du kan hoppe over et og annet "essay" og finne noe annet interessant enn "Økonomi"? Ikke gi opp ennå, Hilda!
Jeg sliter jeg også, men det er vel neppe noen trøst for deg 😊
Kanskje det henger sammen med at jeg føler meg litt lurt. I omtalen heter det:
«Med utgangspunkt i sine konkrete erfaringer, reflekterer han rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier. Hans bok er blitt en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere.»
Med alle forbehold, jeg har bare lest vel førti sider, men jeg føler meg som sagt litt lurt og skuffet. Jeg opplever at Thoreau generaliserer og moraliserer og romantiserer et «primitivt» liv. En tredve år gammel mann uten forpliktelser som forteller oss hvordan vi skal leve livet vårt.
Jeg leser fortrøstningsfullt videre i håp om at refleksjonene av allmenn interesse kommer etter hvert. Håper du henger med videre, Hilda. Lykke til, til oss begge!
Liv og lære stemmer ikke alltid overens. Foreløpig har jeg merket meg en bortimot "liljene på marken"-filosofi, som kanskje beskriver forfatterens livssituasjon? Ofte ser det ut til at someone else payed for him, når han ble konfrontert med samfunnspliktene sine.
Det er ganske interessant at Thoreaus tanker om sivil ulydighet skal ha inspirert en størrelse som Gandhi. Men tankene hans omkring arbeid er temmelig høytflygende for meg. Hva er det vi lever av, om ikke arbeid - uansett om vi er steinaldermennesker, sankere, jegere, bønder, håndverkere eller lønnsslaver?
"En tredve år gammel mann uten forpliktelser som forteller oss hvordan vi skal leve livet vårt."
hehe :) Jeg tenkte akkurat det samme da jeg var kommet i gang med boka. Han sier vel også at han aldri har fått et godt råd fra eldre.
Men jeg skal fullføre den. Jeg synes for øvrig det er interessant og ikke så tungt. Jeg leser litt annet innimellom også, noe som sikkert hjelper.
Men hold ut! Vi får jo ikke vite hvem som er morderen før på slutten.
Håper du ikke gir opp :-)
Har lest kapittelet "Økonomi".
Innholdsrikt.
Og her gjelder det svært mye annet enn pengeøkonomi, selv om det er litt av det også, blant annet regnskaper.
Ifølge fremmedordboka betyr
økonomi:
husholdning; omtenksom forvaltning av de midler som skal tjene til familiens underhold; sparsomhet, sparesans; vitenskapen om all samfunnsvirksomhet som går ut på å tilfredsstile de materielle behov.
Det virker som Thoreau har fått med og beskriver de fleste (alle?) betydninger av begrepet.
Ellers er det svært mye å tenke gjennom når man leser. Mye av teksten er merkelig nok ganske aktuell, og kan gi assosiasjoner til dagens levemåter og forhold i Norge (overflod) og ellers i verden.
Og så er det interessant å lese sitatene fra gamle klassiske litterære verk, så som Bibelen, de homeriske epos og bl.a. Saadis Rosenhaven. Jeg har forresten Frukthagen (Verdensbiblioteket) ulest i hylla.
Fikk lyst til å lese Iliaden og Odysseen på nytt (men det har jeg ikke tid til), også fordi jeg nå leser ei lita bok:
Sylvain Tesson: En sommer med Homer.
Forresten er det mye lærerikt å finne i noteapparatet i Walden.
Jeg har også kommet meg gjennom ”Økonomi” og ble vekselsvis begeistret og irritert. På en måte føles det helt riktig å gå gjennom livet uten å skaffe seg for mye eiendeler, men samtidig helt feil å sitte igjen med en stol, et bord, en seng, en gaffel osv. Jeg elsker mine kjøkkenmaskiner og synes det er fantastisk å leve i en tid hvor vi kan få mat og smaker fra alle verdenshjørner. Det ville vært trist å gå over til poteter og rug, samtidig som jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dessuten er vel smakssansen som gave å regne, hvorfor ikke bruke den? Likeledes er vel det å samle familie og venner i lune og hyggelige omgivelser rundt et stort bord, med god mat og drikke blant livet gleder?
Jeg reagerer også på denne forherligelsen av å slippe å jobbe. Å ha et meningsfylt arbeid er for mange det viktigste i livet. For andre er det å ha noe fast i tilværelsen som arbeid, det som holder dem i gang. Det er vanskelig å forestille seg mitt nabolag forvandlet til enkle trehytter med folk som går i de samme klærne året rundt og suller rundt i skogen med store tanker. Ikke hadde det vel vært så mye skog heller, hvis alle skulle fyre med selvhugget ved.
Konklusjonen på dette kapitelet var vel at man ikke trenger å hjelpe andre, så lenge man er ubemidlet. Jeg synes at dette er en svært lettvint måte å frita seg selv for medmenneskelighet. Er det ikke nettopp det at vi hjelper hverandre som gjør oss menneskelige?
Så langt har boken gitt et romantisk bilde av å føre et enkelt liv, men jeg tviler på at det ville føles slik i praksis. Thoreau og jeg er ganske uenige foreløpig. Jeg håper vi bli mer enige etter hvert som turene i skogen begynner.
