Velkommen til felleslesing av Markens grøde av Knut Hamsun.
Leseperiode:
Onsdag 17. juni - onsdag 15. juli
Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget
(gjerne uthevet) hvor langt dere er kommet i boka.
(Markens grøde har 19 (Første del) + 12 (Andre del) kapitler).
Viser 61 svar.
Det er lenge siden jeg ble ferdig å lytte til Markens Grøde og det var et hyggelig gjenhør. Min svikefulle hukommelse husket en nasjonalromantisk bok med sol og høyonn og hadde helt glemt barnedrap og konflikter. Jeg ble betatt av Hamsuns språk, dialog og fortellerkunst igjen. Det førte til at jeg kastet meg over Børn av tiden, Segefoss by, Benoni, Rosa og En vandrer spiller med sordin. Neste i rekken blir Konene ved vannposten. Kanskje jeg omsider klarer å komme meg gjennom alle hans verker? Det hjalp mye å få dem lest opp med riktig dialekt. Jeg har også forsøkt å ikke irritere meg altfor mye over uvitende, dumme fruentimmer, falske jøder, uærlige lapper og idioter fra Alpene. Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene, men jeg trøster meg med at god kunst skal engasjere..
Jeg leser nå Konene ved vannposten. Om krøplingen Oliver Andersen og alle sladderkonene på bygda. De fleste (for meg: alle) av Hamsuns verker tåler gjenlesing. Nesten som de blir bedre for hver gang.
Det er mulig at "Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene"(fortellerens kommentarer), men hadde de vært like hamsunsk?
Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.
Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?
Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.
Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.
Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av at Norge må tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?
Vi har allerede vært inne på Hamsuns forhold til samene og hvorvidt han betraktet dem som mennesker eller ikke.. Bortsett fra scenen med Os-Anders og haren sies det lite i boka om samene, kun noen få setninger flettet inn her og der. Det absolutt krasseste utsagnet må være dette: ”Lapperne de vanker i utkanterne, i det skumle, sæt lys og luft på dem og de vantrives som utøi og makk.” (kapittel 4, del 2). Etter min mening røper dette en dyp, dyp forakt. De er som kryp av aller verste sort. Når Hamsun omtaler andre mennesker han heller ikke liker, gjør han det tross alt på en helt annen måte. Hamsun har lite til overs for bypåvirkede kremmersjeler som Eleseus, Aronsen og Brede, men jeg vil likevel ikke si at disse omtales med ren forakt. Jeg vil heller si at Hamsun gjør narr av dem, viser tydelig hvordan levesettet deres kommer til kort.
Jeg har prøvd å finne eksempler i boka på Hamsuns høyreekstreme synsmåter, men har ikke greid å finne det (bortsett altså fra omtalen av samene.) Er det andre her som har mer å si om dette?
Et annet interessant emne er Barbro og rettssaken mot henne. Får jeg tid, vil jeg lese dette kapitlet på nytt for å klargjøre tankene.
Du varslet jo på forhånd at du ville lese boka med "politiske briller". Greit nok. Men et annet sted i denne tråden blir det undestreket at man skal skille klart mellom forteller og forfatter. Det er jeg helt enig i.
I denne boka har vi en allvitende forteller som kan framføre synspunkter fra hvor som helst: forfatteren, persongalleriet eller "folkemunne". Hvem er det som står bak karakteristikken av f.eks. Oline? Av Barbro med sin ynkelige lille "negerhjerne"? Av Inger med sine skiftende sinnsstemninger og sensuelle legger? Og hvem er det som gjør narr av Brede, Aronsen, Eleseus og morbror Sivert?
Jeg opplever Markens grøde som ei fortelling inspirert av tanken om å være "sin egen lykkes smed". Man setter seg høye mål og lykkes ved hjelp av hardt arbeid og nøysomhet - og gjerne en god porsjon skepsis til dem som ikke følger den samme drømmen, og framfor alt til dem som følger drømmen, men mislykkes. En roman kan saktens leses som et politisk manifest, men med denne romanen synes jeg det blir helt feil.
