Bokelskere.no

Ingen dum ide annelingua. Pjäsen finnes i boka Tre borgerliga kvartetter som kom ut på Bonniers i 1992. (345 sider.)
Innehåller de tre kammarstyckena: "Höst och vinter", "Bobby Fischer bor i Pasadena" och "Sommar".

Det er alltid vanskelig å anbefale bøker når man ikke kjenner den som skal lese. Men jeg ser jo hvem du leser, og Dickens er blant dem, men ikke hans Store forventninger. Den regnes vel som en av de store klassiske og er ei fin bok.
Sjøl var jeg veldig begeistra for Hermann Hesse da jeg var yngre enn du er nå. Kanskje Demian kunne være ei bok å snuse på? Jeg leser den om igjen i disse dager, førti år etter, men er ikke like imponert.
Populærmusikk fra Vittula må vel også vurderes som dannelsesroman. Rå, frisk og mye morsommere enn de to andre.

Det har blitt lite lesing i det siste. VM i sjakk, cupfinale for damer nå, Dortmund - Bayern München 18.30 i kveld, herrefinale fotball i morra og ny sjakkmatch om kvelden. Jeg hører
Gösta Berlings Saga av Selma Lagerlöf på lydbok før jeg sovner, men når Carlsen - Karjakin er ferdig 02.30 blir det ikke mange minutter.
Jeg lagde ei liste over litteratur med sjakk som tema tidligere i dag. Fint hvis folk som har gode tips legger dem der, så blir det enklere for andre å finne dem seinere.
God helg! Heia Dortmund!
Sjakkliste

Sjakk er et spill som minner om virkeligheten.
Tips om flere bøker blir tatt i mot med glede.

So long, Leonard.
Og jeg hever denne tråden. Mitt minne om Cohen er fra konserten på Isle of Wight i 1970.
Hvil i fred.

Jeg har Der vi engang gikk på ønskelista. Har lest kun lest Svik av Westö, men det inspirerte til videre lesing.

Ei svært interessant bok fra den samme perioden er Den vita segerens svarta skugga.
Skrevet av den svenske forfatter Bjarne Stenquist, som lagde skikkelig oppstyr i Finland med avisartikler forut for boka. 500 innlegg som respons i en av de største finske avisene, hvorav 100 sa at svensker ikke hadde noe med å snakke om finsk historie.

Myrdinga som fulgte den hvite seieren i 1918 har vært svært tabubelagt. De pårørende fikk i mange år ikke engang lov til å sørge på gravene.

Boka var vanskelig å få tak på. Jeg skreiv til forlaget uten å få svar. Så ringte jeg. Der sa de først at de ikke hadde utgitt boka, deretter at den var utsolgt. Jeg fant den så på et svensk antikvariat via antikvariat.net.

Anbefales!

Riktig! Da blir det ekstra god helg på deg!

Rudolf Muus skreiv 42 romaner og flere hundre mindre fortellinger, i følge bind 4 av Norges Litteraturhistorie s. 72 og utover.
En arbeiders dagslønn i industrien i Norge på slutten av 1800 tallet var 2 kroner. Til sammenligning kosta boka Fred av Garborg 4,50 kr.
Bøkene og heftene kom ut på små forlag og kosta 10 - 15 øre. Rekordopplaget for et norsk folkeskrift skal ha vært 200 000.

Såvidt jeg kan se er det bare en bokelsker som oppgir å ha lest noe av Muus.
Det ligget et lass med bøker på Nasjonalbiblioteket, men jeg klarer ikke å lese de gotiske(?) skrifttegna.

Grisevær og inne-helg på Sørlandet. Har fått i meg to lydbøker denne uka, Sherlock Holmes: Skandale i Bøhnen og Krig av Knut Nærum. Den siste veldig bra framført mer enn opplest. Jeg har også begynt på En glad gutt, av Bjørnstjerne Bjørnson, og titta litt i Norges litteraturhistorie.

Min lesende kone stilte meg følgende spørsmål på torsdag:
Hvem tror du var Norges mest leste forfatter på slutten av 1800 tallet? Var det Henrik Ibsen? Jonas Lie? Hamsun? Eller, hvis du tror det var en annen - hvem da?

Jeg måtte melde pass. Klarer noen av dere den?

Premien er ei ekstra god helg.