Jeg er også ferdig med dette kapitlet, og jeg skjønner hva du mener, men han skriver også følgende:
"Jeg ønsker under ingen omstendigheter at noen skal anta min levemåte, (...), vil jeg helst at det skal finnes så mange ulike mennesker som mulig her i verden. Men jeg vil at hver enkelt omhyggelig velger sin vei og følger den, (...). De unge kan bygge eller plante eller seile, la dem bare ikke bli hindret i å gjøre det de sier de har lyst til å gjøre."
Jeg tror han ønsker at vi skal løsrive oss litt, og ikke føle oss fanget i en tilværelse vi ikke er fornøyde med.
Jeg trekker noen paralleller til Yuval Noah Harari som i "Sapiens" skriver at mennesket gikk i en felle da jordbruksrevolusjonen startet for 10000 år siden. Vi ble etter hvert fanget i et samfunnssystem som det nå nærmest er umulig å komme seg ut av.
Samtidig skriver han i lite positive ordelag om håndverkere (særlig irer) og jernbanearbeidere og mener at å velge bondeyrket er det samme som å pålegge seg selv fengselsstraff. Så selv om han mener at alle skal finne sin veg, mener han vel at den han fant er den beste?
hehe:) Ja, det er jo en høyst subjektiv bok, så det er klart mr. Thoreau fant den beste veien, ifølge seg selv i alle fall. Jeg har bare lest 100 sider, så det er litt tidlig å oppsummere.
Men jeg må si jeg får en liten følelse av at han har en litt ovenfra og ned-holdning, ja. Det er nesten så jeg tror han glemmer at det er noen som har laget den øksa som han låner hos naboen (Gud forby at han måtte kjøpe en selv, men så leverer han den jo tilbake mye skarpere enn den var da han lånte den), og at det er noen som må stå i den butikken som han er og handler i av og til, osv.
I alle fall en interessant bok så langt, synes jeg.
Den følelsen sitter jeg også med - opplever en tydelig ovenfra og ned holdning i boken. Føler at han er litt arrogant.
Jeg har lyttet interessert til hans tanker om å leve enkelt og tenkte på dagens holdninger til forbrukersamfunnet, og synes at det var artig at dette var noe de beskjeftiget tanken med også den gang på 1800-tallet. Tenkte at den var nyere tanker, men selvsagt er det ikke det, folk ødslet vel også den gang da der var større forskjell på fattig og rik.
Men han var også en ganske så modig mann. Han utfordret samfunnet, ville ikke bruke spanskrør på barn, ville ikke betale skatt fordi skattepengene gikk til militærutgifter osv.
I forordet står det at Thoreau jobbet med å oppheve slaveriet. Hatten av for denne mannen.
Subjektiv bok, ja.
Kom til å tenke på den såkalte virkelighetslitteraturen som utgis nå.
Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, m.m.f.,
Walden er nok en god del mer didaktisk (blærende, moraliserende) enn det som jeg kjenner til av det som utgis nå.
Ofte er de nålevende virkelighetsforfatterne nøye med å påpeke at utgivelsen er en 'roman', (og ikke en selvbiografi).
Ja, enig.
Jeg ser du nevner litt lengre opp at du får lyst til å lese Iliaden og Odysseen på nytt. Jeg må bare få skyte inn en liten anbefaling: En odyssé - en far, en sønn og et epos. Meget god og lærerik bok!
Takk for anbefaling.
Leste Bokklubbens omtale av boka. Ble så inspirert at jeg bestilte den.
Så spørs det om jeg får tid til å lese den.
Jeg har det på samme måte som Marit (se lenger ned i tråden)! En krevende bok å få en god forståelse av. Med det tempoet som jeg holder, er jeg garantert ikke er i mål 27. september. I hvert fall ikke hvis jeg skal gå inn i denne teksten for fullt alvor.
Kjell, vil du vurdere å utvide leseperioden med en uke.
Jeg trenger nok mer enn tre uker på å lese Walden.
Har utvidet leseperioden til fire uker.
Etter ei sein ferieuke er jeg tilbake og klar for ny felleslesning. Har tenkt å kjøpe ebok (Kindle) på engelsk. Jeg ser at det er mange versjoner å velge mellom, med svært forskjellig antall sider. Har noen noe tips om hvilken versjon som bør velges, og evt. om det er noen versjoner jeg bør styre unna?
Jeg har for vane å lese bare ei bok om gangen. Denne vanen skal jeg fravike nå. Jeg er godt i gang med første kapittel av Walden, men skjønner at jeg må ta helt nødvendige pauser innimellom. Det blir for mye å fordøye på en gang her: Tanker, henvisninger, referanser, argumentasjon (som av og til blir litt virkelighetsfjern i mine øyne) - og første kapittel er langt!
Ett hjertesukk kan jeg iallfall røpe med det samme: Skulle ønske notene hadde vært fotnoter! Det er mange av dem, og det ville muligens ha blitt et krevende sideoppsett, men likevel mye mer leservennlig enn å måtte bla att og fram flere ganger, ofte i løpet av bare ei enkelt side.
Tror jeg skal finne meg en krim å ha i bakhånd når Thoreau blir for intens.
Blir nok ferdig med kapittelet "Økonomi" i løpet av et par dager.
Og ja, fotnoter er som regel bedre enn sluttnoter, spesielt når notene inneholder mange opplysninger. Og i Walden er det mye interessant og lærerikt i notene.
Tiltredes og takk!
Sist sett