Jeg er helt enig med deg i at det er lite direkte politiske synspunkter i Markens Grøde. (Det har jeg jo også sagt at jeg ikke har funnet.) Men det kan likevel ikke være galt å lete etter det. En bok kan jo leses på mange ulike måter. Egentlig er det jo slik at så lenge bokas handling foregår i et samfunn, er det jo innerst inne politiske tanker/modeller som uttrykkes. Det er trolig ikke alle som er/var enig i forherligelsen av bondesamfunnet. På den tida da boka ble skrevet, var det en framadstormende arbeiderbevegelse her i landet som nok så tingene på en annen måte. Men det er en annen diskusjon.
Tja,
Hvorfor skal man forsøke å finne eksempler i Markens grøde på Hamsuns høyreekstreme synspunkter?
Jeg regner med at det er fordi Hamsun hadde høyreekstreme synspunkter før, under og etter andre verdenskrig. Og han ga klart uttrykk for det.
Hamsunselskapet og litteraturvitere har svært lenge diskutert dilemmaet med "politikeren" Hamsun og hans tyskvennlighet (også under første verdenskrig da han skrev MG) og nazisme, og den store forfatteren som skrev så mange gode romaner.
Og i August-trilogien (skrevet i mellomkrigstiden) kan man forske på hva Hamsun mente om for eksempel jøder (urjøden Papst).
Knut Hamsun og hans litteratur blir nok ikke ferdigdiskutert med det første.
Jeg for min del konsentrerer meg om Hamsuns litterære univers. Fabelaktig!
Joda, det er klart at mange (f.eks. Hamsunselskapet og litteraturvitere) allerede har skrevet masse om alle sider ved forfatterens bøker. Men det kan vel likevel ikke være galt at en prøver å tenke selv også. Jeg trodde at det var nettopp det vi skulle gjøre her på dette forumet.
Jeg for min del har valgt å fokusere på litteraturen framfor person Hamsun. Jeg vet at det er vanskelig å skille av og til når hans meninger tyter fram her og der, for eksempel i omtalen av samene.Da bli man minnet om hvilken person han var, og det er ikke godt. Min bestefar hadde bøkene til Hamsun, men senere nektet han å ta i de bøkene pga Hamsuns holdninger under krigen. Men man kan jo ikke kaste romaner, så det er de bøkene jeg har arvet etter bestefar. Jeg har valgt å lese dem alle, og ser at han er en stor forfatter. Jeg liker måten han skriver på og romane hans rører ved meg, men jeg kjenner at det lugger godt innimellom også. Da kan det være vanskelig å argumentere for at man har bøkene som favoritter uten at man setter pris på forfatteren.
Jeg setter svært lite pris på Knut Hamsuns politiske standpunkter.
Derimot er det interessant å lese biografiene som er skrevet om ham.
Hans liv er minst like innholdsrikt, nyansert og paradoksalt som det som skjer i hans fiktive univers.
Lars Frode Larsen har skrevet tre bøker om Knut Hamsuns liv fra 1859 til 1893.
Anbefales.
Ubehaget ved det moderne (av Britt Andersen) passer godt å lese nå.
Har nettopp lest Ingar Sletten Kolloen sin biografi om Hamsun, og i fjor leste jeg Tore Rem sin "Knut Hamsun - Reisen til Hitler". Begge (eller alle tre, blir det vel; Kolloen sitt verk består jo av to bøker) soleklare 6-ere i mitt univers.
Lars Frode Larsen sine bøker skal jeg sjekke ut.
Anbefaler for øvrig "Guddommelig galskap" som ligger på NRK, hvis du ikke har sett den.
Har lest og sett det du nevner.
Ingar Sletten Kolloens biografi falt ikke helt i smak hos meg. Bør kanskje lese den på nytt.
Robert Ferguson Gåten Knut Hamsun er også bra.
Ferguson lærte seg forresten norsk for å kunne lese Hamsun på originalspråket.
Takk for tipset! Jeg skal absoultt sjekke ut Robert Ferguson.
Er det ikke nettopp det vi driver med nå, da?
Ja, det er alltid bra med egne synspunkter.
Og det er interessant med andres tolkninger, så takk for fine innspill.
Har lest ferdig En10.