Hei Anne

Jeg lagde ei liste med seks favoritter for 10-15 år siden i en annen sammenheng. Begrunnelsene er også fra den tida, eller eldre. Håper den kan være til nytte også i dag:

Frydenholm av Hans Scherfig (Kun på dansk)
Vredens druer av John Steinbeck
Steppeulven av Hermann Hesse
Helvete eller høy sjø - vi kommer av Ivar Myklebust
Strega av Andrew Vachss
Tvers igjennom lov av Thorkild Thorkildsen

Når jeg skal velge favorittbøker blir det ei blanding av favorittforfattere og -bøker. Jeg blei overraska over hvor vanskelig dette var. Lista kunne lett inneholdt 40 bøker. Samtidig er jeg usikker på om valget ville blitt likedan hvis jeg hadde lest bøkene idag og ikke for 30 år siden, slik tilfelle er med noen av bøkene på denne lista.

Frydenholm av Hans Scherfig

Danmark hadde en rekke kommunistiske forfattere etter andre verdenskrig. Scherfig var kanskje den fremste av dem. Frydenholm avslører dobbelmoral og dobbeltholdning under andre verdenskrig. De gode borgerne i boka samarbeida med - og profitterte på tyskerne så godt de kunne, mens kommunistene blei arrestert - arrestert og internert - etter lister utarbeida av det danske sikkerhetspoliti før krigen. Og hva tror du skjedde da krigen var slutt og de danske kommunistene kom hjem "fra skauen"?

John Steinbeck er en forfatterne jeg lærte om på skolen - og derfor synes var dødskjedelig.
Mange år seinere gjenoppdaga jeg ham, på den lille grensekafeen i Gyvelde, på kystveien mellom Belgia og Frankrike.
Vi skulle til Boulogne Sur Meer med laks, fortolla som vanlig på Gyvelde, og spiste middag mens vi venta. Og snakka om bøker. Knut'en fra Bergen slo et slag for Steinbeck. "Ingen kan skrive som han" - sa Knut.

Jeg gikk på biblioteket og lånte Om mus og menn da jeg kom hjem. Enormt dyktig skrevet. Deretter lånte jeg Vredens druer og var solgt.

"Så denne lange pinsedagen leser jeg om Tom Joad - om søstera Saronsrose, om mor og onkel John, om predikanten Jim Casy som blir slått i hjel når han ikke lenger vil prate om himmelen, men kjempe for bedre forhold for fattigfolk på jorda. Jeg leser om småbrukerfamilene som emigrerte til California under den store depresjonen. Og Steinbeck tar meg med i lastebilen til familen Joad langs route 66 så jeg føler dumpene i veien på den lange turen mot California. Gjennom støvet og fattigdommen, gjennom den kyniske volden fra jordeiera og gjennom samholdet i regjerings-campen. De blir utskjelt som Okies, fra Oklahoma.
Steinbeck skjærer med uhyggelig klarhet inn i folks hjerter og hjerner, han veit hva det er å jobbe, og han kan å skrive."

Boka blei forbudt flere steder i USA da den utkom. Den blei brent to ganger i Salinas. Vredens druer er oversatt til nesten alle tilgjengelige språk i verden, og er foreløpig solgt i over 15 millioner eksemplarer.

"Wherever there's somebody fightin' for a place to stand
Or a decent job or a helpin' hand
Wherever somebody's strugglin' to be free
Look in their eyes, Mom, you'll see me."
"The Ghost of Tom Joad" av Bruce Springsteen

i 2012 blei jeg intervjua om Vredens Druer på P2 (7 minutter og 10 sekunder)

Steppeulven av Hermann Hesse
Hesse blei født i Calw i Tyskland i 1877. Flyttet til Sveits i 1911. Døde i 1962. Solgte bøker og dreiv antikvariat i Basel, og utga sin første bok 1904.
På mange måter er Hesse en kultforfatter, og for meg rager Steppeulven over de fleste andre bøker i verden. Den traff meg så hardt i sjela da jeg var 19 år at jeg nok aldri kom over den.
Boka kom ut i 1927. Hesse gjennomgikk psykoanalyse hos Carl Gustav Jung under første verdenskrig, og alle hans store bøker er skrevet etter det. Demian (1919), Siddhartha (1922), og Glassperlespillet (1943).