På grunn av private/personlige utfordringer, har jeg ikke kapasitet til å skrive noe om mine opplevelser av Markens grøde nå. Ettersom jeg har lest denne romanen svært mange ganger, kan jeg si såpass at boka holder kvalitetsmessig stand og motstår fortsatt tidens tann.
Ellers kan det kanskje være interessant å lese litt i Hamsun-forum
Terningkast for Markens grøde: 6
Fortsatt god sommer! :-))
Hei
Jeg er også ferdig. Mye som skjer i mitt liv også, så jeg har ikke fått reflektert så mye over boken i etter kant, men det var en stor opplevelse å lytte til opplesingen av Markens Grøde. Blir gjerne med på samtalen om noen skriver noen ord om leseropplevelsen.
Enig i terningkastet ditt :)
Eg har dessverre ikkje fått vere med på denne leseperioden, sjølv om hadde veldig lyst. «Markens grøde» er kanskje den romanen eg har lese flest gonger i diverse sammenhengar, og har også skrive oppgåve om boka. Har opplevd at boka har gitt meg mykje.....
No kom eg så langt at eg leita fram boka, og der låg den og gav meg dårlig samvit i dagevis. No har eg sett den tilbake i hylla, og veit med meg sjølv at eg kan ta den fram når situasjonen min endrar seg...
Kjekt å lese andre sine opplevingar av innhaldet. ...
Ok,
Markens grøde er i alle fall en bok som tåler gjenlesing.
Jeg har også lest den flere ganger.
Ingunn Økland om Markens Grøde i dagens Aftenposten:
Leste den.
Interessant, men hun slår jo inn noen åpne dører.
Det gikk jo som det bruker å gå når jeg begynner på ei bok jeg synes om, og det attpåtil er sommer og mye ledig tid pga. omstendighetene: Markens grøde er utlest og funnet like god som før. Det må være lenge siden sist jeg leste den, for mye var gått i glemmeboka.
Først og fremst er det språket som begeistrer meg. Snauhogde setninger, nordnorsk i klangen (ja, for det klinger faktisk!), smått ironisk, både med godvilje og med snert, og med overraskende og kreativ ordbruk iblant. Hamsun var en makeløs språkbruker!
Hvorvidt han også var en reaksjonær rasist, skal jeg ikke mene så mye om. Når det gjelder samer, hadde han de samme oppfatninger som de fleste andre både på den tida og delvis helt fram til i dag. Men å tolke teksten dithen at samer ikke var mennesker, er ganske søkt.
Romantiseringen av naturalhusholdet er rørende, synes jeg. "Har man alt man trenger, så trenger man ikke mer." Men Isak trengte jo etter hvert både det ene og det andre: Kvern, smie, sagbruk, slåmaskin ... Når ville alle behov ha vært dekket? Sluttkapittelet er jo rein idyll, men om man tenker litt framover? Hvor ville drømmeren Knut Hamsun ha satt sluttstrek for moderniseringa?
Jeg venter litt med å kommentere persongalleriet, med ett unntak: Geissler. Det er noe helt spesielt med denne fyren som dukker opp i kritiske øyeblikk og ser ut til å holde sin hånd over folket på Sellanrå. Hvem er han, og hvor har han autoriteten fra? De andre vi møter, kommer fra ikke-navngitte steder hvis de ikke er fra "bygden", men Geissler kan plasseres nøyaktig på kartet: Han har røttene sine på Garmo i Lom, akkurat som Hamsun sjøl. Med det i bevisstheten føler jeg at det blir noe nesten overnaturlig over denne skikkelsen. (Han får meg forresten til å tenke på kølfogden Hedström hos Falkberget, som holdt sin hånd over An-Magritt.)
Når kan vi tenke oss at denne historien utspiller seg? Isak må jo ha vært en yngre mann da han slo seg ned i "marken" - noen tiår før forrige århundreskifte, kanskje? Det eneste sporet jeg har lagt merke til, er at overgangen fra daler til krone ble for vanskelig for morbror Sivert. Denne overgangen skjedde rundt 1875, fant jeg ut.
I kapittel VIII (Første del) blir det nevnt at noen karer "skulde gå op telegraflinje".