Steppeulven forteller historia om Harry Haller - hans konflikter mellom ånden og kroppens behov - og vår vestlige sivilisasjon. De av oss som kjenner seg igjen ligger dårlig ann! "Adgang kun for forrykte".

Helvete eller høy sjø- vi kommer av Ivar Myklebust
DE SISTE 4-5 åra har jeg nesten ikke lest ei bok, hvis en da ser bort fra cowboybøker. En av de få "skikkelige" bøkene jeg har lest, har imidlertid gjort et så kraftig inntrykk at jeg ikke klarer å glemme den. I lang tid har jeg hatt tanker om å skrive om denne boka, men det lengste jeg har drevet det til er å preike om den til kameratene, og lånt den bort. Mitt eksemplar er derfor både flisete og skittent, slik ei virkelig god bok skal være.
Boka er utgitt på et lite forlag som holder til i fjæresteinene ikke langt fra Lindesnes fyr. Om boka fremdeles finnes på lager veit jeg ikke, men bokhandleren har den kanskje.
Den bærer den lange og noe pussige tittel: Helvete eller høy sjø, vi kommer. Boka er fra krigen, og handler om krigseilernes innsats og liv, men la meg i samme åndedrag si: Dette er ikke ei vanlig krigsbok. Dette er knapt nok ei bok i det hele tatt, dette er et livsverk. Livsverket til byssegutten og seinere kokken Ivar Myklebust fra Kristiansand. Det er ting å utsette på språk, komposisjon og sånne ting, men det betyr ingenting, for dette er ekte. Det gjør på en måte boka enda mer "ekte" at den ikke er perfekt. Myklebust sutrer ikke, han er heller ikke upersonlig eller gir kalde fakta om krigen, han gir ei varm, levende miljøskildring av det helvete sjøfolka gikk gjennom, samtidig som han klarer å fortelle om festene i Rotterdam og damene på St. Helena. Miljøet han skildrer kjenner jeg igjen fra trailersjåfører og andre "rekende fanter". Han krydrer boka med historier, uten å bli vulgær. La meg gi et eksempel:
Skuta "Egerø" som Myklebust seiler med nesten hele krigen, er på vei til Norge 9. april 1940. De snur og går til England, og blir liggende ei stund i Liverpool. På sjømannsklubben til kjerka treffer byssegutten ei engelsk jente som han avtaler stevnemøte med søndag formiddag i hennes hjem, med hennes mor som anstand. A decent english home må vite. 19-åringen er ikke lite nervøs, og ikke for stiv i engelsk. Han drar innom pubben og skyller ned en halvliter på veien. Der ser han en av de lokale gutta komme inn. "How are you today, Jack" spør barkeeperen. Og Jack svarer: "Not so fuckin' bad", et uttrykk som er vanskelig å oversette, men jeg tror dere har ei viss peiling.
Og du har kanskje allerede gjetta resten. 19-åringen blir møtt i døra av mora til den utkårede, og da hun høflig spør hvordan det står til, bruker Muklebust sin nylærte svarfase. Den fine fruas underunderkjeve faller ned, døra lukkes og byssegutten ser aldri kjæresten igjen.
"Helvete eller høy sjø" klarer denne fine ballansen mellom fakta og liv, mellom konvoier, lasting, fritid og festing. Dessuten finnes endel interessante personskildringer, jeg synes spesielt skipperen er god. "Kaptein Tomas", med en naturlig autoritet og orginalitet som gjør det lett å se han for seg. Konvoier er noe "forbanka herk", tyskerne er noen "forbanka lømler", og hver julaften inntar han sine 2 årlige geneverglass og synger den gamle shantyen "Rolling home". Juleønsket er det samme hvert år: "Neste julaften hjemme". Tomas seilte ute sammenhengende fra 1936 til 1946, og det var ikke enestående. Myklebust lar seg ikke overmanne av den sentimentalitet eller bitterhet som som nødvendigvis må ligge der, og som leseren føler. Flere ganger måtte jeg tørke brillene, eller le så folk snudde seg etter meg på trailerkafeene når jeg leste.
Avslutninga er sterk, og den knekte kanskje flere sjøfolk enn selve krigen gjorde. Etter fem år med olje i lasterommet og ammunisjon som dekkslass, er "Egerø" på vei til Murmansk når freden kommer. Aller regner med å gå til norsk havn etterpå, men nei. Hør på dette: Som takk for krigsinnsatsen fikk de ikke gå til Norge for å få avløsning, de blei sendt ut på ei ny runde til samtlige steder de hadde vært i løpet av de fem åra krigen hadde vart. New York, Texas, Malta, Suez, Cape Town, Abadan, Sydney, Brisbane, Suez, Port Said, Alexandria. Strafferunden var over 23. mars 1946, og mannskapet kunne reise hjem. Til et land hvor Northrashipfondet ikke utbetalte dem hyra , og hvor unionen jevnt over gav faen. At ikke 100 prosent av krigseilerne blei alkoholikere og uteliggere eller terrorister er ufattelig for meg. Men i likhet med min yrkesgruppe hadde de vel fått tålmodigheten inn i blodet.
Myklebust har hatt styrke nok til å skrive seg gjennom krigen, også som en form for terapi. Dette er arbeiderlitteratur med livet som innsats. Vel blåst, kokken!
(Fra en anmeldelsen jeg skreiv i Klassekampen 9.9.1987)