I merknadene bak i min skoleutgave står det at "Utbyggingen av telegrafnettet i Nord-Norge begynte omkr. 1860, det var ferdig utbygd i 1870."
Og videre: "Overgangen fra daler til kroner skjedde 1973-75."
Ut fra dette antar jeg at handlingen foregår på 1860-70-tallet.
Hvor langt tidsspennet er kan man kanskje tenke seg til ved å se på karakterenes utvikling og alder. Inger og Isaks barn blir ungdommer og unge voksne.
Isak føler seg utslitt og merker at alderen tynger ved enkelte gjøremål han greide lett tidligere.
Og det er faktisk enkelte som tolker innledningen til romanen "dithen at samer ikke er mennesker", men det er først og fremst de som leter med lys og lykte for å finne rasistiske passasjer i Hamsuns skjønnlitterære forfatterskap og sammenligne det med hans holdninger før, under og etter 2. verdenskrig. Det er veldig søkt.
Godt observert om naturalhusholdet som stadig får nye behov. Dette kan vi kjenne igjen: med mer å disponere, øker forbruket. Selv innen naturalhusholdet, øker følelsen av hva man trenger.
Geissler er en spennende karakter, som på mange måter iscenesetter flere situasjoner. Han er mannen som gir navnet til Sellanraa (som det heter i min 1928-utgave), som sørger for prøveboring i fjellet, griper inn dom og rettsak knyttet til barnedrapene. I det hele tatt - han er involvert i alle de definerende situasjonene. Interessant at han kommer fra samme sted som Hamsun.
Heldig du som skal til Hamarøy - dit skulle jeg gjerne reist :)
Ja, jeg er heldig! Men må innrømme at jeg fikk litt ekstra dytt av denne felleslesningen, da jeg plutselig skjønte at sommerens rute er rett i nærheten av Hamarøy.
Da er det på tide å komme seg i gang med Markens Grøde. Har vært så mye annet.
Jeg har boken i hyllen da jeg har arvet alle Hamsun sine bøker etter mine besteforeldre, men så la jeg merke til at den ligger som lydbok på Fabel, og da begynte jeg å lytte. Det høres vakkert ut, opplest på nordlandsk. Tror jeg velger lydbok denne gangen siden jeg har lest boken tidligere :) - tror dette kan bli en fin opplevelse: sitte på terrassen hjemme, strikke, ta en kopp kaffe og lytte til Markens Grøde :)
Hvem er oppleser?
Karl Erik Harr
Da er det vel Harstad-dialekt for å være mer nøyaktig, viss det har noe å si 😊
Jeg har den som lydbok med KEH, men har hørt bare et par kapitler.
Nå leser jeg en skoleutgave med ordforklaringer og et langt etterord (som jeg har lest tidligere, og skal lese på nytt når jeg er ferdig med boka).
Karl Erik Harr har illustrert Bokklubbens utgave (1972) av Markens grøde. Etter det han forteller i sin selvbiografi Vindkast er disse illustrasjonene noe av det han er mest fornøyd med.
Han har også illustrert flere andre av Hamsuns utgivelser, Pan, Victoria, Benoni, Rosa og diktsamlingen Det vilde Kor.
Da er jeg og godt i gang med denne storslagne boka.
Tenkte at teksten til Dire Straits sin "Telegraph Road (henta fra azlyrics) kunne passe, det er vel anerkjent at Markens grøde var en av Mark Knopfler sine inspirasjoner for denne.
"Telegraph Road"
A long time ago came a man on a track
Walking thirty miles with a sack on his back
And he put down his load where he thought it was the best
Made a home in the wilderness
He built a cabin and a winter store
And he plowed up the ground by the cold lake shore
And the other travelers came walking down the track
And they never went further, no, they never went back
Then came the churches then came the schools
Then came the lawyers then came the rules
Then came the trains and the trucks with their loads
And the dirty old track was the telegraph road
Then came the mines - then came the ore
Then there was the hard times then there was a war
Telegraph sang a song about the world outside
Telegraph road got so deep and so wide
Like a rolling river...
And my radio says tonight it's gonna freeze
People driving home from the factories
There's six lanes of traffic
Three lanes moving slow...
I used to like to go to work but they shut it down
I got a right to go to work but there's no work here to be found
Yes and they say we're gonna have to pay what's owed
We're gonna have to reap from some seed that's been sowed
And the birds up on the wires and the telegraph poles
They can always fly away from this rain and this cold
You can hear them singing out their telegraph code
All the way down the telegraph road
You know I'd sooner forget but I remember those nights
When life was just a bet on a race between the lights
You had your head on my shoulder you had your hand in my hair
Now you act a little colder like you don't seem to care
But believe in me baby and I'll take you away
From out of this darkness and into the day
From these rivers of headlights these rivers of rain
From the anger that lives on the streets with these names
'Cos I've run every red light on memory lane
I've seen desperation explode into flames
And I don't want to see it again...
From all of these signs saying sorry but we're closed
All the way down the telegraph road
Den er hørverdig også; Telegraph Road
(Jeg har kommet til del 2, kap.VI)
Du nevner Ingers frigjøring. Her stusser jeg. Frigjøring var vel ikke noe positivt for Hamsun. Det forfatteren setter pris på ved Inger, er at hun setter alle kluter til for å hjelpe Isak med slitet på gården. Da Inger kommer hjem etter tukthusoppholdet i byen, er hun blitt noe forandret. Hun har lagt seg til noen byvaner (akkurat som Eleseus). Men da Isak én gang snakker hardt til henne, blir hun som den «gamle Inger» igjen. I del 2 får vi høre mer om en annen side ved Inger. Hun som gjennom hele ungdomstiden sin har måttet unnvære all form for oppmerksomhet fra det annet kjønn, kvikner til (mister hodet?) da et kommer unge , livsglade menn til bygda. Nå har jeg ikke kommet så langt i lesinga at jeg vet hvordan det går med henne og Gustaf.
Apropos samene. Diskriminering oppstår gjerne når man behandler(omtaler) en bestemt folkegruppe under ett. Det er det Hamsun gjør her. Han snakker hele tiden om «laperne» som om de skulle være like alle sammen. I virkeligheten er det vel like stor skilnad på de enkelte her som blant folk ellers. Dessuten har samene vært et normadefolk med en helt annen kultur enn de fastboende. Jeg tror nok at de innbyrdes har vært vant til mer gjestfrihet enn det som gjaldt blant nybyggerne. Egentlig er Isak ganske egoistisk. Han tenker først og fremst bare på seg selv og sitt.
Fine observasjoner.
Nei, (kvinne)frigjøring var nok ikke særlig positivt for Hamsun.
Likevel vil jeg påstå at Inger er blitt ganske frigjort under sitt Trondheimsopphold. Tilsynelatende faller hun tilbake (ved Isaks hjelp) etter hjemkomsten, men hun har allikevel sine nye kunnskaper (lesing, skriving, søm etc.) å lene seg til i tillegg til sine gjøremål på gården. Det må da være en positiv utvikling, i alle fall fra Ingers synspunkt.
Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.
Når det gjelder synet på samene, var nok Hamsun et barn av sin tid, og sett med nåtidens briller har behandlingen av enkelte folkegrupper opp gjennom tidene vært temmelig horribel. Tenker her på bl.a. storsamfunnets tidligere fornorskningspolitikk av samene.
Isak er egoistisk, og kanskje måtte det til på den tiden. For øvrig er det interessant å lese om hvordan både Isak og Inger jobber og strever på gården, og stadig får vi høre om hvordan begge konkurrerer med den andre for å imponere og gjøre seg gjeldende i samlivet.
Livet på Sellanrå blir ofte karakterisert som en idyll, og det er jo det også. Men på langt fra bare det, jfr. barnedrapene og uenighetene mellom flere av karakterene.
Jeg mener at Inger og Isak er et av de store (kjærlighets)parene i litteraturen. Selv om de begge er ganske fåmælte, gjør Hamsuns skildring av dem at man blir svært godt kjent med deres tanker og adferd etter hvert.
Jeg syns jeg oppdager noe nytt hver gang jeg leser Markens grøde, uten at jeg kan peke på hva det er. Det skyldes nok både leseren (håper jeg) og forfatteren.