Strega av Andrew Vachss
Vachss skriver korte, skarpe setninger, han er lett å forstå, skaper nydelige bilder i sine utrolig spennende bøker, han skriver groteske og ekle men samtidig kjærlige og varme historier om storbyen og livets skyggesider.
Helten i de flesta av Andrew Vachss bøker heter Burke, en knallhard antihelt. Burke og kameratene hans lever delvis under jorda i New York, og i krimromanene valser de opp med overgriperne på sin egen hardtslående måte. Siden 1985 har Vachss utgitt seks Burke-romaner: Flood, Strega, Blue Belle, Hard Candy, Blossom and Sacrifice.

Andrew Vachss driver sjøl sin advokatvirksomhet i New York og klientene er utelukkende barn og unge som er ofre for misbruk og seksuelle overgrep. Vachss er en anerkjent ekspert på psykopatiske kriminelle og på overgrep mot barn. Han har jobba som direktør for et maximum-security fengsel for unge overgripere og som sosialarbeider for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og sa at da han fant en elleve måneder gammel baby som var smitta av gonore fikk han nok. Etter en rekke fagartikler som ikke blei lest av andre enn dem som kjente problemene fra før bestemte Vachss seg for å skrive bøker, bøker som traff et stort publikum, bøker som traff meg, og kanskje treffer de også deg...?

Tvers igjennom lov av Thorkild Thorkildsen
Dette er den siste boka jeg har lest, avslutta den forrige uke. Den viser at det skrives gode bøker også idag. Krimbok, Thorkilds tredje. Handler om en lastebilsjåfør, noen hælere, en purk som er tidligere sjømann. Boka har et snekkerlag i hovedrolla, samt endel skurker og drittsekker på begge sider av loven. Pluss noen tøffe unger, ei bikkje og ei jernbanevogn på Oslo øst. Syndikalister i Porsgrunn og et skikkelig ran. Og et dikt av Rudolf Nilsen som ramme:

Tvers igjennom lov til seier,
ikke går det andre veier.

Litt ironisk i denne sammenheng da.

På dette nettstedet, Bokelskere, er vi nå 35617 medlemmer.
Funksjonen "Beste innlegg", går til innlegget med flest "godt sagt" per dag.
Denne uka lå snittet for "Beste innlegg" på ca 3. Det betyr enten at 35614 ikke likte innlegget, stilte seg likegyldig, ikke leste det - eller rett og slett ikke liker å legg igjen digitale spor.

Jeg skal ikke philosophize or criticize, moralisere, analysere, eller debattere, bare assosiere til teksten Talkin' World War III Blues:

Everybody sees themselves
walkin' around with no one else

Bob Dylan sa det i 1963, på LPen Freewheelin, og fortsatte slik

Half of the people can be part right all of the time
Some of the people can be all right part of the time
But all of the people can't be all right all of the time
I think Abraham Lincoln said that

Nå var det ikke helt hva Lincoln virkelig sa:
You can fool all the people some of the time,
and some of the people all the time,
but you cannot fool all the people all the time

Det sitatet har virkelig stått seg godt i historia til det amerikanske establishment.

Bob Dylan avslutter på samme måte som jeg vil gjøre
"I'll let you be in my dreams if I can be in yours"
I said that

Og sangen heter profetisk nok: Talkin' World War III Blues

Nydelig tale!
Jeg vedder 10 Kr på at Bob Dylan ikke ville klart noe liknende.

Jeg har flere bøker på gang denne helga, som vanlig.
Sikkerhetspolitiske veivalg med redaktør Aslak Storaker drøfter Norsk forsvarspolitikk - som vel stengt tatt har blitt til norsk angrepspolitikk. Spesielt interesant var Ola Tunanders artikkel om den norske godtroenheten. Han peker på planen til den neokonservative eliten i USA fra nittitallet/ milleniumskifte om å eliminere sju land på fem år: Afghanistan, Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran. Det klarte de jo ikke, men Norge var tungt inne i å knuse den velfungerende Libyske stat. Resultatet er rivaliserende bander fra al-Qaeda og ISIS. Folk dør, og flyktningestrømmen øker. Norsk offentlighet har verken evnet å drøfte hva vi var med på eller hvorfor.

Prekariatet av Guy Standing tar tid å bli ferdig med, og inneholder mye interessant analyse. Her analyseres hvorfor stadig større deler av verdenssamfunnet ikke har faste heltidsjobber, men usikre deltids og vikariatstillinger, og hvordan arbeiderklassen splittes og svekkes. I for eksempel Spania har arbeidsmarkedet flere lag, med halve arbeidsstyrken på midlertidige kontrakter. Andre tiltak er driftsutsetting og ansettelse av migranter. Resultat; et prekariat som bærer nag til stadig svekkede fagforeninger.

Da nyliberalisene fikk sitt gjennombrudd i vesten med Margaret Thatcher og Ronald Reagen, så hevder Standing at de sosialdemokratiske partiene kjempa mot i første omgang, deretter slutta de seg både til de nyliberales diagnose og prognose, og sluttet i realitet å være
sosialdemokratiske.

Skjønnlitterært har jeg denne uka hørt Hobitten og Ringeren i Notre-Dame, men har ikke fått med den siste cd'en, og må vente med å lese slutten på nb.no til jeg er tilbake i Norge.

Tilsist er det bare kos med Den elskelige giftblandersken, hvor folk dreper, trakasserer, stjeler og bedrar - men her veit du heldigvis at det er bare på "lissom", og at the god guys helt sikkert vinner tilslutt.

Ja, det er valgkamp i USA. Hvem er the good guys over there? Blant veloppdradde nordmenn er Hillary the god guy, tungt oppbacka av en tilnærma enstemmig norsk presse.

Nobelkomiteen har sagt at sangtekster er litteratur, så bloggtekster er vel nå også innafor? En norsk rockesanger jeg i utgangspunktet ikke hadde altfor stor tillit til har skrevet en tekst som utfordrer dere som synes Hillary er bedre enn Trump:
http://hankvonhell.blogg.no/1477003596_norske_intelektuelle_.html

Noen smakebiter:

"Glemmer vi at Adolf Hitler levde et eksemplarisk liv som avholdsmann, vegetarianer og var ytterst høflig og respektfull mot kvinner? Den vulgære levemannen Winston Churchill, drakk, tafset på damene og var endog innblandet i en rekke pikante soveromsskandaler?
Hillary Clinton er ikke et internasjonalt feministisk ikon. Spør kvinner fra Malaysia og Indonesia som jobber som fremmedarbeidere i Saudi Arabia - Hillarys nære venner og allierte. Spør dem når de dømmes til å halshogges på nærmeste parkeringsplass basert på påstander om utroskap. Anklageren? Jo-husfrua når hun oppdager at mannen hennes jevnlig voldtok den fattige hushjelpen. Spør de fattige mødrene og døtrene i Yemen som ble utsatt for amerikanske flyangrep i forrige uke: "Vil du bli "grabbed by the pussy" av Trump? Eller vil du bli "blown into peices" av Clinton?
Støtter jeg Trump? Virket det sånn? Da er misforståelsen igjen et faktum. Nei jeg støtter han ikke. Men han er ikke verre enn Hillary Clinton. Tvert imot. Den dama har hatt makt i 8 år snart, og hun har aktivt skapt verdenssamfunnet til en kaotisk krigsarena.
Faktisk vil jeg fraråde alle borgere som bor i Norden til å engasjere seg i USA´s politiske liv på noen som helst annen måte enn å finne ut hvordan vi, på smidig vis, kan bryte alle gamle alliansebånd til det fallende amerikanske imperiet."