Du skriver: Og av og til (oftest?) bør man skille mellom forteller og forfatter.
Ja, det må man, forteller og forfatter er aldri den samme medmindre du har med en selvbiografi å gjøre. I Fiksjon er ikke forteller det samme som forfatter.
Jeg vet at Hamsun var en sønn av sin tid, og jeg tenker nok ikke på ham som en kvinnesaksmann, men det er likevel interessant å få med seg lensmannsfruens tale i retten - for de som er kommet så langt. Vi må kanskje vente litt med å diskuttere det - kan bli et spennende tema det.
Da jeg gikk gjennom bokhyllen ser jeg at den eneste utgaven jeg har, er en 1928-utgave arvet av min bestefar. Mon tro om den skiller seg fra moderne utgaver, eller om jeg skal tørke støv av den.
Selv om rettskrivingen er blitt forandret/modernisert, er jo handlingen den samme. Jeg synes det må være flott å kunne lese Hamsun på "originalspråket" hans.
Om det hadde vært en oversatt roman, hadde jeg helt klart gått for en moderne utgave. Men som du sier, dette er jo originalspråket. Da må man kanskje leve med store bokstaver spredt gjennom setningene!? Jeg har lest Markens grøde tidligere, men da i en moderne utgave. Uten at jeg husker i hvilken grad språket var modernisert.
Mitt eksemplar av Markens Grøde er utgitt av Bokklubben 1972. Språket er litt arkaisk, f.eks. fjældet (for fjellet), uld (for ull), bakkerne (for bakkene) og former som mig, dig, sig. Setningsbygningen og ordtilfanget skiller seg også litt ut fra moderne norsk. Det er bare bra, synes jeg, da blir det mer autentisk. Men er det slik at din utgave har store forbokstaver i substantivene? Det ble jo avskaffet allerede i 1901. Men det likner naturligvis Hamsun å ikke rette seg etter rettskrivingsregler.
Stor bokstav i substantiver, ja. Første setning lyder slik: «Den lange, lange Sti over Myrene og ind i Skogene hvem har traaket op den?»
Det er helt lestbart, men fremmedartet. Det høres hamsundsk ut å holde på gamle rettskrivingsregler - og kanskje helt riktig for en roman som Markens Grøde (må vel være stor bokstav i grøde også?).
1934-utgaven av Samlede verker var visstnok den siste samleutgave Hamsun var med på å redigere og godkjenne selv.
I denne utgaven har substantivene stor forbokstav.
å skrives 'aa' (infinitivsmerket skrives 'at').
'Meg', 'deg' og 'seg' skrives 'mig', 'dig' og 'sig'.
Ja, siden Hamsun skrev Grøde med stor forbokstav, gjør jeg det også.
Jeg har lest en del litteratur om Knut Hamsuns liv og forfatterskap (bl.a. om Markens grøde). Nå skal jeg lese primærteksten og kommentere underveis, men kanskje jeg også forteller litt om hva andre har skrevet om boka og forfatteren.
Jeg begynner med Hamsun-kjenneren Lars Frode Larsen og hva han skriver i etterordet til Markens grøde i bind 10 (av 27) i siste utgave (2007-2009) av Knut Hamsun Samlede verker.
Hamsun fikk oppført en dikterstue på Skogheim (Oppeid, Hamarøy) sommeren 1916. Han kalte den "kiosken". Våren 1917 flyttet familien Hamsun til en villa i Larvik.
LFL skriver at Markens grøde ikke er "noen endimensjonal tekst". "Boken presenterer en sammenfiltring av utopisk forkynnelse og syndefallsberetning."
MG betegnes ofte som et "jordbruksevangelium" og Hamsun skriver om hovedpersonen Isak at han er "en gjenoppstanden fra fortiden som peker fremtiden ut, en mann fra det første jordbruk, ni hundre år gammel og igjen dagens mann."
Larsen mener at MG kan "få fornyet aktualitet", jfr. "dagens økologiske tenkning og risikoen for en fremtidig miljøkatastrofe."