Godt poeng Lillevi. Mange forfattere har dobbel bunn og fordekte budskap, og det går igjen i flere av Dylans tekster.

I Maggie's farm fra 1965 er det mer åpenbart at bondegården kan tolkes, og blei tolka som mer enn en landlig bondegård. (Selv om det kanskje ikke er blant Dylans beste tekstene).

I ain't gonna work on Maggie's farm no more
No, I ain't gonna work on Maggie's farm no more
Well, I wake up in the morning
Fold my hands and pray for rain
I got a head full of ideas
That are drivin' me insane
It's a shame the way she makes me scrub the floor
I ain't gonna work on Maggie's farm no more.

I tredje vers dukker voldsapparatet opp, og Nasjonalgarden står i døra:

I ain't gonna work for Maggie's pa no more
No, I ain't gonna work for Maggie's pa no more
Well, he puts his cigar
Out in your face just for kicks
His bedroom window
It is made out of bricks
The National Guard stands around his door
Ah, I ain't gonna work for Maggie's pa no more.

Fem år seinere, 4. mai 1970 blei sangen høyaktuell, da The Ohio National Guard blei satt inn mot demonstrerende studenter ved Kent State University, drepte fire og såret ni. Nasjonalgarden som begrep vakte avsky over hele verden.

Ti år seinere, i 1980 gjorde The Specials i London sin egen versjon til statsminister Margaret "Maggie" Thatcher. Her blei "National Guard" til "National Front", og sangen var relativt mer direkte enn Dylans versjon.

Til sist kommer mora til Maggie, hjernen bak voldsapparatet, som "talks to all the servants about man and God and law".

I ain't gonna work for Maggie's ma no more
No, I ain't gonna work for Maggie's ma no more
Well, she talks to all the servants
About man and God and law
Everybody says
She's the brains behind pa
She's sixty-eight, but she says she's fifty-four

I ettertid må det være lov å si at Maggie's mor, propagandaapparatet, i alle fall ikke er blitt svekka med årene - enn så lenge...

Oh, God said to Abraham, "Kill me a son"
Abe said, "Man, you must be puttin' me on"
God said, "No" Abe say, "What?"
God say, "You can do what you want, Abe, but
The next time you see me comin', you better run"
Well, Abe said, "Where d'you want this killin' done?"
God said, "Out on Highway 61"

Hva sier bibelkjennerne?
Og Highway. 61 er, såvidt jeg husker, motorveien bort fra Robert Zimmermans barndomshjem.

Ja, det er mulig det er slik vi må se det.
Det bidrar kanskje også til et klima for å resirkulerer noen av diktene hans.
With God On Our Side kunne jo vært skrevet i dag.

"weary as Hell" er vel ingen dårlig beskrivelse av hvordan stadig flere opplever situasjonen i Syria mens norske media har ekstrasending om Terese Johaug.

Oh my name it is nothin'
My age it means less
The country I come from
Is called the Midwest
I's taught and brought up there
The laws to abide
And the land that I live in
Has God on its side.

Oh the history books tell it
They tell it so well
The cavalries charged
The Indians fell
The cavalries charged
The Indians died
Oh the country was young
With God on its side.

The Spanish-American
War had its day
And the Civil War too
Was soon laid away
And the names of the heroes
I's made to memorize
With guns on their hands
And God on their side.

The First World War, boys
It came and it went
The reason for fighting
I never did get
But I learned to accept it
Accept it with pride
For you don't count the dead
When God's on your side.

When the Second World War
Came to an end
We forgave the Germans
And then we were friends
Though they murdered six million
In the ovens they fried
The Germans now too
Have God on their side.

I've learned to hate Russians
All through my whole life
If another war comes
It's them we must fight
To hate them and fear them
To run and to hide
And accept it all bravely
With God on my side.

But now we got weapons
Of the chemical dust
If fire them we're forced to
Then fire them we must
One push of the button
And a shot the world wide
And you never ask questions
When God's on your side.

In a many dark hour
I've been thinkin' about this
That Jesus Christ
Was betrayed by a kiss
But I can't think for you
You'll have to decide
Whether Judas Iscariot
Had God on his side.

So now as I'm leavin'
I'm weary as Hell
The confusion I'm feelin'
Ain't no tongue can tell
The words fill my head
And fall to the floor
If God's on our side
He'll stop the next war.

Bob Dylan? Javel, tenkte jeg? Hvorfor det? Nå?
Og i motsetning til oppfordringa tenkte jeg to ganger.
Da jeg leste Den onde budbæreren for en tid tilbake, slo det meg hvor enormt mye Bob Dylan betydde for min, og for en rekke andres utvikling, spesielt de som var unge på sekstitallet. Med nyskapende, smarte tekster var han medvirkende til å vekke sosial samvittighet og opprørstrang over hele verden.
Jeg har alltid tenkt at jeg ikke liker poesi, men oppdaga under lesing av boka at jeg kan flere titalls av Dylans tidlige tekster utenat. Og forundrer meg enda i dag over hvor dyktig de er satt sammen, tekstmessig, men ikke minst innholdsmessig.
En Nobelpris til Bob Dylan i 1969, hurra. I 1970 - 71 - kanskje fram til 80 - ting tar tid, men idag?

Kan noen av dere som følger bedre med enn meg si om han har kommet med noe nyskapende etter at Sara reiste fra han på søttitallet?
Eller er det, slik det kanskje var med Steinbeck, at man først må finne sin plass i folden og slutte å produsere gode ting før man får denne prisen? En slag ærespris før man skal dø?
Eller er det sånn, at å stille spørsmål om Nobelpriser bare er tull etter at fredsprisen gikk til Obama?

"The Lonesome Death Of Hattie Carroll" (1963)

William Zanzinger killed poor Hattie Carroll
With a cane that he twirled around his diamond ring finger
At a Baltimore hotel society gath'rin'
And the cops were called in and his weapon took from him
As they rode him in custody down to the station
And booked William Zanzinger for first-degree murder
But you who philosophize disgrace and criticize all fears
Take the rag away from your face
Now ain't the time for your tears.

William Zanzinger who at twenty-four years
Owns a tobacco farm of six hundred acres
With rich wealthy parents who provide and protect him
And high office relations in the politics of Maryland
Reacted to his deed with a shrug of his shoulders
And swear words and sneering and his tongue it was snarling
In a matter of minutes on bail was out walking
But you who philosophize disgrace and criticize all fears
Take the rag away from your face
Now ain't the time for your tears.

Hattie Carroll was a maid in the kitchen
She was fifty-one years old and gave birth to ten children
Who carried the dishes and took out the garbage
And never sat once at the head of the table
And didn't even talk to the people at the table
Who just cleaned up all the food from the table
And emptied the ashtrays on a whole other level
Got killed by a blow, lay slain by a cane
That sailed through the air and came down through the room
Doomed and determined to destroy all the gentle
And she never done nothing to William Zanzinger
And you who philosophize disgrace and criticize all fears
Take the rag away from your face
Now ain't the time for your tears.

In the courtroom of honor, the judge pounded his gavel
To show that all's equal and that the courts are on the level
And that the strings in the books ain't pulled and persuaded
And that even the nobles get properly handled
Once that the cops have chased after and caught 'em
And that ladder of law has no top and no bottom
Stared at the person who killed for no reason
Who just happened to be feelin' that way witout warnin'
And he spoke through his cloak, most deep and distinguished
And handed out strongly, for penalty and repentance
William Zanzinger with a six-month sentence
Oh, but you who philosophize disgrace and criticize all fearsv
Bury the rag deep in your face
For now's the time for your tears.

Morsomt. Jeg begynte tilfeldigvis på den sjøl for et par dager siden, uten å vite annet enn at dette tydeligvis er ei bok de fleste på min alder har lest i ungdommen og blitt svært glad i. Den eneste assosiasjonen etter femti sider går til Bound for Glory av Woody Guthrie, men språket i Sangfuglen glir lettere. Jeg sloss fremdeles med slutten av Woodys bok. Nå leser jeg riktig nok den norske oversettelsen av Harper Lee, så det kan jo utgjøre en forskjell.

R.I.P.