Markens grøde kom i bokhandelen i månedsskiftet november/desember 1917. Før utgangen av året var det nådd et opplag på 18.000 eksemplarer. I 1920 ble Knut Hamsun tildelt nobelprisen i litteratur for Markens grøde. Boken var før den tid trykt i 36.000 eksemplarer.
Jeg starter gjenlesinga om et par dager.
Har lyst til å fokusere mer på kvinnene i romanen (Inger, Barbro, Oline) denne gangen.
Det er nok en vesensforskjell mellom Hamsuns naturevangelium og vår tids miljøbevegelse. Hos Hamsun var naturtanken et ledd i hans øvrige reaksjonære filosofi. I dag kan vi absolutt ikke kalle de grønne for reaksjonære, tvert om. Hamsun var imot all form for tekniske framskritt. I våre dager reagerer man fordi teknifiseringen har gått altfor langt og ført til enorme miljøskader og forurensning. På Hamsuns tid snakket man overhodet ikke om forurensning.
Ibsen var nå tidligere i løypa, med 'En Folkefiende' 1882
som går løs på problemet forurensning, samt de pengemektiges
likegyldighet til folkehelsen - naturvennlig nok romanverk
og debattinnlegg -- i god tid før Hamsuns 'antimoderne' opus.
er det sett noen nye argumenter siden da?
(flere farlige belastninger, 'naturlig nok' - kynisk nok -
( mer markedsoverblikk her .))
Detaljerte sammenligninger mellom tankeretninger dato 1882..>
versus hva som dels kanskje kan ligne 'autoriserte versjoner'
av idag, blir omfattende og krevende øvelse.
Men våg gjerne en liten stil i emnet i alle fall, det kan bli
utbytterikt eller engasjerende for flere lesere..
Hvor ser vi 'vesensforskjellen'?
Du har helt rett. Jeg tenkte ikke på Ibsen og Folkefiende. (Flaut!) Forurensningen av badevannet i sørlandsbyen har vel en viss likhet med vår tids miljøkamp. Tilsølingen har en ytre årsak, stammer fra fabrikker (garverier i dalen ovenfor). Selv om vår miljøkamp er mye, mye mer omfattende, er det vel den tekniske utviklingen og økonomi som er årsakene til de enorme truslene kloden vår nå står overfor. Men tilbake til Hamsun. Hos Hamsun er vel miljøtanken først og fremst bare en teori. Tror jeg. Jeg sier «tror» fordi jeg skal prøve å være ekstra oppmerksom på dette under lesingen av Markens Grøde. Håper også at flere her vil lese boka med dette for øye.
hadde glemt at det var garverier, men det kan hende symboliserer
at det var usunt garva folk som behersket kommersvesenet?
..det er vel noe som heter ekte råskinn..
Forresten feirer Henrik Arnold Wergeland 212-års dag idag,
gratulerer til alt folket!
(går de ennå i prakttog hos tante Ingeborg Suttung?)
Joda, Hamsun forfektet nok en reaksjonær filosofi, og kan ikke sammenlignes med dagens grønne miljøpolitikk.
Man kan jo ellers lure på om Hamsun var litt forutseende (daværende kunnskaper tatt i betraktning) når han var "imot all form for tekniske framskritt" jfr. det du nevner om "at teknifiseringen har gått altfor langt og ført til enorme miljøskader og forurensning."
Hamsun var også imot turisme, og dagens masseturisme har vel en del av skylda for både forurensning og rask smittespredning over hele kloden (pandemi).
Knut Hamsun er nok både selvmotsigende og dobbeltmoralsk hvis man sammenligner hans skjønnlitterære verker med hans polemikk og livsførsel. Han elsket å kjøre bil (med kona Marie som sjåfør).
Når det gjelder jordbruk - som Markens grøde handler mye om - var Hamsun fast bestemt på å være bonde (Skogheim og Nørholm), men besettelsen for skrivinga og litteratur gjorde at han ikke greide å leve opp til sin drøm om å drive gårdsbruk på heltid. "Dessverre. Gudskjelov."
Det er alltid besnærende å lese om noe som gradvis bygger seg opp. Først kommer Isak og så langsomt men sikkert kommer det flere folk til og med dem anlegges gårder som vokser mer og mer. Av intet oppstår det liksom et helt samfunn.
Selv bor jeg i Nord-Norge i en kommune som først ble befolket på slutten av 1700-tallet av familier som innvandret fra Østerdalen og Trøndelag. Jeg innbiller meg at den/de første kom som Isak vandrende over fjell, åser, gjennom myrer og skog for å lete opp den optimale plassen å slå seg ned på.
Leste en plass at Kråkmo kanskje er modell for Sellanrå. I alle fall skrev Hamsun en del av Markens grøde der.
Du foreslår at Kråkmo (på Hamarøy) kan være plassen der Sellanrå er ment å ligge. Jeg får det ikke til å stemme. Tidlig i boka får vi et hint. Det er da lensmannen kommer og vil måle opp tomta til Isak. Om terrenget østover sier Isak: «Det er bare fjeldet over til Sverige». Da kan det umulig dreie seg om Hamarøy. Jeg vil heller stedfeste Sellanrå til Indre Troms, ikke så langt fra svenskegrensa. Der finner man ikke bare fjell, men også noen store innsjøer som Isak også nevner. Så sant Hamsun har tenkt på et spesielt sred da han skrev boka.
Jeg tror ikke Hamsun har tenkt på et spesielt sted da han skrev boka, men jeg hørte en samtale om Kråkmo, der det ble nevnt at stedet kanskje kunne være modell for Sellanrå.
Tror samtalen var mellom en billedkunstner - som hadde malt landskap etc. fra Markens grøde, bl.a. Kråkmotinden - og skuespiller Juni Dahr (under litteraturfestivalen på Lillehammer (som iår foregikk på NRK)).
Jeg har nettopp kommet til episoden der Inger får besøk av samemannen som har en hare med i sekken. Her møter vi rasistiske trekk hos Hamsun. Samen (eller lappen som han her kalles) vet nok hva han gjør da han trekker haren opp av sekken. Den gang hersket det en overtroisk oppfatning om at hvis en gravid kvinne fikk se en hare rett før fødsel, ville det nye barnet bli født med hareskår i ansiktet. Lurer på om Hamsun selv var fanget av denne overtroen? I hvert fall blir samen her framstilt som sleip og beregnende. Det var nok en vanlig oppfatning den gang, men ville bli fullstendig slaktet i dagens rasismedebatt. Her ser vi paralleller til indianerne i Amerika (og til boka Powwow), Urinnvånerne blir sett ned på av innflytterne (eller skal vi si kolonistene).
I siste avsnitt av kapittel IV (Første del) får Inger besøk av samen
Os-Anders.
Når det gjelder Hamsuns forhold til og beskrivelse av samer har det vært en god del diskusjon om temaet opp gjennom årene.
I første avsnitt av boka nevnes "en og annen lapp". Det er litt uklart om samene var de første som trakket opp stien, eller om Isak er den første.
Hvis man konspirerer litt kan man jo hevde at fortelleren antyder at samene ikke er mennesker.
Eller er det bare nok en litterær finurlighet fra Hamsuns side?
Det er tankevekkende det du sier om første avsnitt. Jeg synes at det er vanskelig å ikke koble Isak til «Manden, Mennesket, den første som var her» ettersom andre avsnitt igjen har Manden i bestemt form og beskriver ham vi skal lære å kjenne som Isak. Med «rødt Jærnskjæg og små Ar i Ansigtet». Et menneske midt i denne uhyre ensomheten. Hva gjør det da med «en og anden Lap»?
På den andre side : «Det første fremmende Menneske kom forbi, en vandrende Lap, han saa Gjeiterne og forstod at han var kommet til en Mand som har slaat sig ned her». Det er samen som bidrar til at vi får vite navnet til Isak, som finner Isak. Slik sett er det han som definerer Isak som nybygger.
Du har rett i det.
Et annet sted (kap.VII) står det: "Men en lap han tigger ydmygt, men får han nei så blir han hævngjærrig og truer." En ganske så nedsettende beskrivelse av samer. Jeg vil kalle dette rasediskriminering fra Hamsuns side.
Ja, det kunne kanskje like gjerne stått "en og annen elg" som "en og annen lapp".
Sist sett
